Rita Karlsen, HRS
Jaglands utspill er en smule rørende, og kan tolkes som et innlegg fra en høytstående Ap-politiker som ikke liker tallene han har sett gjennom hele sommeren. Den ene meningsmålingen etter den andre har senket Ap’s oppslutning generelt, og regjeringens spesielt – mens FrP når uante høyder, og er nå snublende nær Jaglands pinlige 36,9 prosent.
Stortingspresident Torbjørn Jaglands kronikk i dagens Aftenposten, med tittelen ”En ny politisk ukultur”, kunne like gjerne vært titulert med ”Norges dumme velgere”. Men han er for smart for det. I rimelig kjent stil forkler han sitt eget parti – og regjerings – problemer med å rette skytsen mot ”politikerne” selv. Da selvsagt de ”opportunistiske politikere”, og i Jaglands verden tilhører de ikke Ap, og kanskje heller ikke samarbeidspartiene SV og Sp. I tillegg er det blitt noe galt med media, hvilket må være nye toner fra Ap. Det er vel ingen partier som blir så hersjet med av ”røde media” enn FrP, likevel er det ikke godt nok for Jagland. Er tankegangen at så lenge FrP fosser frem på meningsmålingene, så gjør ikke media ”en god nok jobb”?
Jagland skriver:
Et eksempel på det er presset som nå settes inn mot statsministeren. Den rådende oppfatning er blitt at han må slutte å snakke om at Regjeringen skal måles på om den gjennomfører sine løfter i Soria Moria-erklæringen.
Er det dette som er den rådende oppfatning? Det er vel heller opplevelsen av mangelen på måloppnåelse i forhold til Soria Moria-erklæringen (som jeg tidligere har titulert som SM-erklæringen) som er den rådende oppfatning. Når statsministeren og andre regjeringsmedlemmer gang på gang forklarer at ”vi er på vei”, ”vi klarer ikke alt på fire år” og lignende, samt finansministerens manglende bebude avgang på en krystallklar målsetting, er det dette vi husker. Vi registrerer at fattigdommen ikke er avskaffet, at boligprisene faller og byggebransjen har satt bremsene på, bensinprisen øker, dertil er vi blitt forledet til å tro at diesel var miljøvennligere og det må vi nå betale en høy pris for, helsekøene og korridorpasientene er ikke forsvunnet, og norske skoler er langt unna forventningene.
Men kanskje enda viktigere: Tiden stopper ikke opp i denne fireårsperioden. En regjering kan ikke forvente at verden skal stå stille, slik at den får arbeidsro. Folket forventer høy måloppnåelse, i tillegg til sterkt lederskap med tilhørende omstillingsevne og evne til innovasjon. Det er ikke slik som Jagland skal få oss til å tro – at det ropes etter noe ”nytt”:
(…) Velgerne stemmer ikke på det som blir gjort, de må hele tiden få noe nytt, antydes det da.
Ja, kan hende er det sant at vi krever mer og mer i et stadig høyere tempo. Men, hvordan er det blitt slik? Har ikke politiske ledere et ansvar når man stadig vekk blir gjort til rollefigurer i det dramaet som meningsmålinger og medier skaper?
Her må Jagland tale mot bedre vitende. Om det er en eller annen (politisk) kommentator som har hevdet at velgerne ikke stemmer på det som blir gjort, så burde stortingspresidenten ikke tilegne velgerne slik dumskap. Men velgerne forventer selvsagt også handling overfor noe som ikke er nedfelt i SM-erklæringen, all den tid utviklingen eller hendelser krever det. Det er her Jaglands obskure kobling til media kommer inn:
Medienes logikk.
Mediene vil alltid kreve noe nytt. Det er slik den selv må fungere for å kunne overleve fra dag til dag. Mediene forsøker – antagelig uten å være klar over det selv – å påføre det politiske system sin egen logikk.
Derfor kravet til statsministeren: Han må komme med noe nytt for å holde meningsmålingene oppe. I pressens virkelighet foregår ikke valget om et år må vite, det foregår hver dag i meningsmålingsinstituttene.
Dette høres ut som rasismeargumentasjonen – vi er alle rasister, vi bare vet det ikke selv. Media ”krever” (nye) nyheter hver dag, og uten å vite det kreves det samme fra statsministeren. Altså ikke fra de andre politiske partiene, de tilhører liksom ikke ”det politiske system”?
