Tenk på et tall

Rita Karlsen, HRS

Asylstrømmen til Norge kan raskt bli regjeringens verste mareritt. I år forventes 15.000 asylsøkere til Norge, til neste år nesten dobbelt så mange. Asylmottakene er allerede sprengt, og det jobbes iherdig for å opprette flere. Mange av asylsøkerne får opphold, noe som også skaper akutt behov for bosettingsplasser i kommunene. Med de gitte fremtidsutsiktene vil neppe denne jobben bli mindre krevende fremover. Norske myndigheter kan bli nødt til å tvinge kommuner til å bosette de som får opphold. Men det kan være at ordførere og andre ute i kommunene får nok, og protesterer – mange mot sin egen regjering. Situasjonen vil i så fall ikke være så ulik det som skjedde i Danmark for om lag ti år siden, og som førte til en drastisk omlegging av utlendingspolitikken. Det kan også være at opprettelsen av asylmottak og bosettingsplasser på blenda-hvite Ullevål hageby i Oslo, og i statsminister Stoltenbergs nærmiljø på Nordberg, der de humaneste av de humane synes å bo, ville ført til raskere endringer i norsk politikk.

Det synes nemlig å være en sammenheng mellom jubelen for å gi opphold til flest mulig innvandrere og avstanden til disse i forhold til eget bomiljø. Jeg har ingen forskning å lene meg mot i så måte, meg bekjent eksisterer ikke slik forskning, hvilket kanskje er talende nok i seg selv.

Vi har derimot forskning som tilsier at jo mer flerkulturelt miljø du tilhører, jo mer positivt innstilt er du til innvandrere. Men, slapp av: det betyr ikke at du er kvalifiserte til å ha noen meninger om innvandring. For i den offentlige debattsfæren er det ikke noen forskjell på innvandrere og innvandringspolitikk. Er du kritisk til innvandringspolitikken, vel og merke ved at du mener at det gis for lett oppholdstillatelse i Norge, er du per definisjon mot innvandrere. Uttaler du deg i tillegg kritisk til den såkalte asylpolitikken, er du ikke bare innvandrerfiendtlig, men også inhuman.

For noe skvalder. Det er nesten ufattelig dumt at slike kortslutninger skal få lov å leve.

Men det kan bli verre: Norske myndighetspersoner av diverse kaliber, og noen taletrengte politikere, hånd i hånd med hovedtyngden av norske journalister, leverer begreper som skaper forvirring. Noen sikkert bevisst, andre selv i tåkeheimen. Ett eksempel i så måte: asylsøkere omtales som flyktninger. Men en asylsøker er en asylsøker, verken mer eller mindre. Hvorvidt vedkommende faktisk kan omtales som flyktning, vil helt avhenge av å få verifisert vedkommendes fortid. Hvilket er alt annet enn enkelt, all den tid mange av asylsøkerne, som har kvittet seg med identifikasjonspapirer og slipt fingertuppene ned, må kalles alt annet enn samarbeidsvillige. En slik adkomst til Norge burde i seg selv være urovekkende, ikke belønnes i media med tåredryppende historier. Det er for øvrig ikke sikkert at vedkommende, selv etter å ha fått tildelt opphold, er verdig tittelen flyktning.

I desse dagar tek staten kontakt med kommunane og bed dei finne bustad til 8200 flyktningar.

Det er det høgaste talet personar sidan 1994, seier direktør Osmund Kaldheim i Integrerings- og mangfaldsdirektoratet.

I år vert det truleg busett ein stad mellom 4 og 5000 flyktningar i norske kommunar.

– Vi kjem til å be alle kommunar som har teke imot flyktningar dei seinare åra om å busetje eit stort tal fleire i 2009, soer Kaldheim til NRK.no

Alle asylsøkere vurderes først for innvilgelse av asyl. Innfylles asylkravene tildeler UDI vedkommende asyl-/flyktningstatus og arbeids- og oppholdstillatelse i Norge. For å oppnå asyl/flyktningstatus må vedkommende ha grunn til å frykte forfølgelse på grunn av politiske oppfatning, rase, nasjonalitet, religion eller medlemskap i en sosial gruppe. Dersom frykten for forfølgelse har grunnlag i andre årsaker enn de overnevnte konvensjonsgrunnene, har vedkommende ikke krav på asyl-/flyktningstatus.

