– Men kvifor kjem du åleine, då?

Rita Karlsen, HRS

Byrådsleder Erling Lae har i mange år stått frem som homofil. Han har til og med offentlig presentert sin mann, som dertil er prest.

Jeg vet ikke om jeg har lest det som er skrevet over noe sted, men det er akkurat det budskapet jeg stort sett sitter igjen med av ulike mediers omtale av Lae. I tillegg har jeg fått med meg at Lae er grundig lei av at Oslo by preges av til dels aggressive prostituerte og energiske tiggere og selgere. Men sistnevnte taler ikke til Laes fordel, om vi leser mellom linjene i avisene – for det gjør han for lite human, som ”berettiget” nok tilhører høyresiden i politikken. For som kjent er humanitet og medmenneskelighet forbeholdt venstresiden.

Men i dagens Aftenposten.no slår Lae tilbake:

Somme vil tru at det eg no skal skrive om, handlar om homofili, men det gjer det ikkje. Og sjølv om nokre mediefolk ikkje greier å innsjå det, har eg stort sett anna å tenkje på, slik som skulebudsjett, søppel i gata og småkrangel med kommunalministeren. Dessutan fekk eg ikkje tetta holet i gjerdet på hytta i sommar.

Men kjem det ein journalist inn døra og skal intervjue meg om livet mitt, ja, då får ho gjerne trekant-auge, stirer kjenslevart på meg og gler seg til å høyre om det vonde eg har opplevd i livet sidan eg lever saman med ein annan fyr. Eg øydelegg heile stemninga om eg seier at eg har det bra og er meir opptatt av andre ting akkurat no.

I norske medium er det forresten slik at dei snille, det er dei som har det vondt, eller som høyrer til ein minoritet, eller som er på venstresida. Dei slemme tener (for mykje) pengar eller er som dei fleste andre. Dei som gjer noko gale, er snille, for dei er uskuldige offer for samfunnet, og me som meiner at dei burde slutte med det, er slemme sidan me ikkje tolar at folk gjer seg sjølv og andre vondt.

Sjølv er eg på høgresida, men fell inn i rubrikken homofil. Det gjer at det blir kluss i skjemaet over snill og slem i hovudet til journalistane.

Laes innlegg er noe av det beste jeg har lest på lenge – fra en politiker. Det oser av medmenneskelighet, i motsetning til den repeterende og forslitte frasen om alt og alle som ”oser av fremmedfiendlighet”. Med enkle grep og små hverdagshistorier formidler Lae både egne og andres fordommer med varme og respekt for enkeltmenneske, uavhengig av seksuell legning, opphav eller politisk ståsted.

For eksempel skriver han om ”Småprat om ungar”:

Men lat meg koma i gang med å trø i salaten:

Før jul i fjor var eg i ein stor by i Nederland i høgtideleg ærend og åt fin middag med dei som styrer byen. Mange trur at dette er veldig stas, og sjølvsagt skal ein setja pris på å få vera med på slikt, men jammen er det godt når det er over, slik at ein ikkje treng å vera redd for seia dumme ting eller pirke seg i øyret.

Under middagen sat eg og svalla om slike småting som ein gløymer etterpå. Då sa den liberale politikaren på den eine sida av meg:

– Du har vel vaksne ungar, du?

– Nei, eg har ingen, men eg er då onkel til 15, sa eg.

– Men er du ikkje gift, då, sa ho.

– Jau, med ein annan kar. Me kallar det partnerskap, sa eg.

Ho fekk nokre raude flekker på halsen og stotra:

– Kva driv han med då?

– Han er prest, sa eg.

– Kva! Er det mogeleg, hiksta ho, før ho sette i halsen.

– Ja det er ikkje noko problem i Oslo lenger, det, mumla eg, og det er det vel ikkje her heller?

Då ho var ferdig med å kremte, stotra ho fram noko om at det var slike folk der i byen med, men ho undra seg over kvifor dei måtte syne seg fram og gå i tog ein gong i året. Eg skulle til å seie at heime gjekk eg fyrst i opptoget kvart år, men så fekk ho visst noko viktig å prate om med sidemannen resten av middagen.

Den liberale politikeren er for så vidt i godt selskap. For når Lae kommer i tale med sin andre bordkavaler, ei kvinne fra det grønne venstrepartiet, så tar det ikke lang tid:

Men så kom jaddi spørsmålet: – Hadde eg vaksne ungar, kanskje?

