Rita Karlsen, HRS
Som HRS tidligere har kommentert skal neste års konferanse i Genève, også omtalt som Durban II – konferansen, følge opp den skandaleomsuste ”Verdenskonferanse mot rasisme, rasediskriminering, fremmedhat og relatert intoleranse” som i 2001 ble arrangert av FNs menneskerettighetsråd (UNHRC), i den sydafrikanske havnebyen Durban. Skandalene sto i kø på konferansen, der USA og Israel til slutt forlot i protest. Da hadde Israel blitt stemplet som en apartheidstat, sionisme var likestilt med rasisme, og det nazistiske folkemordet på jødene under 2.verdenskrig var tonet betraktelig ned. Faktisk er det bare Israel som er blitt kritisert av menneskerettighetsrådet. Verken Kina, Russland, Iran, Zimbabwe, Sudan eller Libya har været ofre for lignende fordømmelse.
Når nå The Organization of the Islamic Conference (OIC) har tatt til orde for at religionskritikk er å anse som menneskerettighetsbrudd, og dette nedfelles i utkastet til ny deklarasjon utarbeidet av blant annet Libya og Iran, er det flere som har reagert. Canada har allerede gitt beskjed at de boikotter, USA og Israel sier de overveier boikott.
I et forsøk på å oppveie boikottruslene oppfordrer FNs høykommissær for menneskerettigheter, Navanetham Pillay, til en åpen debatt om rasisme og religiøs intoleranse.
– La oss ikke glemme at delte meninger ofte er en meget velkommen del av forholdet mellom likemenn, sa Pillay i sin første tale til FNs Menneskerettighetsråd ifølge Kristelig Dagblad.dk
Den sydafrikanske jurist er tiltrådt stilingen samtidig med at kritikken mot FNs Menneskerettighetsråd øker i takt med at konferansen nærmer seg. Det som skremmer, er at OIC har klart flertall blant menneskerettighetsrådets 47 medlemsland. I allianse med land som Kina, Russland og Cuba bruker OIC sitt flertall til å sette dagsorden i rådet.Slik var det også i 2006, da under navnet FNs Menneskerettighetskommisjon. Kommisjonen hadde et så dårlig rykte at tidligere generalsekretær Kofi Annan besluttet seg for oppløsning av hele kommisjonen. Men den gjenoppsto, med nytt navn, men med stort sett samme organisering og de samme land. Jacob Mchangama, sjefsjurist i den liberale tenketanken CEPOS, mener at forklaringen på den uhellige allianse mellom muslimske land og anti-vestlige diktaturer er ganske logisk.
– En lang rekke av disse stater har det til felles at de ikke er interessert i et effektivt og kritisk internasjonalt organ, som kan kikke kritisk og upartisk på menneskerettigheter, sier han.
Derfor inngår de muslimske land og land som Kina, Rusland og Cuba i en allianse hvor de muslimske land vender det blinde øye til kinesiske eller russiske overgrep i Tibet eller Tsjetsjenia, og som gjengjeld får de støtte for ideen om å innskrenke ytringsfriheten når det gjelder kritikk av religioner.
Mchangama påpeker at han i bunn og grunn mener at dialog er en fin ting, men den nåværende sammensetningen av Menneskerettighetsrådet innbyr ikke til dialog.
– Ved å gå i dialog vil de vestlige land være med til å legitimere et råd, som ingen legitimitet har, når det gjelder menneskerettigheter. Derfor blir de vestlige land nødt til å være meget mer offensive og sette en dagsorden, i stedet for å la de muslimske og anti-vestlige land sette dagsordenen. Vi bør ikke gå på tå, for så å ende med et utvannet kompromiss, sier Mchangama.
Dette er et syn som ikke deles fullt ut av Morten Kjærum, direktør i EUs Agentur for Fundamentale Rettigheter, og som tidligere har vært medlem av FNs Komité for Bekjempelse av Rasisme. Ifølge Kjærum bør man på forhånd verken gjette for mye på konferansens eller true med boikott, fordi det bare vil skape en ytterligere polarisering og forhindre konstruktive løsninger.
– I stedet for å boikotte blir vi nødt til å få så vesentlige emner som rasisme og diskriminering brakt til diskusjon. Det bør komme forslag og konkrete initiativer på bordet, og det vi har sett, så langt, er altså initiativet i spørsmålet om blasfemi, sier Kjærum.
Kjærum mener vestlige land heller må spille inn Vestens egne visjoner og ideer. Hvis det skjer, mener Kjærum at de vestlige land vil være med på å skape en mer nyansert debatt rasisme og diskriminering. Samtidig vil det på denne måten komme til et sluttdokument som omfatter konkrete forslag til hvordan man bedre kan bekjempe rasisme og diskriminering på verdensplan.
Og jeg tilføyer med en viss skepsis; kanskje.En av de markante forskjeller mellom FNs Menneskerettighetsråd og den tidligere Menneskerettighetskommisjonen er, ifølge Kjærum, at Menneskerettighetsrådet omfatter en rekke konkrete enheter og mekanismer som kan hjelpe til med å følge opp på eventuelle initiativer. Han ønsker derimot ikke å tegne et rosenrødt bilde av situasjonen i rådet, for også han vet at den stort sett er dominert av de samme land som dominerte den tidligere kommisjonen.
– Det er mulig at man i siste instans vil si at det er håpløst å fortsette debatten og dialogen. Men så lenge man ikke selv legger noe substansielt på bordet, er det for tidlig å snakke høyt om boikott og kritisere konferansen, vi er nødt til å gå i dialog med de land vi ikke kjenner så godt, sier Kjærum.
Vel. Så langt har ikke FNs Menneskerettighetsråd vist særlig vilje til ”Vestens syn”, les for eksempel:
FNs Menneskerettighetsråd får ikke kritisere sharia
FNs eget supperåd vedtar resolusjon om å forby islamkritikk
FNs menneskerettighetserklæring vs. Kairo-erklæringen
OIC vil at FN skal gripe inn i Muhammed-konflikten
FN-sjef tar avstand fra Muhammedtegninger