Innvilges ikke asyl, vil derimot UDI vurdere om vedkommende skal innvilges såkalt vern. Dette kan være at vedkommende opplever å stå i fare for å miste livet eller bli utsatt for umenneskelig behandling. Da vernes vedkommende mot retur til hjemlandet.

Innvilges heller ikke vern, vil UDI ta i bruk neste metode. Da vil vedkommende bli vurdert om det kan gis opphold på humanitært grunnlag. Denne vurderingen knyttes opp mot en rekke faktorer, slik som eksempelvis vedkommendes helse, familieforhold, hensynet til barn, forholdene i hjemlandet, botid og innvandringspolitiske hensyn. Betegnelsen er langt på vei en sekkekategori, dertil lite presisert, hvilket igjen åpner for bruk av skjønn – og muligheter for forskjellsbehandling.

I 2007 så UDI vedtaksliste slik ut (foreløpige tall, hentet fra UDI):

Dublin henviser til en avtale (Dublin-avtalen) som har gjort det mulig å sende asylsøkere tilbake til det europeiske landet de først søkte asyl i, slik at sakene deres behandles der i stedet for i Norge.

I perioden 01.01.08 – 30.06.08 er tallene (foreløpige tall, hentet fra UDI):

Det er ingen hemmelighet lenger at mange får opphold i Norge på uriktig grunnlag – og dertil sikkert mange som avvises på uriktig grunnlag. Denne situasjonen vil helt klart bestå så lenge vi har et tankeløst og ansvarsløst media som ikke skjønner hva de holder på med.

La oss ta et eksempel. Nylig hadde vi et grotesk drap i Oslo, der en irakisk mann drepte sin kone og deres to små barn. Drapene kan være utført av en sinnsforvirret mann, men det er andre trekk ved historien som også bør mane til ettertanke. På VG Nett fortelles følgende:

Den negative spiralen begynte i 1995 da han tapte mye penger på eksport av elektriske artikler fra Irak til Iran og gikk personlig konkurs. Det opplevde han som et nederlag og familien måtte tre støttende til. Han flyttet til Norge i 1999 og opplevde en krise da han mistet sin far tre år senere. Bekjente har fortalt at han gråt når han gikk til jobb.– Ikke psykisk ustabilIfølge Oslo-politiet var 44-åringens bosetningstillatelse under vurdering fordi han hadde vært ute av landet siden 2004, men selv var ikke den kurdiske irakeren bekymret for å bli kastet ut. Tvert imot var han fornøyd med hvor lett det løste seg med å komme tilbake.To år før han reiste tilbake til Irak fikk han innvilget permanent oppholdsløyve på humanitært grunnlag.- Når ett av barna er født utenfor landet er det vanligvis vanskelig å komme tilbake, men ambassaden i Teheran tok seg godt av ham og ordnet papirene utenfor ordinær åpningstid.

Den irakiske mannen har altså fått opphold i Norge på humanitært grunnlag. Hva det humanitære grunnlaget er i denne situasjonen, er vanskelig å få øye på all den tid mannen reiser tilbake til Irak, er der i fire år, og etter sigende drar tilbake til Norge for å få bedre hjelp:

Kona ba ham innstendig om å oppsøke hjelp etter at de ankom Norge i mai, etter å ha vært i Irak i fire år. Selv om utgangspunktet for at de vendte tilbake var at han skulle få profesjonell hjelp, nektet han,

– Behandlingen er bedre i Norge enn i hjemlandet. Min bror hørte ofte på kona, men ikke alltid. Han ville ikke ta kontakt med en norsk lege om sine psykiske problemer, sier broren til VG Nett.

På toppen av det hele søker han om ny innreisetillatelse til Norge – ikke fra Irak – men fra Iran.

Historier om såkalte ”flyktninger” som reiser tilbake på ferie til landet de angivelig har flyktet fra, er langt fra unik. Praksisen er kjent både for eksempelvis irakere og somaliere. Men media griper ikke fatt i denne problemstillingen, og en kan undre seg hvorfor.

