Rita Karlsen, HRS
Det er sjelden jeg griper meg selv i å le når jeg leser om kjønnslemlestelse, ja, jeg kan aldri erindre at jeg noen gang har gjort det. Men dagens fabel i Aftenposten fra professor Thomas Hylland Eriksen nærmer seg hylende morsom – spesielt hvis en er litt over middels interessert i samfunnsvitenskapelige metoder.
Nå har jo Eriksen utviklet en nokså særegen stand-up preget atferd når han holder foredrag. Stressende og tilsynelatende uorganisert, med viktige poenger på gule post-it lapper, flyr argumentene vegg i mellom og en kan få kink i nakken av å prøve å følge mannens raskt skiftende vandringer på podiet. Men det er bare forfriskende, særlig hvis argumentene er av en viss interesse. Men når meningsinnholdet tar samme form, da er det på tide å stille spørsmål med om denne professoren burde tildeles plass i offentligheten, hvis målet ikke er komedie.
Dessverre synes det som om Eriksens kronikk i dag er ment i ramme alvor. Her forfekter altså professoren, og jeg stresser ”professoren” fordi det begynner å bli mer enn en ting som tyder på at Eriksens rolle i det offentlige rom nettopp er knyttet til hans tittel, ikke til hans verdi som kunnskapsformidler. Men tilbake til det han forfekter: At triste enkelthistorier – som danner grunnlaget for debatten om kjønnslemlestelse – fortjener oppmerksomhet, men at de samme historier ikke kan benyttes som grunnlag for en samfunnsvitenskapelig studie av samme fenomen, ei eller som grunnlag for utforming av politikk.
Triste enkelthistorier. Smak på ordbruken. Noen av disse ”triste enkelthistoriene” er kanskje Amal Adens (pseudonym) ferske bok, eller kanskje Tormod Strands bok med hovedpersonen Suaad. De triste enkelthistoriene begynner å bli mange, men ikke mange nok for Eriksen. Eller kanskje ikke passende nok? Det vites ikke, for Eriksens kronikk belegges ikke med fakta eller dokumentasjonshenvisning. Noe han kanskje mener han kan tillate seg, han er jo tross alt professor, hvilket også tilsier at han kan påstå både det ene og det andre.
La meg vise til noen eksempler, og kommentere disse. Da vil jeg gjerne igjen rette oppmerksomheten til disse ”triste enkelthistorier”:
Grunnlaget for debatten er triste enkelthistorier som fører til allmenn enighet om at noe bør gjøres. Enkelte foreslår dramatiske innskrenkninger i de sivile rettighetene til en navngitt etnisk minoritet. Ved en tidligere anledning ble det også foreslått obligatoriske underlivsundersøkelser på samtlige jenter i landet.
Enkelthistorier i sum gir et (bestemt) utvalg (metodisk skjevt, men vi har jo også ”de andre historiene”). Jo flere enkelthistorier, jo mer sannsynlig problematikk. Og med samme logikk: andelen jenter i Norge som er kjønnslemlestet vil ha innvirkning på de tiltak som bør og kan iverksettes. Sistnevnte utgjør en hovedkilde til problemet: Ingen vet verken hvor mange jenter i Norge som er lemlestet eller hvor mange jenter i Norge som kan bli lemlestet. Et målrettet og særdeles effektiv tiltak i så måte er å gi alle barn i dette landet et likeverdig helsetilbud. Det vil innebære at også jenters, ikke bare gutters, underliv undersøkes på helseundersøkelsene. På samme måte som øyne, hals og ører undersøkes. For det er faktisk ikke slik at barn bringes til helseundersøkelser fordi de er syke, det er et helserelatert tilbud som alle barn tilbys i velferds-Norge. Og hvorfor skal det være slik at jenters underliv oppfattes til å ikke være mottakelig for noen form for sykdom? Hvordan kan Eriksen oppfatte dette som ”dramatiske innskrenkninger i de sivile rettighetene”? Det vil i så fall være det stikk motsatte. Men tilbys det bare ”til en navngitt etnisk minoritet”, ikke ulikt det praksis er i dag da gutters – og da spesielt nevnt; innvandrergutters – underliv undersøkes, ja, da er det nettopp en innskrenkning i noens rettigheter.
( … ) Somaliere i Norge kan selvfølgelig vurderes med utgangspunkt i en målestokk som tilsier at den eneste relevante horisonten består i «integrasjon i det norske samfunn». På en slik skala skårer mange dårlig.
Men det går også an å se somalierne på deres egne premisser, og ta utgangspunkt i deres innbyrdes forskjellige livshistorier og livsverdener. I så fall er det ikke nok å vite noe om Norge; man må også vite noe om Somalia.
