Rita Karlsen, HRS
Jeg har før kritisert norsk media, og jeg innrømmer det glatt: dette blir neppe siste gangen. Til det har norsk media for mye makt og er for manipulerende.
Nøytralitet, objektivitet, distanse – vakre ord som danser rundt på enhver desk i journalistverden, uten at en kjeft synes å forstå hva det innebærer, og langt mindre ta konsekvensen av det. Eller kanskje enda ”bedre”, den tilsynelatende gode ideen om ”journalistiske metoder”.
Gud vet hva såkalte ”journalistiske metoder” egentlig er, da til forskjell fra andre (vitenskapelige) metoder om det så gjelder informasjonsinnsamling, analyse, datakvalitet, kildekritikk, intervjuteknikker eller etikk. Egentlig tror jeg det er journalisters metodeskrekk som har fått denne gruppen til å snikinnføre noe metodekunnskap i eget studium, men særlig vellykket kan det ikke kalles. For det er nok heller journalistiske arbeidsmetoder det er snakk om – og det kurset bør utvides kraftig med samfunnsvitenskapelig metodekunnskap.
De journalistiske arbeidsmetodene i Norge per dags dato består hovedsakelig av manipulering, angrep og propaganda. Siden jeg i HRS jobber med innvandring og integrering, skal jeg ta utgangpunkt i dette, selv om nær sagt hvilket som helst felt kunne vært benyttet som eksempel. Nærliggende akkurat i disse dager er Dagbladets historie om «kjendismilliardær amok på utested» basert på anonyme kilder, eller NRK som betaler en stamme for å gå nakne som bevis på stammens ”primitivitet”.
HRS er en partipolitisk nøytral tenketank. Det betyr noe, for det fordrer at vi er partipolitisk nøytral. Vi er slett ikke alene om å være partipolitisk nøytral, da stort sett alle organisasjoner som får statlige midler over den budsjettposten vi også mottar penger fra, presenterer seg slik. Samtidig kommer paradokset: nær sagt samtlige av de andre organisasjonene har tatt kraftig avstand fra FrP. I HRS har vi valgt å forholde oss til FrP på lik linje med de andre politiske partiene, hvilket har resultert i at vi til stadighet blir beskyldt for å være et underbruk av FrP.
Media reagerer ikke et øyeblikk over denne inkonsekvensen, hvilket er fullt forståelig: det er akkurat den samme holdning journalistene har selv. Alt og alle i Norge kan kritiseres, men noe og noen kan kritiseres mer enn andre, som et slags majoritetstyranni. Og det trenger ikke være snakk om politikk, jamfør for eksempel omtaler av Anne B. Ragde for hennes ”kiosklitteratur” eller karakteristikker av ”den brystfagre blondinen” Mia Gundersen. Men er det ikke tuftet ut fra en majoritetsstemning, eller at majoriteten svekkes kraftig, så starter journalistene sitt propagandamaskineri. Som er like godt smurt, om ikke bedre, som valgkampmaskineriet til Ap.
Innvandring og integrering er et betent felt, og det favner svært bredt. Det kan være livsfarlig, i ordets rette forstand, å tilkjennegi holdninger og meninger om innvandring og integrering som ikke deles av landets elitejournalister og redaktører. Likeså livsfarlig kan det være for innvandrere å uttale seg ufordelaktig om sin egen gruppe – det vil si situasjonen til Amal Aden.
Det livsfarlige for en som meg (nordlending med utenlandske røtter som statistisk ikke teller) er at journalisten spisser mine meninger og holdninger til uante høyder, og med koblinger som burde si mer om dem enn meg, men resultatet ”fungerer” fordi en sånn som meg fremstilles som fremmedfiendtlig eller endog rasist. Sånne som meg begynner å bli hardhudet på dette. Vi lar det ikke lenger gå inn over oss. Vi vet hva vi står for, vi vet hvilke verdier vi er bærere av, hvilket menneskesyn vi har, vi vet hvem som er våre meningsfrender og vi vet hvor ynkelig våre meningsmotstanderes metoder kan være. Men media overser denne mekanismen, der resultatet er at de avler det de tror de bekjemper: de legitimerer vold og fremmer rasisme. For eksempel er det vel ikke noe nytt for journalister at ekstreme på venstresiden godt kan slåss for sine standpunkter? Det hjelper heller ikke om media prøver å overbevise Norges befolkning om at det flerkulturelle prosjektet er en ubetinget suksess – det er det ikke, og store deler av Norges befolkning erfarer dette. Når avstanden mellom media og folket inntar slike høyder som nå, skapes det et undertrykk som kan få farlige konsekvenser – og som må unngås. Dette ansvaret må media snart ta.
For en som Amal Aden er situasjonen livsfarlig på en annen måte. Hun er norsksomalier, og skriver om erfaringer fra det å være somalier, og om verdier og praksiser i det somaliske miljøet i Norge – som journalistene ikke liker å høre. Det stemmer ikke med det Norge de vil formidle. Det stemmer ikke med det politiske lederskapet de vil ha. Amal Aden kan bli tatt av dage fordi hun forteller det hun gjør, så da er det ikke vanskelig å forstå at hun velger å skrive under pseudonym.
Men anonymiteten er vanskelig for media – til tross for at det er det samme media som ikke sjeldent gjør bruk av anonyme kilder, uten at vi av den grunn et øyeblikk skal betvile sannhetsgehalten i det de formidler. Det samme media som kan ha så selektiv bruk av kilder, at en bare sitter undrende tilbake.
