Handlingslammelsen råder overfor Norges nye barn, særlig jentebarna. De dumpes i eksempelvis i Somalia der de lemlestes, slik Tormod Strand har dokumentert i boken Suaads reise. Mens foreldrene, de måtte altså flykte fra landet, og bor her. Jentebarn dumpes i Gambia, slik HRS har dokumentert i den historiske saken der et foreldrepar er siktet for lemlesting av fem døtre. Moren er gravid med nummer syv og er syk. Derfor unnslapp hun varetekt. Det gjorde ikke faren, men nå er han sluppet løs etter 12 ukers varetekt, mens døtrene fremdeles er ”i fengsel” i Gambia, og politiet og UD synes å være mer eller mindre maktesløse.
Regjeringen er helt ute av kontroll. Den aner ikke hvor mange barn som er dumpet, den aner ikke hvor mange som lemlestes. Mange spørsmål melder seg:
· Vil lovgiverne tilpasse lover og regler det fleretniske Norge?
· Vil påtalemakten få utvidet hjemmel til å varetektsfengsle foreldre, helst inntil de selv slipper barna sine ut av ”fengsel” og henter dem hjem?
· Vil trygdesanksjonsmuligheter utvides når foreldre eksempelvis holder tilbake et lemlestet barn i utlandet?
· Vil Folkeregistreringsloven, og/eller forskrifter knyttet til denne, endres, slik at vi vet hvor norske barn faktisk befinner seg? Eller er det viktigere å sikre seg skatteredernes kroner når de bor i utlandet, men har nær familie her, som lå til grunn for nye regler på 1980-tallet?
· Vil det legges solide hindre i veien slik at flyktninger fra land som Somalia ikke kan sende barna sine dit, mens de selv bor her?
· Vil det lages kontrollrutiner av jentebarn som sendes til land der kjønnslemlestelse er utbredt?
· Skal foreldelsesfristen fremdels være 10 år for lemlesting?
· Skal barnevernet kunne gjemme seg bak taushetsplikt når lemlesting avdekkes?
Rett og slett: Hvor lenge skal denne hjerteskjærende tilstanden for Norges nye barn få lov til å råde?
Les kronikken i Aftenposten.no