Dag og Tid har sett nærmere på særlig medias tilnærming til asylsøkerproblematikken. Under tittelen ”Snillast i Europa” får vi vite at det ikke er mange land som kan skilte med vår ”godhet”:

Noreg ligg kvart år jamt mellom dei fire–fem landa som gjev opphald til relativt flest asylsøkjarar. Majoriteten av dei som får opphald, får elles opphald på så­­kalla humanitært grunnlag; det tyder at norske styresmakter ikkje oppfattar desse menneska som forfylgde på politisk, religiøst eller etnisk grunnlag, men som verdige trengande.

Mellombels opphald

I tillegg kjem dei som får mellombels opphald. I irakisk Kurdistan er det i dag vekst og mykje velstand, området importerer mange gjestearbeidar, men Noreg tvangsutsender ikkje personar med irakisk pass sidan situasjonen i Irak framleis vert sedd på som usikker. Sverige og store delar av EU har forhandla fram ein retur­avtale med Irak, det har ikkje Noreg. Noreg har rett nok tvangsreturnert eit tital tungt kriminelle til Irak.

Det same gjeld somaliarar; mange europeiske land returnerer somaliske asylsøkjarar frå den sørlege delen av Somalia til den rolege og velfungerande delen nord i Somalia, det såkalla Somaliland, som kvar dag tek imot regulære rutefly. Jamvel om Somaliland av folkeretten ikkje er godkjent som eit sjølvstendig land, men vert rekna som ein del av Somalia, får alle somaliarane som seier dei er frå sør, i all hovudsak vera her.

Eit anna døme er barneasylantar: Noreg er det einaste landet i Europa som nær konsekvent gjev permanent opphald til born som kjem utan foreldre. Vert ikkje foreldra identifiserte i heimlandet – og det vert dei aldri, syner statistikken –, får borna verta i Noreg.

Og vi får vite at den norske asylpolitikken, med unntak av FRP, støttes av samtlige politiske partier – og media:

Den norske asylpolitikken har òg brei stønad på leiarplass i avisene; dei fleste leiarar har som bodskap at politikken skal vera ansvarleg og at den noverande politikken er relativt god. Av og til kjem det òg krav om innstramingar. Førre veke gjekk Aftenposten inn for at Noreg – som den såkalla Dublin-avtalen legg opp til – skulle senda asylsøkjarar som kom via Hellas attende til Hellas, og det jamvel om grekarane altså berre gjev opphald til svært få.

Vantande samsvar

Men det som vert skrive på leiarplass, samsvarar ofte ikkje med det som vert skrive på reportasje- eller kommentarplass, kanskje ikkje uventa sidan pressa ikkje har til rolle å taka eit overordna ansvar:

«Akkurat nå sover 62 enslige menn i telt i Lierskogen statlige mottak. Bak høye nettinggjerder en halv time fra Oslo er denne leiren et mistrøstig sted. Hvert telt huser 30 mann. De fryser i den norske sommernatten og våkner av at kondens drypper ned i ansiktet. Ingenting å by gjester, og ikke noe å være stolt av.» Sitatet er henta frå ein kommentar skriven av ein journalist i Aftenposten.

Den same avisa har gjennom dei seinaste åra hatt svært mange reportasjar om alle dei som får avslag; om born som ikkje får pass, om asylsøkjarar som må leva i løynd for politiet, og om kvinner og menn på mellombels opphald som ikkje får henta familie til landet, ikkje får taka opp lån i bankar av di dei ein eller annan gong der framme kanskje skal returnerast til det opphavlege heimlandet sitt.

Aftenposten er ikkje åleine: Klassekampen, Dagbladet, TV 2, NRK, ja, alle norske medium har nytta mykje ressursar til å syna det dei ser ut til å meina er ein brutal norsk politikk. Og på slutten av mange reportasjar står det: «Departementet ønsket i går ikke å kommentere saken.» Tesen her er at det er skilnad mellom det avisene meiner, det politikarane meiner, og det media rapporterer og det politikarane forsvarar. Men slik må det kanskje vera?

