Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse (NRK Aktivum), 288 s.
Ikke mange dagene etter Amal Adens bokutgivelse, Se oss! Bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne, leverer journalist Tormod Strand nærmest en bombe av en bok om kjønnslemlestelse.
Den som måtte ha tvilt på sannhetsgehalten i Strands reportasjer fra Somalia i fjor, der det kom frem at norsksomaliske jenter i hopetall lemlestes, går på en solid blåmandag. Jeg er selv en av dem som har hørt kommentarer i regjeringskorridorene om at de ti omskjærerne som fortalte at de til sammen hadde lemlestet 185 norsksomaliske jenter, «må ha overdrevet betydelig». For så typisk i den politisk korrekte og falske humanistiske ånden, å legge til: «men en jente er én for mye».
Etter å ha lest hvordan Strand gikk frem for å finne frem til omskjærere, og hvordan intervjuene forløp, har myndighetene generelt, og regjeringen spesielt, en stor «utfordring» med å la handlingslammelsen fortsatt råde. Men jeg er såpass erfaren etter hvert, at jeg – dessverre – ikke tror på konkret handling som monner denne gangen heller. Tormod Strand har skrevet en bok som bør være obligatorisk lesning for våre folkevalgte, journalister, helsebyråkrater, helsepersonell, barnevern, advokater, og lærere. Bokens kjerne er bygget rundt Suaad Abdi Farah, en norsksomalisk mor som leseren ikke bare vil kjenne en ektefølt sympati med, men som man rett og slett blir glad i.
Strand tegner et vart portrett av Suaad, som er oppsiktsvekkende åpen om sin egen lidelseshistorie som en kjønnslemlestet kvinne. For det er ikke bare selve lemlestingen og helingsprosessen som er et smertehelvete av en annen verden. Suaad har hatt så mye helseplager som ung og voksen, at det er vanskelig, om ikke umulig, å ta det innover seg. Hennes beretning om eksempelvis møtet med helsevesenet i Norge, da hun gravid i sjette måned ankom Norge som flyktning i 1989, er ikke bare opprørende, men vitner også om en voldsom kulturkollisjon som kunne kostet livet til både Suaad og barnet hun bar. Da hun skulle føde, forstod ikke helsepersonellet hva den «hele veggen» de så i underlivet var for noe. De mente underlivet hennes var skadet av brann. Først da de i journalen leste at Suaad var jordmor, tok de Suaads tryglende ord og forklaring på alvor: De skar henne opp så hun kunne forløse barnet.Suaad meldte seg på i kampen mot kjønnslemlestelse i år 2000 da TVs program om kjønnslemlestelse av norske jenter slo ned som en bombe. Gjennom fjernsynsbilder i den påfølgende debatten forstod Suaad at den hyggelige moren til nabogutten som hennes sønn lekte med, var ingen ringere enn Karita Bekkemellem. Suaad banket da på døren til Bekkemellem; hun ville være med i kampen mot lemlesting. Dette møtet førte igjen til at da Strand startet opp arbeidet med kjønnslemlestelse i 2007, ble han tipset av Bekkemellem om den modige og troverdige norsksomaliske kvinnen og hennes brennende engasjement. Slik fikk Norge dokumentasjonen på bordet fra Somalia: Gjennom Suaads kildenettverk blant helsearbeidere og andre i Somalia, klarte hun å samle ti omskjærere som alle hadde lemlestet norsksomaliske jenter, de fleste i alderen 10 til 14 år, mens en jente var 18 – 20 år, skriver Strand. Ifølge personlig informasjon fra Strand, skal det ha vært ektemannen som hadde krevd at hun skulle «omskjæres». Strand bretter ut i detalj hvordan han med lykt og lupe og med kløkt og mot, gikk frem i arbeidet sitt. Boken er derfor spennende lesning, en virkelig page-turner, samtidig som den er svært informativ om kjønnslemlestelse i seg selv. Personlig er noe av det jeg reagerer mest positivt på, Strands etikk: Hans høyreiste etiske sinnelag skinner gjennom fra man åpner til man lukker boken. Han er et ekte medmenneske, nettopp derfor falt han i gråt under oppholdet i Somalia etter opptakene av lemlestingen av lille Anisha på åtte år, hvis smerteskrik og trygling om at lemlestingen må avsluttes, «bli ferdig», som hun skrek, fortsatt sitter i ryggmargen på tusener i Norge.
Talende nok skriver han dette i bokens innledning:
For en journalist er det ofte slik at jo mer kunnskap en får om et emne, desto mindre svarthvit framstår saken. En blir oppmerksom på nyansene, forstår begge sider i en konflikt, og innser at det svarthvite egentlig er midt imellom, mer grått. Jeg har ikke hatt denne opplevelsen i arbeidet med kjønnslemlestelse. Det finnes ingen formildende omstendigheter rundt denne avskyelige, brutale og totalt meningsløse skikken. For meg har denne rystende innsikten bare blitt sterkere siden jeg begynte på prosjektet om omskjæring som reporter i Dagsrevyen på nyåret 2007.
Denne erfaringen deler HRS med Strand – til fulle. Dess mer kunnskap og innsyn i hva som foregår og hva lemlesting faktisk medfører, desto mer umulig blir det å gi opp kampen for politiske løsninger.
Vi kommer til å følge opp Strands bok tett i dag med flere oppsiktsvekkende opplysninger fra boken, blant annet hvordan en avdekket lemlestelse ikke ender i rettssalen.
Les mer – og se opptak – av Suaad hos NRK.no