Hva er det så Eriksen egentlig formidler med dette? Hans tenkning forteller at mange somaliere i Norge er dårlig integrert – fordi de kun måles opp mot ”integrasjon i det norske samfunnet”. Her lurer jeg på om den godeste Eriksen er kommet vel langt ned i rødvinsflaska: Hvis jeg skal måle om min sønn har vokst siden sist så tar jeg altså frem et måleapparat som viser lengde. Jeg putter han ikke inn i stekeovnen og ser hvor mange grader han tåler og deler dette på kilo. Men, det er klart: lengde er en mer presis størrelse enn integrering. Slik sett hadde det vært langt mer interessant hva Eriksen legger i ”integrering”. Hvis det Eriksen prøver å fortelle er at somaliere også har en identitet (”se somaliere på egne premisser”), så vil jeg også legge til at det er flere ”premisser” som burde legges til, for eksempel variabler som kjønn og holdning til eksempelvis likeverd mellom mennesker. Men for meg er dette variabler jeg allerede knytter til integrering, men jeg relaterer det altså til Norge – ikke Somalia.
( … ) kvinnelig omskjæring er langt mer utbredt blant somaliere i Somalia enn blant somaliere i Europa. Utvandring kan altså være et middel til å slippe unna kniven! De få som slipper unna i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring.
En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet.
Hvilke fakta er det Eriksen her bygger på? Hvordan kjenner han utbredelsen av lemlesting av somaliske kvinner i Europa? WHO har estimert at 98 % av somaliske kvinner i Somalia er lemlestet. Dette tallet har ligget fast i relativt lang tid, hvilket igjen tilsier at andelen som lemlestes i Somalia ikke har gått betydelig ned. Hvor mange somaliere i Europa som er lemlestet, vet ingen (hvis ikke Eriksen vet noe han ikke umiddelbart vil dele med oss andre). Å påstå at utvandring medfører at en unnslipper lemlesting, er i beste fall ønsketenkning. Og hvor i alle verden har Eriksen det fra at det er de dypest religiøse islamske familier som ikke lemlester? Finnes det noen forskning eller data på dette i Somalia? Hva gjelder islam og kjønnslemlestelse har dessuten Eriksen en jobb å gjøre – av fire lovskoler innen sunni-islam (som 85 % av den muslimske verden tilhører) tar alle opp kjønnslemlestelse, fordi Muhammed uttalte seg om praksisen, uten å fordømme den. Derfor anbefaler tre av lovskolene, den fjerde påbyr. Men det liker vel ikke Eriksen, så dette er utenfor hans univers? Da skal vi, ut fra hans haltende og ufullstendige analyse, heller islamisere samfunnet som et tiltak mot kjønnslemlestelse? Det er ikke til å tro at dette kommer fra en professor, men det er klart; svikter grunnlagsinformasjonen, så svikter konklusjonen. Noe neste sitat er nok et bevis på:
Poenget er at den somaliske utvandringen til europeiske land må betegnes som en spektakulær suksess for alle som ønsker å bekjempe kvinnelig omskjæring. Tallenes tale er krystallklar på dette punktet.
Forskere må fortelle disse historiene også. Ellers mister de sin troverdighet, og kan heller ikke være genuint nyttige for offentligheten.
Denne ”spektakulære suksessen” var ny for meg, og hvilke tall som er ”krystallklare” fremstår for meg som særdeles uklart. Og hva gjelder å ”fortelle disse historiene også” er det vel her det største samfunnsvitenskapelige tapsprosjektet ligger: Disse ”andre historiene” er slik sett ikke mer verdt enn de ”triste enkelthistoriene” – det er dette til sammen som nærmer seg virkeligheten. Vi kan ikke avvise enkeltpersoner sine historier i forskningen – på akkurat samme måte som man ikke kan generalisere ut fra dem. Utfordringen er å finne ut om ”triste enkelthistorier” har en viss utbredelse. Det vil være en slik vitenskapelig analyse som er viktig – ikke Eriksens kontante og brutale avvisning av eksempelvis somaliske kvinner sin erfaring. Før disse kvinnene begynte å tale, het det at slike som meg drev med skremselspropaganda for å få til politisk handling. Det ulogiske i det er hvorfor i all verden skulle jeg, eller andre, jobbe hardt for å få til endringer som ikke er nødvendige?
Jeg har forståelse for at professor Thomas Hylland Eriksen begynner å få professorial panikk, derfor hans hysteriske angrep på påståtte ”generaliseringer”. Hans vitenskapelige bidrag vedrørende kjønnslemlestelse, og andre innvandring- og integreringsområder, har i årevis beveget seg utenfor virkelighetens verden. Da skjønner jeg godt behovet for å bygge sitt eget univers, slik at han fortsatt kan hevde ”å ha troverdighet – og være genuint nyttig for offentligheten”.
For meg er hans (vitenskapelige) bidrag på disse områdene dessverre både uten troverdighet og fullstendig unyttig. Men det skal han ha: artig lesning var det!