Jaglands akilleshæl er meningsmålingene. De viser feile tall, og derfor må pressen forstå at valget ikke foregår hver dag i meningsmålingsinstituttene – det foregår ”om ett år må vite”. Her tar stortingspresident Jagland stygt feil – folket måler det politiske lederskap hver dag, og avgir sin stemme på valgdagen – ut fra det som har skjedd de fire sittende år. Tror Jagland at det bare er å sette i gang sitt enorme valgmaskineri fra 1. januar 2009, og vips så sitter Ap med makta de neste fire år? Klart det påvirker, men det er det også andre ting som gjør.
Jagland skriver videre:
Det som glemmes er at politikk må utøves i den virkelige virkelighet. Politikkens oppdrag er forskjellig fra medienes og kommunikasjonsrådgivernes. Politikken må ta hensyn til mange forskjellige størrelser når nye mål skal settes. Blant annet renten.
For og mot samtidig.
Men den nye mediale og politiske virkelighet gjør det mulig å spille på misnøye både mot økende renter og for lite satsing på offentlige tjenester. Det er også fullt mulig både å være mot fri bevegelse av arbeidskraft i Europa og en beskjeden innvandring fra andre deler av verden og samtidig kreve større investeringer i offentlig sektor.
Til nå har billig arbeidskraft fra Polen og de baltiske landene sørget for at landet har kunnet bruke oljepenger som aldri før. Billige varer fra lavkostlandene har dessuten holdt prisene nede.
Og her kommer vi til nok et tegn på at landet kan vise seg å være på vei inn i en rus, skapt av en politisk unnlatelsessynd som langt på vei også er dobbeltmoral.
Dobbeltmoral? Det synes det i så fall Jagland å være en representant for selv. Med stor sannsynlighet ville renten økt uansett parti ved roret. Men vi husker bare så altfor godt at rentenedgang gjøres til politisk gevinst, mens renteøkning er det ingen som vil ha ansvar for. Og det er også slik at noen er ”mot fri bevegelse av arbeidskraft i Europa”, og det Jagland definerer som ”en beskjeden innvandring fra andre deler av verden”, samtidig som man ”krever større investeringer i offentlig sektor”. Det skjer på samme måte som at Jagland ikke med et ord nevner at 700 000 hender i Norge er helt eller delvis utenfor arbeidsmarkedet. Kanskje vi til og med misliker at det blitt humant å hevde at vi kan hente ”billig arbeidskraft i utlandet”, eller at innvandrere gjør de drittjobbene vi selv ikke vil ha. Det er i mine øyne et nedverdigende menneskesyn. For øvrig er vel ikke arbeidskraften fra utlandet så billig lenger, de er vel også underlagt tariffordningene, og matvareprisene stiger. I tillegg er det en enorm økning av asylsøkere, alle disse tusen (som får bli) skal vel også ha arbeid?
I Jaglands verden synes det som om bruk av oljepenger ensidig henger sammen med EU.
Motstanden mot EU i befolkningen bare øker. To av regjeringspartiene – Senterpartiet og SV – dyrker denne motstanden. Lite gjøres fra de andre partiene for å opplyse befolkningen om at det er våre avtaler med EU – som innebærer fri flyt av arbeidskraft over hele EØS-området – som gjør at vi i dag får så mye arbeidskraft utenfra.
Uten den kunne vi aldri i verden ha brukt så mye oljepenger på veier, sykehus og barnehager.
Men dårlige meningsmålinger vil antagelig føre til at det sterkeste presset for å bruke mer oljepenger til kommuner og samferdsel vil komme nettopp fra de partiene som er imot den europeiske integrasjon. Og fra et annet parti som også er imot arbeidskraft utenfra, Fremskrittspartiet. Oljepengene er jo der, sies det. Men man unnlater å nevne at med penger må det følge arbeidskraft.
Hvorpå han legger til: Penger mangler ikke. Men det har derimot ikke nevner med et ord, er at hans ”velferdsmodell” henger sammen med at de som arbeidsinnvandrer hit, må dra igjen når jobben er gjort eller ikke finnes lenger. Erfaringene tilsier derimot at de blir. Jagland er for smart til å nevne en slik vinn-forsvinn-situasjon, som dermed blir et bevis på dobbeltmoralen.
Jaglands svar på problematikken er følgende:
Vi trenger en annen politisk kultur enn den mediene og mange andre har forsøkt å oppdra oss til i sommer. Vi trenger en styringsdyktig politisk kultur i stedet for en galluppreget politisk elite. Vi trenger politikere som også er i stand til å se inn i fremtiden og føre an. Hvis ikke kan en stadig økende kravmentalitet ødelegge for oss alle.
(…)