Fredag morgen da jeg gikk den sedvanlige ruten over Grønland til jobb, så jeg henne. Den lille jenta på 11 -12 år ventet på grønt lys ved et fotgjengerfelt like ved Brugata. Ikledd den tradisjonelle lange somaliske hijbaen, og med en jente på knapt fire år i den ene hånden, også hun ikledd hijab, og en gutt på rundt syv år i den andre hånden, han i olabukse og med t-shirt. Jeg så på henne to ganger, og det knyttet seg i brystet da jeg registrerte det uttrykkløse ansiktet hennes. Jeg kan selvsagt ha tolket ansiktsuttrykket helt feil. Jeg kan ha vært oversensitiv, ettersom jeg dagen før hadde lest Amal Adens bok Se oss! Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne. Men for meg var det som å møte ”Yasmin”, hovedpersonen i Adens bok, ei 13 år gammel jente som lever i et voldshelvete kombinert med slaveri, og som giftes bort i Oslo bare 14 år gammel til en mann på rundt 40 år.
Gjennom hovedpersonen ”Yasmin” – som er en autentisk person, men ikke Aden selv – beskrives et barneliv så fullstendig blottet for omsorg som man kan forestille seg.
”Yasmin” er hushjelp for tre eldre brødre, mor, far og en tante. Hun må rett hjem etter skoletid, og i helgene får hun ikke gå ut. Nordmenn er vantro, norske kvinner er horer. Vennskap med norske barn er synonymt med å bli kristen og ende i helvete. Men ”Yasmin” lever i et helvete her på norsk jord, og noen av voldsscenene som beskrives i boka er regelrett av en annen verden; det slås, sparkes, bites, og når det ender med så store skader at det trengs legehjelp, så tas ikke ”Yasmin” til legevakten. For da kan barnevernet bli blandet inn, og man mister barnet til de kristne, og, ikke minst; man mister barnetrygd. Som ”Yasmin” så treffende beskriver en opplevelse i Oslo sentrum: ”Jeg så en dag to somaliske damer som gikk sammen, den ene var synlig gravid og hun snublet i en rulletrapp på Oslo City, den andre damen hjalp henne opp og sa: ’Der kunne du mistet en barnetrygd’.”
Barn produseres for å utløse barnetrygd, man skiller seg etter norsk lov, men er gift etter sharia. At somaliske kvinner er på topp over listen over andel enslige forsørgere viser statistikk fra SSB, men i Amal Adens kontekst når man får et innblikk i det totale sviket mange av de aktuelle barna som produserer velstand for foreldrene utsettes for, får SSBs statistikk helt andre dimensjoner. Man forstår også hvorfor Grønland om morgenen er tom for somaliske menn, mens når man rusler hjem etter arbeid dominerer de khat-tyggende mennene gatebildet. Dagen har mange brukt til å sove ut rusen og etter å ha dengt kone og barn. Ny khat-runde venter de arbeidsløse fedrene, mens mor er hjemme og denger kanskje jentebarna hvis ikke husarbeid og annet er utført etter ordrene.
Gjennom ”Yasmin” og hennes likesinnede, beskrives barneekteskap som inngås på Grønland med menn som kan være tre ganger så gamle som jentene. Har ei jente oppført seg riktig ille, som i forbifarten å snakke til en ikke-muslimsk gutt på vei ut av skolegården, kan hun ende opp tvangsgiftet med en eldre mann i Somalia. Der hun forblir. Hele barneflokker sendes tilbake til Somalia for å forebygge integrering – noe vi i HRS også har mang et eksempel på – mens foreldrene altså måtte flykte fra Somalia og lever her – på trygder. Pengene prioriteres ikke til barna, enten barna er her eller dumpet i Somalia. Pengene prioriteres til boligbygging og bilkjøp i Mogadishu og i Somalieland. Som Aden forteller, har norsksomaliere et ordtak som sier at ”jo mer du lyger, desto mer penger får du.”
Ikke bare er så mange somaliske fedre null integrert i Norge, det står vel så ille til for majoriteten av kvinnene i indre Oslo. Å bli integrert er synonymt med å falle fra islam. Og hva med kjønnslemlestelse? ”Omskjæring av jenter er ikke noe tema blant somaliere, det er en selvfølge at alle skal omskjæres,” skriver Amal Aden i bokens andre hoveddel der forfatteren presenterer tanker og meninger om den elendigheten norske myndigheter stilltiende har latt våre nye landsmenn leve i, et fullstendig uverdig liv skapt av en fullstendig misforstått politikk. Med tanke på at over halvparten av den hurtig voksende somaliske befolkningen i Norge er under 20 år og den årlige høye innvandringen fra Somalia, står Norge definitivt overfor en tikkende bombe: Det er eksempelvis for meg umulig å se hvordan barnevernet skal ha kapasitet til å hjelpe alle barna i dag som etter lovens ordlyd har rett til hjelp. Hva skjer den dagen tusener av vannskjøttede somaliske barn fyller Oslos gater?