Hva er det med journalister selvbilde? Er de så blendet av sin egen makt at de tillater seg nesten hva som helst? Er de så trygge i sin høyborg fordi de vet at de beskyttes av hverandre? Og det totalt uavhengig av hvem det går ut over?
Jeg kan forestille meg hvordan det er å for Amal Aden først å ta en så banebrytende beslutning som det å skrive om det hun gjør, og deretter bli – til tider dårlig skjult mellom linjene – stemplet som en løgner. I alle fall vet hun ikke sitt eget beste, for boka hennes taler FrPs sak. Karakteristisk i så måte er Dagbladets anmeldelse som har den avslørende tittelen ”Kampen om sannheten”, der det heter:
Men nettopp begrepet sannhet er problemet i Amal Adens bok. ( … )Når ei bok får en så sterk dagsordensettende og politisk funksjon, er det ikke uvesentlig å forstå hvem det er som snakker: Med hvilken forforståelse og innenfor hvilke ideologiske rammer? Det hadde vært fullt mulig å redegjøre for dette, også under pseudonym. Det gjøres ikke.
Og det sier en journalist?
Men journalisten Unn Conradi Andersen gir seg ikke her:
DET MALES MED BRED pensel i denne delen av «Se oss». Det gis et inntrykk av at alle somaliske kvinner slår og vanskjøtter barna sine. Det finnes ingen tegn til kjærlighet, følelser eller nyanser. Så er det ikke så rart at boka blir tennvæske for Frp’s politikk. Siv Jensen om Kristin Halvorsen:- Enten så mener hun at Amal Aden ikke snakker sant, eller så mener hun at det er så få at det er ingen grunn til å ta det alvorlig.Men så enkelt er det ikke. Det reelle problemet er egentlig å tak i hva i Adens fortelling som er sant. Noe er det opplagt.
Ta tak i hva i Adens fortelling som er sant? Andersen mener altså at noe er løgn? Var det ”så enkelt” likevel?
Dette er helt på linje med BTs Trine Eilertsen sin oppfattelse av boka , hun har også kvaler med å anmelde den – fordi hun frykter kan gi vann på mølla til dem som hevder at det skjer ubehagelige ting i det flerkulturelle Norge. Kan det være at Andersen og Eilertsen bruker samme ”journalistiske metode”?
En litt mer avdempet, men dog i samme leia, er Dagsavisens anmelder. Under tittelen en ”En viktig, vanskelig bok” heter det:
Norsk-somaliske Amal Adens bok «Se oss» er både anonym, generaliserende og ammunisjon for Fremskrittspartiet. Den kan ikke avfeies av den grunn.
Generaliserende. Det er det nye moteordet fra journalister. Ett ord som ikke en av dem har i tankene når det er snakk om rasisme. Eller Siv Jensen (FrP) for den saks skyld.
Jeg bryr meg lite om FrP, eller Ap, eller SV eller de andre partiene, men jeg bryr meg svært mye om deres politikk, da særlig på innvandrings- og integreringsfeltet. Jeg jobber hardt med å finne ut hva de står for, og i denne søken er media ikke til hjelp – til det er journalistene ”forforståelse og ideologiske rammer” for godt skjult.
Media er havnet i en kattepine med Amal Adens bok. Ikke kan den forties, ikke den tiljubles, ikke kan den kritiseres for hardt (hun er jo svart!), og ikke kan den brukes som et argument mot FrP.
Så vanskelig er boka blitt at konspirasjonsteorien som nå verserer, er at boka egentlig er skrevet av Hege Storhaug (informasjonsleder i HRS). Og har hun ikke skrevet den, så har hun i alle fall hatt en betydelig rolle i utformingen. Ryktet synes sågar å ha befestet seg som en sannhet på journalisthøgskolen i Oslo, i alle fall har de ringt og spurt om nettopp dette. Selvfølgelig er det helt feil (hvem tror at et seriøst forlag som Aschehoug ville gjort noe slikt?), men før eller siden kommer det vel noe på Internett som i ettertid vil bli brukt som et fakta på det. Ikke ulikt noe vi har erfart før.
For noen år siden ble jeg utsatt for et simpelt angrep fra VG. Eller kanskje riktigere sagt: VGs journalist var ute etter Hege Storhaug, men jeg ble tatt med i dragsuget. Den gangen jobbet den norskpakistanske journalisten Kadafi Zaman i VG, og for de av dere som har lest hans bok ”Norge i rødt, hvitt og brunt” eller noe lignende, så vet dere at Storhaug ikke tilhører hans venner. Som journalist i VG kunne han derimot gjøre mer ugang mot Storhaug, hvilket han uten skrupler gjorde. Han dyttet Kadra, Saynab og Nadia foran seg, og intervjuet personer med sterke meninger om HRS, men historien var og ble et oppkok av usannheter, rykter og falske intriger. VG ble dømt i PFU for denne saken, men mens Kadafi fortsetter sin journalistgjerning et annet sted, sitter VG igjen med skammen – og vi med stemplet. For artikkelen verserer enda som et ”sannhetsbevis” for dem som gjerne skulle ønske av den var sann.
Det er dessverre ikke samsvar med det journalister spyr ut, og det ansvaret de burde ta for det samme. Tørke opp, det må vi andre gjøre.
(PS: Tror du jeg mener alle journalister?)