Eg sa det same som eg gjorde til liberalaren. Radikalaren fekk frisk farge i kinna og tok til å prate om miljøvern, og eg pensa praten over på arbeidet mot diskriminering. Det rekna eg med at ho ville like, men merka at den konservative Oslo-politikaren i grunnen var mindre redd for kulturelle skilnader enn den grøne radikalaren.

Lae poengterer nesten umerkelig noe sentralt i dette avsnittet – dette med ”redsel for kulturelle forskjeller”. Personlig har jeg mange ganger erfart i samtaler med politikere at de som vegrer seg for å snakke om kulturelle forskjeller, og er ditto mer opptatt av å formidle det fantastiske med importert dans, musikk og mat, også er de som er reddest. Det kan synes som om de tror at hvis vi snakker om det som er problematisk, ikke minst knyttet til sentrale tema som eksempelvis menneskesyn, likestilling, homofili – i et såkalt ”flerkulturelt” perspektiv – så vil det føre til fremmedfiendtlighet (og gi vann på mølla til ”dette FrP”). Denne stengselen fremkommer på en glimrende måte i Laes innlegg.

Regelrett søtt er derimot Laes mottakelse i sjømannskirka. Nå er kanskje ikke Lae helt objektiv hva gjelder sin omgang med religion, hvilket oppleves befriende, ikke minst i disse ”islamtider”:

Tidlegare på dagen hadde eg vore i sjømannskyrkja. Der møtte eg ein representant for kristendemokratane i byen. Då eg kom, sa han: – Men kvifor kjem du åleine, då? Me hadde venta å få helse på mannen din. Neste år tek du han med!

Og som Lae påpeker: Denne historia er gudsens sanning. Kva vil eg så fortelja med denne artikkelen?

Lae vil fortelle at fordommer er noe som finnes overalt, også blant de som har programfestet at de ikke har noen, og at det er hverdagslivet som teller:

Korleis me har det der me bur, lever og arbeider, og korleis me møter kvarandre, er mykje viktigare enn at Stortinget vedtek fine lover om at alle folk skal vera like gode. Politikarane kan likevel ikkje vedta korleis folk skal tenkje og tru.

Men stort sett er no folk flest slett ikkje så galne i hovudet som mange vil ha det til. Tvert om.

Lae har helt rett – folk flest er slett ikke ”galne i hovudet” – men det kan være at folk undrer seg over både dette og hint, og ønsker å prate om det. Uten å bli stemplet som homofobe, islamofobe eller fremmedfiendtlig. Men for å få tilfredsstilt sine undringer, må en snakke med folk. Det er faktisk en av de tingene som kan irritere meg blå, i ordets rette forstand, at de politikerne som ”vet best” om innvandring og integrering, er de samme som ikke omgås innvandrere. Verken i bomiljøet, på arbeidsplassen eller i det sosiale liv. Og motsatt: de innvandrere som media ofte trekker frem som såkalte ”eksperter”, er gjerne de som har liten kontakt med det norske samfunnet.

Skal vi endre hvordan vi ”tenker og tror” kreves det samhandling. Det bør enhver politiker legge seg på hjertet. Et samfunn uten samhandling mister det som danskene kaller ”sammenhengskraft”. Et samfunn uten sammenhengskraft smuldrer opp – som ikke har noe med (negativ) nasjonalisme å gjøre. Det må være lov å bekjenne at Norge er et av verdens beste land, og at man ønsker at det skal fortsette slik.

Et godt sted å starte, er å være bevisst sine egne fordommer. Lae kler sine nakne:

Ein gong for ein del år sidan drog eg ned til aldersheimen for å helse på ei gamal kjenning som runda hundreåret.

– Det er nok best eg kjem åleine, tenkte eg ved meg sjølv.

Eg banka på døra, vart ynskt inn, og velkomen skulle eg vera.

– Nei, men kjem du åleine, då, sa ho.

– Ja. Eg gjer då det.

– Kofør har du ‘kji tikji mæ deg prest’n? E trudde e skulde få helse på venen din, e, sa ho.

Då var det eg som vart raud i kinna, skrapte med foten og ikkje visste kva eg skulle svara. Då eg drog, var eg litt klokare enn då eg kom. Eg hadde fått tørka bort nokre fordommar om eldre folk.