Hege Storhaug, HRS
Ved første øyekast kan den nye britiskmuslimske ekteskapskontrakten, synes et skritt i riktig retning for muslimske kvinner i Storbritannia.
Situasjonen i Storbritannia er selvsagt som den er i Norge og andre europeiske land: Muslimske kvinner som inngår ekteskap i en moske i Europa, får som regel aldri en skriftlig kontrakt etter vigselen. Dermed vil tradisjonell tolkning av islam ligge til grunn den dagen hun ønsker skilsmisse: Ektemannen kan nekte henne skilsmisse, og uansett hvor gravende forhold i samlivet som kvinnen kan dokumentere, får hun ingen skilsmisse, mens ektemannen i kraft av sitt kjønn har rask og enkel tilgang på skilsmisse (såkalt talaq).
Tenketanken The Muslim Institute i Storbritannia har erkjent den diskriminerende praksisen, og har derfor etter fire års arbeid utarbeidet en formell ekteskapskontrakt som gir kvinner langt lettere adgang til skilsmisse, såkalt tafwid, som etter sharia betyr at ektemannen har delegert en automatisk skilsmisserett til hustruen. Med denne retten nedfelt i en skriftlig kontrakt kan han dermed ikke stoppe hustruen i å skille seg mot hans vilje, melder telegraph.co.uk.
Den nye kontrakten fratar også ektemannen retten til å ta flere hustruer, kvinnen trenger ikke en såkalt wali (en verge som gifter henne bort), og kontrakten fastsetter hvilke økonomiske rettigheter kvinnen har ved en skilsmisse.
Det positive ved denne nye kontrakten er utvilsomt at muslimske kvinner får langt lettere adgang til skilsmisse, at den fratar mannen retten til flerkoneri, og at en kvinne ikke trenger en wali (som i praksis er henne nærmeste mannlige familiemedlem) for å kunne gifte seg. At The Muslims Institue i samarbeid med de ledende islamske organisasjonene i Storbritannia, har utarbeidet en slik kontrakt, bekrefter til fulle at brede lag av muslimske befolkningsgrupper i Europa lever i parallelle samfunn: Den nasjonale loven er helt underordnet sharia. Når Labours Ann Cryer lovpriser den nye ekteskapskontrakten, er dette en blåstempling av en utvikling mot et splittet samfunn, der ens religiøse bakgrunn skal avgjøre hvilke lover og regler en skal leve under. Det stilles heller ikke spørsmål ved hvorvidt hinduer, sikher, buddhister osv trenger egne familielovverk – for det ber ingen av deres eventuelle organisasjoner om.
Den nye ekteskapskontrakten er således et fullstendig knefall: Det aksepteres at muslimer ikke skal integreres under det nasjonale, sekulære lovverket. Telegraph sier ingenting om hvem som skal håndheve en eventuell skilsmissetvist (logisk sett må dette være en shariadomstol), og hvilken britisk instans som eventuelt skal etterprøve domstolens avgjørelser.