Rita Karlsen, HRS
Forfatteren av boken ”Se oss”, pseudonymet Amal Aden, har etter bokutgivelsen, og de mange konspirasjonsteorier som er kokt sammen, i flere sammenhenger tatt til ordet for at myndighetene forskjellsbehandler barn med innvandrerbakgrunn i Norge, sist i et innlegg her på rights.no. Adens oppfatninger er på linje med det HRS har hevdet i en årrekke. Men mens HRS prøves tilgriset med grumsete holdninger, er det langt vanskeligere å avfeie en norsksomalisk kvinne. Derfor er det da også flere som prøver å så tvil om hennes eksistens og de som, langt mer enn mellom linjene, hevder at det Aden forteller ikke er særlig representativt. Journalister og kommentatorer i media gir seg ikke. Kommer det historier som ikke passer inn i deres verdensbilde, der særlig historier om rasisme, altså hvit undertrykker svart, så blir det raskt historien. Klart historien er viktig, men vi må passe oss så vi ikke stigmatiserer, henger ut en hel gruppe, hvilket jeg aldri har hørt noen antydninger om hva gjelder medienes rasismehistorier. Vi er da også flere og flere som har prøvd å hinte om at rasismebegrepet er i ferd med å vanne ut seg selv. Resultatet blir gjerne at hvis noe virkelig kan gi seg utslag i rasisme, slik som den motbydelige avvisningen av prost Joseph Moiba synes å være, så blir vi nødt til å ta i bruk begreper som ”ekte rasisme”.
Jeg må derfor presisere: All forskjellsbehandling av mennesker er avskyelig. Forskjellsbehandling av mennesker på grunnlag av deres opphav, kjønn, religiøsitet eller ikke, seksuelle legning, funksjonsbehov eller annet må bekjempes.
I dag vet vi at mennesker forskjellsbehandles i Norge. Da NRK avslørte at nordmenn med diverse problemer stakk av med sine barn til Spania, blant annet for å unngå barnevernet, ble det raskt tatt et politisk grep. Men vi vet fortsatt at mange barn med innvandrerbakgrunn regelrett dumpes i foreldrenes opprinnelsesland, ja endog i et land som Somalia, uten at myndighetene løfter en finger. Da HRS avslørte dette, prøvde daværende Bondevik II-regjering å bortforklare antallet. Heller ikke denne regjeringen har prøvd å finne ut hvor mange barn det gjelder. Det er ”foreldrene som bestemmer” og de må jo få ”lære om sin kultur” er de heller utslitte frasene det manglende engasjementet forklares med. Noen, heldigvis færre og færre, hadde samme holdning til arrangerte ekteskap, nå begynner det å gå opp for de fleste at den arrangerte ekteskapskulturen er selv nerven for tvangsekteskap. Jeg har også sittet i faglige sammenhenger der forvirrede akademiske sjeler har tatt til ordet for at kjønnslemlestelse er ”deres kultur” og at vi ikke bør ”blande oss inn”. Men ellers har vi jo en rekke forskere som er gode å ha for enhver sittende regjering, det vil si de forskerne som i realiteten opptrer som skyggeministre. Og de går jo igjen, også. Når HRS sitt arbeid har utløst nye forskningsmidler, kunne vi på forhånd fortalt til hvem disse ville gå. For hvis man vet hvilket svar man vil ha, så er ikke problemene uoverkommelig.
Men barnevernet sitter igjen med problemene uansett. Både i forhold til hva de kan gjøre, og hva de evner å gjøre. Jeg har møtt mange i barnevernet som har opptrådt så uansvarlig at det har vært hårreisende. Ei av disse var knyttet til en sak der en norskgambisk kvinne hadde forlatt mannen sin, han hadde fått deres døtre kjønnslemlestet, og kvinnen var holdt isolert fra det norske samfunnet. Han hadde også dumpet henne og barna i Gambia, og deretter forsøkt å ta inn en ny kvinne til Norge på konas pass. Blant annet HRS hjalp kvinnen og barna til å komme tilbake til Norge. Men eksmannen jobbet hardt for at kvinnen som komme tilbake til ham, noe barnevernet med viten og vilje lot skje. De fikk også kort tid etter en ny datter. Barnevernet fulgte ikke opp, ei heller den nye datteren, til tross for forhistorien.