Svaret på spørsmålet besvares blant annet av professor Fredrik Barth.

– Nordmenn ynskjer å vera gode, men ynskjer ikkje konsekvensane, seier Barth.

Fredrik Barth får støtte av professor Ottar Brox. De er enige om at det er vanskelig å føre en prinsipiell debatt om hva slags asylpolitikk Norge skal ha, og at presset er mye av forklaringa.

Brox meiner det handlar om individ versus prinsipp.

– Det er heilt klårt at om du tek eit individ som er i ein vanskeleg situasjon, så har vi råd til å hjelpa denne personen. Men vanskane oppstår når vi freistar å vera Immanuel Kant, for kan vi opphøgja det vi kan gjera for den einskilde personen, til eit ålment prinsipp? Dei som skal vera funksjonærar og politikarar, er nøydde til å skapa prinsipp og tydelege regelverk som gjeld for eit heilt univers. Så der sit dei.

– Men kva gjer det med politikarane og funksjonærane å verta utsette for dette eventuelt uløyselege dobbelpresset?

– Det må kjennast nokså vonlaust å arbeida med eit område der ein ikkje kan nytta vanleg logikk og som fører til så mange skuldingar om skort på humanitet. For kven er det som likar å verta skulda for ikkje å vera medmenneskeleg?

– Men pressa ser ut til å leva med det. Det er ofte skilnad mellom leiarsynspunkt og reportasjar?

– Eg har ein gong, litt for spøk og litt for alvor, sagt at alle asylsøkjarar som får namnet sitt i media etter å ha vorte avviste, automatisk skal få opphald. Om ikkje anna ville det ha ansvarleggjort media.

Barth tilføyer:

– Vi nordmenn ynskjer å vera gode og å framstå som humane. Det er forståeleg. Vi vil vera snille med einskildindivida, men ynskjer ikkje konsekvensane av å vera det. Dessutan er dei fleste rettsgilde avgjerder diskutable. Ser vi nøye etter, vil kvar avgjerd vera spesiell, og vi vil då få sympati med den eller dei det gjeld.

– Men det er då det funksjonærar og domarar skal gjera, taka ei avgjerd på grunnlag av gjeldande lover og reglar. Vi må vel akseptera det?

– Ja, og dei freistar så godt dei kan å pakka avgjerdene inn i ei liste med lover og reglar, og så vonar kanskje politikarane på deira vegner at media ikkje tek fatt i dette eller oppdagar det. Det er ikkje det heile mennesket som vurderer det andre heile mennesket. Slik er systemet.

– Avisene skriv at vi må ha eit rettssamfunn og ein ansvarleg asylpolitikk, men sender ut journalistar for å grava fram sakene som underminerer det dei sjølve går inn for på leiarplass?

– Ja, det er paradoksalt, men det er truleg eit resultat av det sjølvbiletet vi altså har som nordmenn, og som sagt: Kvar sak kan seiast å vera unik.

Og lurer du på hvor det vil ende, så tror jeg Barth sitter svært nær sannheten:

– Det meste vi kan vona på, er at problema ikkje vert så store at vi må gjera noko. Så lenge det er relativt få det gjeld, vel vi å leva med dilemmaet, mykje av di få politikarar verkeleg ynskjer å taka ansvaret av redsle for å verta hengde ut i media. Så får vi då også dette merkelege debattklimaet.

– Men om det var 350.000 irakiske born i Oslo som trengde seg på skulesystemet og som ynskte pass, måtte vel både media og politikarane endra praksis?

– Ja, då ville avisene skriva noko anna på reportasjeplass, og styresmaktene ville ha gjort noko med saka. Borna ville ha vorte sende attende til Irak. Men som situasjonen er i dag, vel avisene altså å fortelja om nokre av fylgjene av den rådande politikken og på den måten underminerer han. Og politikarane vonar at problema går over. Om eg kunne få koma med eit framlegg som vi kunne ha gjennomført, var det at vi handsama kvar einskild asylsøknad mykje raskare enn vi gjer no. Det hadde vore betre for alle partar.

Med andre ord: Tenk på et tall.