De to brødrene Ferman (16) og Sirwan (17), har ventet i over ett år på å komme hjem til Danmark. Guttenes far har sent dem til byen Irbil på ubestemt tid: ”De skal lære det harde livet i Irak, så de kan sette pris på det gode livet her i Danmark,” sier faren til Politiken.dk. Da guttene bodde i Danmark skal faren ha vært voldelig mot dem. Det samme skal guttenes onkel i Irak ha vært mot dem, noe som fikk guttene til å rømme fra onkelen som skulle ta seg av dem under tvangsoppholdet i Irak.
Hvor mange danske innvandrerbarn som sendes på det danskene kaller gjenoppdragelsesreiser, vites ikke, men utlendingsmyndigheten har 13 saker på bordet der barn selv har bedt om hjelp til å komme hjem igjen eller der kommunene har meldt bekymring over savnede barn.
Velferdsminister Karen Jespersen karakteriserer situasjonen til Ferman og Sirwan for ”dypt tragisk”. Jespersen vil bruke denne konkrete saken til å sjekke om kommunene har de nødvendige verktøyene til å takle dumpingsaker. Men allerede til høsten vil kommunene kunne frata foreldre bostøtte dersom de sender barna tilbake til opprinnelseslandet.
HRS satte dette temaet på dagsordenen i 2004 gjennom rapporten ”Ute av syne, ute av sinn. Norske barn i utlandet.” Daværende Bondevik-regjering gjorde hva den kunne for å minimalisere problematikken. Mens for nåværende Stoltenberg-regjering og barneminister Anniken Huitfeldt er dumping av barn et ikke-tema. Kilder i ulike miljø forteller HRS at praksisen med å sende barna tilbake til opprinnelseslandet er økende, men verken HRS eller SSB eller andre, har kjennskap til omfanget eller situasjonen generelt til barn som sendes til Somalia, Gambia, Irak, Pakistan osv. Vi kan imidlertid anslå at antallet barn som til enhver tid er på lengre opphold i opprinnelseslandet, ligger på et firesifret beløp.
Vitterlig en skamplett for et såkalt rettssamfunn.