Mange i barnevernet virker svært handlingslammet i slike situasjoner. Historien over rommer også at familien brukte mye vold i barnoppdragelsen. Barna hadde blant annet merker etter belteslag. Da kvinnen ble forklart at hun ikke kunne slå barna, ble hun svært så forvirret; hvordan skulle hun nå få vekk de onde åndene fra barna?
Avstanden mellom kulturer og praksiser kan i visse tilfeller bli lengre enn lang. Det er derfor det er så viktig at vi har et dypfølt og klart fokus på integrering – da i betydning at alle skal ha mulighet til å ta fullverdig del i det norske samfunnet. Skal vi klare denne oppgaven må vi ikke vike fra de verdier som er sentrale. Men vi er ikke der. Det er ikke det vi klarer å fokusere på. Samme ”fella” dumper den hittil tause barneministeren: hun klarer ikke å se mennesket for bare politikk.
Vi skal ikke ha et ”tøffere” barnevern, som Huitfeldt blir sitert på i dagens VG. Vi skal ha et proffere barnevern. ”Kulturkompetanse” er blitt et tomt moteord, og kanskje den største hemskoen til barnevernet og andre aktuelle instanser. Barnevernet skal kjenne til barns rettigheter i Norge, de skal vite hva som er foreldrenes plikter overfor sine barn og de skal kjenne de norske lover og regler.
– Innvandrerungdom krever mer barnevern, og målet er at barnevernet skal bli tøffere. De må ha kulturkompetanse nettopp fir at vi skal tøffere til å gripe inn, sier Huitfeldt til VG (saken ikke tilgjengelig på VG Nett).
Et eksempel kan være der et minoritetsbarn kommer med blåmerker i barnehagen, og personalet vegrer seg for å melde dette videre, eller ta det opp med foreldrene – noe de kanskje gjør i større grad når det dreier seg om etnisk norske barn.
– Dette er en problemstilling vi til nå ikke har snakket nok om. Men å overse omsorgssvikt er også diskriminering, sier Huitfeldt.
Hvor har barneministeren det fra at innvandrerungdom ”krever mer barnevern”? Det er vel ikke det som er saken. Innvandrerungdom med behov for hjelp, krever den hjelpen de har krav på. For øvrig ikke ulikt det all ungdom (eller deres foreldre) gjør, uavhengig av opphav. Jeg lar meg heller ikke imponere av Huitfeldts eksempel, som heller avdekker hennes eget ståsted: Hvis et barn i barnehagen har mistenkelige blåmerker, eller det er andre mistenkelige ting knyttet til kropp eller atferd, så er det vel ikke barnets opphav som skal avgjøre personellets handling? Det er vel akkurat her den skumle ”kulturkompetansen” kommer inn – vi vet at mange innvandrergrupper i Norge praktiserer vold i barneoppdragelsen, ergo skal vi ”skjønne det”? Hva er det som tilsier at personalet skal ”vegre seg”? Det er revnede likegyldig hvorfor et barn blir utsatt for vold, det skal reageres uansett. Skal foreldre og/eller barn i terapi for situasjonen, ja, da kan vi begynne å snakke om krav til kulturkompetanse. Personell i barnehage, skole og barnevern skal være profesjonelle utøvere av den rollen de innehar, og det er ingenting i den rollen som tilsier at barn skal behandles forskjellig ut fra opphav eller annet. Tvert om.
Jeg er også dypt uenig med statsråden i at dette er en problemstilling ”vi til nå ikke har snakket om”. Sannheten er vel heller at de av oss som har snakket om den, ikke har blitt lyttet til. Det kan være at statsråden og Regjeringen hadde tatt et skritt videre i sin integreringspolitikk om de hadde tenkt gjennom hvorfor denne type problemstillinger ikke skal få plass på den politiske agenda. For hvis det fortsatt er FrP-spøkelset som rår, så kan det være at det går troll i ord.