Hege Storhaug, HRS
På grunn av at det statistiske byrået CBS i Nederland ikke registrerer polygame ekteskap, men sorterer det under ”administrative feil”, har ikke Nederland noen som helst oversikt over hvor utbredt praksisen med flerkoneri er. Fra myndighetene i Rotterdam sies det imidlertid at polygame ekteskap registreres – og dermed aksepteres – nesten ukentlig. Lokale myndigheter i Amsterdam har nå informert CBS at rapporterte polygame ekteskap ikke er en misforståelse, slik byrået har antatt.
Vel så oppsiktsvekkende er det at CBS rett og slett stryker ut registrerte barneekteskap fra de nasjonale statistikkene: ”Vi sletter ekteskap som involverer fjortenåringer.” Videre sies det fra CBS at ”en mann med to hustruer kan etter loven ikke eksistere”. Altså fjernes de fra statistikken.
I Amsterdam er byråkrater pålagt å melde fra til påtalemakten hvis de mistenker at såkalte fornuftsekteskap er inngått, eller at kvinner utnyttes i ekteskap. Ingen har så langt meldt fra om slike forhold, og fra Rotterdam meldes det at i praksis blir nesten aldri polygame ekteskapsinngåelser avslått, melder Women living under muslim laws.
Også Norge aksepterer flerkoneri. Dette meldte Aftenposten.no nylig. Som i Nederland er flerkoneri forbudt i Norge, men hull i lovverket og såkalte ”menneskelige hensyn” åpner for praksisen. Norske utenriksstasjoner er nemlig ikke instruert til å varsle Folkeregisteret om ekteskap de kjenner til fra utlandet. Utlendingsdirektoratet (UDI) har heller ingen plikt til å varsle Folkeregisteret om ekteskap de får kjennskap til gjennom familiegjenforeningssaker. Men langt mer oppsiktsvekkende bør dette være: En mann med norsk statsborgerskap og med kone både i Norge og opprinnelseslandet, får nærmest automatisk norsk statsborgerskap til barna han har med hustruen i opprinnelseslandet. Dette til tross for at etter norsk lov er flerkoneri også forbudt når hustru nummer to eller tre bor i utlandet og ikke er norske statsborgere. Når barna får norsk statsborgerskap kan de selvsagt innvandre til Norge. Dermed kan ektemannen søke om familiegjenforening med kone nummer to – på vegne av barna hennes. Det såkalte hensynet til barns beste kan dermed bli vurdert som tyngre enn det kriminelle forholdet.
Ideen om barns beste går som en rød tråd i lovgivning knyttet til barn. Problemet er bare at maksimen kan misbrukes, både av barns nærmeste omsorgspersoner og av myndighetene. For eksempel kan det stilles spørsmål ved at saksbehandlere i utlendingsmyndighetene skal være kvalifisert til å avgjøre hva som er barns beste. Det kan også stilles spørsmål ved om barnas foreldre alltid handler på vegne av barnas beste, som er en grunnholdning til prinsippet om barns beste.
I saken om de fire søstrene med norsk statsborgerskap som er dumpet i Gambia og kjønnslemlestet , er også flerkoneri et tema. Jentenes far, som er norsk statsborger, har, etter HRS sitt kjennskap, to hustruer i Gambia i tillegg til jentenes mor som bor i Oslo. HRS traff den ene av hustruene sommeren 2005 i Gambia, som han da hadde en sønn med. Henter mannen denne sønnen til Norge kan han søke familiegjenforening med hustru nummer to på vegne av sønnen.
Faren til jentene ble varetektsfengslet 6. juni i år i fire uker, og fikk nye fire uker 4. juli, og atter fire uker varetekt ble ilagt 1. august. Det fjerde fengslingsmøtet er berammet i Oslo tingrett 29. august, og mannen vil da antakelig løslates ettersom politiet og myndigheten synes å stå mer eller mindre bom fast: Jentenes norske statsborgerskap er lite verdt så lenge de ikke er i Norge, og faren nekter å hente dem hjem til Norge på nåværende tidspunkt. Hva som er barnas beste i denne saken kan sikkert diskuteres, både hva gjelder sønnen til kone nummer 2, som aldri har vært i Norge, og til de fire døtrene som har vært holdt i Gambia i fem år.
HRS vil følge denne saken tett opp, da den har mange viktige prinsipielle sider: Den siktede mannen bør straffeforfølges for flerkoneri, for trygdejuks (han og konen i Norge var separert fra februar 2000 til oktober 2007, og fødte tre barn her i perioden), og selvsagt for kjønnslemlestelse av nest yngste datter bosatt i Norge og de fire døtrene i Gambia. I tillegg må regelverket endres slik at barn som oppholder seg i utlandet over lengre tid registreres utflyttet. Alle de fire jentene i Gambia har etter at de ble dumpet der i 2003 vært folkeregistrert bosatt i Norge. Denne saken handler også etter vårt skjønn om grov omsorgssvikt (jentene bor hos kone nummer to, som skal være i konflikt med kone nummer en her). Ifølge barneloven, som dessverre bare gjelder for barn som er i Norge til tross for at foreldrene er her, har jentene blant annet rett til å si sin mening om hvor de ønsker å bo. Dette er ikke innfridd så lenge far og mor ikke tillater at norske myndigheter henter jentene hjem igjen.
Samlet sett er denne saken så graverende, at vi mener både far og mor bør holdes i varetekt inntil de selv sørger for at jentene kommer hjem til Oslo. En slik reaksjon ville sendt et uhyre viktig og forebyggende signal ut til alle foreldre som nekter egne barn å integrere seg i Norge og som i tillegg utsetter barna for både omsorgssvikt og grov kriminalitet. Så lenge jentene er ”i fengsel” i Gambia, kan foreldrene sitte i fengsel her.
Man kan kanskje kalle det ”likhet for loven”.