Da jeg satt sammen med Aden nå på fredag, var det en sjeldent engasjert og utålmodig kvinne jeg møtte. Hun var det nesten ingen av våre politikere i regjeringen er: En brennende sjel på vegne av de mest sårbare. Aden var selv et barn som levde i årevis uten omsorg i Grønlands gater. Hun fikk aldri fullført skolegang og har derfor ingen utdannelse. Tross en bakgrunn fra krig i Somalia og ”krig” i Oslo og nå et nytt liv med norske venner, har hun langt fra brutt båndene til somaliere. Derfor kjenner hun til over 100 norsksomaliske barn som er dumpet i Somalia, forteller hun. Hun chatter med de fortvilte barnesjelene på nettet, mens barnevernet gjerne tror ungene er på et lengre opphold hos en syk bestemor i London… Og hun har eksempelvis kontakt med ei jente her i Oslo, der mor har en rekke barn med ulike fedre, og som biter datteren kraftig til blods i halsregionen og fortsetter mishandlingen ved bruk av kniv. Aden trekker i tråder i bakgrunnen, om bare i håp om å kunne ”redde ett barn”, for da er all bekymringen for det totale sviket overfor en av Norges største barneinnvandrergrupper i det minste verdt noe.
Så hva med alle organisasjonene drevet av somaliere for å hjelpe norske myndigheter i arbeidet med såkalt ”inkludering”? Kan vi stole på at de faktisk er for integrering og mot kjønnslemlestelse? Ifølge Aden er svaret et nedslående nei – i alle fall hva gjelder den store majoriteten av organisasjonene. Mange av organisasjonene er dessuten kun ”en tom postboks” som tømmes når dagen er kommet for utbetaling fra det offentlige, forteller hun meg. Og jeg tror henne – dessverre.
”Norsk lov gjelder kun hvite barn,” gjentok Aden i møtet. Jeg er så hjertens enig, og jeg kjenner jeg begynner å bli syk av å bo i et land som er blitt så sykt som Norge.
Alle sentrale statsråder og andre i maktapparatet har fått tilsendt boken. Mon tro om de har tid til å lese den før neste integreringskonferanse eller konferanse mot kjønnslemlestelse som typisk åpner med ”flerkulturell sang og dans”?
Vi trenger definitivt en ny giv i politikken. Vi trenger brennende sjeler som ikke bryr seg om hudfarge og religion – men som bryr seg om individet, ikke gruppen.
Hvis ikke norske myndigheter generelt nå våkner og tar Norges nye barn på alvor, er vi vitne til vår tids mest groteske unnlatelsessynd.
Vi i HRS håper folket i Norge ofte får høre stemmen til Amal Aden i tiden som kommer. Vi kommer til å følge opp boken tett.
Her er noen sentrale påstander i boken spesielt rettet mot situasjonen blant somaliere i Oslo sentrum og Oslo indre øst:
· Somaliere vil ikke integreres blant ”vantro” nordmenn, og forakter generelt nordmenn og norsk kultur.
· Kvinner og jenter isoleres i hjemmene for å beskytte menns ære.
· Jenter utsettes for seksuelle overgrep på innsiden av familien og miljøene.
· Vold er ekstremt utbredt, der de mest skadelidende er jentebarna.
· Man gifter og skiller seg, og gifter og skiller seg – først og fremst for å utløse stønader.
· Somaliere som kommer til Norge har ikke beskyttelsesbehov. Det dokumenterer de selv ved den hyppige trafikken til Somalia og boligbyggingen der og dumpingen av unger.
· Empati og omsorg for barna er så godt som fraværende. Ungene er et produkt som skal jobbe for foreldrene og utløse trygder.
· Jenter ned i 12-årsalderen er mødre for småsøsken, mens deres reelle mødre heller prioriterer timelange telefonsamtaler og besøk til venner.
· At jentene kjønnslemlestes tas for gitt av miljøene.
· Majoriteten av mennene tygger khat. De som ikke gjør det, ses ned på.
· Å lyve og fuske for å utløse trygder og sosialstøtte er mer vanlig enn uvanlig.