Av Amal Aden (pseudonym), forfatter av boken Se oss
Det er gått en måned siden boken min Se oss kom ut. Som jeg håpet har boken skapt debatt, men dessverre har noe av debatten blitt annerledes enn jeg ønsket meg.
Jeg er skuffet over at deler av norsk media har brukt så mye spalteplass på at mange somaliere føler seg stigmatisert ved at jeg visstnok generaliserer for mye. Flere steder i boken har jeg spesifisert at de kritikkverdige forholdene jeg skildrer ikke gjelder alle somaliere. Det viktigste budskapet mitt i boken er ikke å ta det somaliske miljøet, men at somaliske barn får de samme rettighetene som etnisk norske barn.
Nå må det norske samfunnet våkne og gi disse barna den tryggheten de trenger, og det må skje nå.
Men hvor er barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt? Jeg hadde forventet at hun skulle delta i debatten. Hun har valgt å være taus. Hvorfor? Er det bedre å la barn lide enn å bli kalt rasist?
Det finnes i dag over hundre somaliske organisasjoner i Norge. Kan noen si meg hva de har utrettet? Hva har de gjort for barna? Jobber de med integrering og barns rettigheter?
En av disse organisasjonene ledes av Said Abdulwahab, som i Aftenposten 23. august skriver at han har fire døtre i alderen 4 -14 år som går på skole i Kenya. Ikke fordi nordmenn ikke er til å stole på, men fordi han vil at de skal få en god utdannelse. Mener han virkelig at døtrene får en bedre utdannelse i Kenya enn i Norge? Ville han gjort det samme med sønner? Er det ikke slik at han som så mange andre vil holde døtrene unna norsk eller vestlig innflytelse? Og syns vi ikke alle at det er rart at en far er her i det rike Norge mens barna er i det fattige Kenya? Det er merkelig at journalisten ikke stilte oppfølgingsspørsmål til Abdulwahab.
Bashe Musse er også leder i en av disse organisasjonene. Han har uttalt i Aftenposten og i TV2 at det er feigt av meg å være anonym. Mitt ønske er å leve noen år til, derfor har jeg valgt å skrive under pseudonym. Jeg eksisterer virkelig, og jeg heter verken Siv Jensen eller Hege Storhaug! Da vil jeg spørre deg Bashe Musse, hva har din organisasjon gjort for å integrere barna?
For noen dager siden møtte jeg en somalisk jente på tolv år som jeg kjenner veldig godt. Hun hadde et stort bitemerke på halsen. Det var moren som hadde bitt henne, fordi hun kom sent hjem fra skolen en dag. Da jenta tok mot til seg, og fortalte skolens helsesøster hva som hadde skjedd, ble jenta og moren innkalt til møte. På møtet trodde helsesøster på morens unnskyldninger – og at det aldri hadde skjedd før – og at det aldri skulle gjenta seg. Ifølge den somaliske jenta så angret moren på at hun ikke hadde bitt henne et sted på kroppen som ikke var synlig for andre. Jenta syns det verste var at helsesøster trodde på morens forklaring og ikke på henne. Når en jente endelig tør å be om hjelp, får hun ikke den støtten og hjelpen hun trenger.
Mange somaliere som ikke har krav på opphold i Norge sier at de ikke kan sendes ut av landet fordi de ikke er trygge i Somalia. Hvordan kan da de samme foreldrene sende barna sine til Somalia? Er det ikke farlig for barna? Det som også er litt merkelig er at de samme personene reiser til Somalia på ferie. Jeg har problemer med å forstå dette. Jeg vet at det koster masse penger å reise til og fra Somalia. Hvordan klarer de å finansiere dette? Jeg kjenner flere som kun har inntekt fra statlige trygdeytelser og som besøker Somalia flere ganger i året.
Mitt ønske er at flest mulig leser boken og blir oppmerksom på hvor forferdelig noen somaliske barn og kvinner har det her i Norge. Etter min mening tar både Siv Jensen og Hege Storhaug informasjonen i boken alvorlig. Hvorfor kan dere ikke lytte til hva de har å si i stedet for å kalle dem rasister? Hvis de som har makten i dette landet hadde gjort jobben sin og ikke gjemt seg, så hadde vi sluppet å ha denne debatten om hvem som har mest eller minst rasistisk menneskesyn.
En ting kan jeg si til dere alle, jeg kommer ikke til å gi meg så lenge barna lider.
Jeg venter også i spenning på når statsministeren skal komme på banen med konkrete tiltak som gjør hverdagen bedre for de norsksomaliske barna som jeg har beskrevet med sorg og smerte.