Rita Karlsen, HRS
Chrysostom Selahvarzi og Henrik Mykland, begge fra Hero Kompetanse Oslo og Akershus, tar i dagens kronikk i Dagbladet for seg velferdsstatens fremtid. I den ordrike kronikken er det vanskelig å få øye på hva de ønsker å formidle. Men i sum kan det synes som om at deres budskap er at velferdssystemet bygger på tillit og at integrering av kulturer som er fjerne fra den norske, vil ta tid og koster penger.
Mye av vårt samfunn er basert på tillit uten at vi kanskje tenker så mye over det til daglig. Vi signerer selvangivelsen, vi kvitterer på fartsboten, vi betaler egenandelen ved legekonsultasjonen og vi forventer at diverse statlige og kommunale instanser iverksetter og står inne for ordene de lover.
Mye av dette kan virke naivt og underdanig for et menneske som kommer fra en annen virkelighet eller normalitet. En kongoleser – eller italiener for den saks skyld – vil ha andre ryggmargsreflekser enn det vi er vant til: en offentlig dom er veiledende, samfunnets lover og regler er direkte innsprøytninger i de statsan(n)sattes private økonomi som de deler ut til familie og nære venner. Dette er mekanismer som vi liker å tro at ikke forekommer i Norge. Her er det hederligheten som regjerer og alle får sin lønn som fortjent: – Gjør din plikt, krev din rett!Velferdssystemet i Norge er basert på tillit. En gjensidig tillit mellom samfunnsborgere seg i mellom og mellom samfunnsborgere og staten. Man stoler på at alle aktører i samfunnet er ærlige, at de forholder seg til samfunnets regler og normer, at de deler de samme verdiene når det gjelder profesjonell etikk, og at enkeltmennesker ikke kun tenker på sine egne interesser, men også fellesskapets. For at et slikt system skal fungere, forutsetter det at medlemmer av samfunnet er kjent med og deler de samme grunnleggende verdiene. Men hva gjør man i en tid som kjennetegnes av mobilitet, der mennesker forlat(t)er sine hjemland, krysser landegrenser og etablerer seg i fremmede land for å realisere sine drømmer om et lykkelig liv? Hvordan kan et system basert på tillit fungere når flere innbyggere er vokst opp med en grunnleggende mistillit til samfunnet og staten? Kan man forvente at nye borgere i et samfunn uten videre adopterer og forplikter seg til etablerte normer og verdier og slutter seg til en stat de knapt kjenner? (min utheving)
Spørsmålet er for så vidt godt; kan man forvente at nye borgere adopterer og forplikter seg til etablerte verdier og normer? Kronikørenes tillegg av ”uten videre” og ”stat de knapt kjenner” får de derimot stå alene om, da jeg ikke tror det er så mange som mener at det ikke bør tilrettelegges for integrering og de fleste vil vel forvente at økt botid i en stat også gir kjenneskap til staten. Men hva er egentlig svaret på spørsmålet? I alle fall fortsetter kronikørene med flere spørsmål:
Hvordan skal man ivareta vårt åpne tillitsbaserte demokrati når samfunnet stadig utvikler seg i en mer pluralistisk retning, bestående av ulike grupperinger med forskjellige oppfatninger av rett og galt, rettighet og forpliktelser, sosial status og makt? Hvordan vil mennesker som har vokst opp i land med klare hierarkiske strukturer der borgerne har få individuelle rettigheter forholde seg til et egalitært samfunn der individets rett står så sentralt?
Nye interessant spørsmål, men har kronikørene noen tanker om dette? Vel, det som følger:
Forestillingen om at alle mennesker deler samme grunnleggende verdier er naiv og romantisk, og politikk – kunsten å stelle og styre et land – bør heller basere seg på realisme og virkelighet.
Ja, som er?
Den nordiske velferdsstaten kan sies å følge «harmonimodellen», der man bygger på en forutsetning om at ulike samfunnsklasser, arbeidsgivere og arbeidstakere, staten og borgere, har felles interesser og samfunnsmål, respekt for hverandres roller, status og felles forståelse av prosedyrer og regler. Denne modellen ble utviklet i en tid da det norske samfunnet var utpreget homogent, med en relativt ensrettet og samlet befolkning. Kan denne modellen uten videre fungere i et flerkulturelt samfunn når grupper av befolkningen ikke vet hva det nye samfunnet står for? Hvordan kan denne modellen overføres eller videreføres i et samfunn som i mye høyere grad er preget av etnisk og kulturelt mangfold?
Ja, er modellen verneverdig?
Er genuin integrering en frivillig sak? Kan staten påtvinge noen integrering? Staten har plikt til å sikre at alle borgere i et samfunn står som likeverdige borgere. Dette forutsetter at alle forholder seg til de samme spilleregler og samfunnsnormer slik at ingen tilegner seg urettmessig rikdom eller fordeler på andres bekostning. Hvis ikke denne samfunnspakten opprettholdes kan vi risikere at samfunnet faller fra hverandre. Hvis systemet ikke sikrer at regler og normer i samfunnslivet ivaretas og respekteres av alle borgere uavhengig av kulturell bakgrunn, vil det ikke lenger fungere som et samfunn. Derfor er det viktig med et kontrollsystem for å forhindre at systemet og tilliten misbrukes.
Å, svaret er kontrollsystemer? Nei, så enkelt var ikke:
NSB bruker billettkontrollører for å hindre gratispassasjerer. På samme måte trenger velferdsstaten også «tjeneste- og rettighetskontrollører» for å hindre at enkelte borgere utnytter systemet, snylter og tilegner seg goder på bekostning av andre, noe som for øvrig like mye gjelder for etniske nordmenn som personer med innvandrerbakgrunn.Men kontrollordninger alene er verken tilstrekkelige eller gagnlige i et system basert på tillit(t). En overfokusering på kontroll er ikke særlig tillitvekkende, og resulterer i at mye unødig(e) re(s)surser går til spille.
Tilbake til tillit – der svaret er tid. Noen generasjoner for å være presis:
Tillit er en gjensidig sak. Man får ikke tillit til et samfunn dersom man blir møtt med mistillit og mistanke: tillit skapes ved at den tas i bruk. I motsetning til personlig tillit – som oppstår mellom mennesker med navn, følelser og ansikter – oppstår sosial tillit mellom mennesker og instanser uten ansikt, så som stortinget, politiet, eller helsevesenet. Dette er en prosess som er mye mer tidkrevende – gjerne gjennom flere generasjoner.
Og ressurskrevende:
Den viktigste faktoren for å lykkes med å opprettholde det nåværende systemet vil være i hvilken grad staten klarer å skape tillit mellom alle grupper av borgere i forhold til staten og systemet. Det vil være en av statens viktigste og vanskeligste oppgaver i fremtiden, og dette vil kreve store ressurser.
Tilbake til tid:
I alle år har det vært en utbredt oppfatning at integrering skal skje veldig fort. Det rår en forestilling om at innvandreren i løpet av noen få måneder skal finne sin plass i norsk arbeids- og samfunnsliv, og leve og oppføre seg som resten av befolkningen. De kommunale introduksjonsprogrammene som tilbys flyktninger har en ramme på to år, med hovedfokus på at den enkelte skal komme seg fortest mulig ut i jobb, senest innen rammen av to år. Språk og samfunnsfagsopplæringen er også fokusert på å utruste deltakeren med ferdigheter som skal gjøre dem i stand til snarest å bli selvforsørgende.
Så kommer det oppsiktsvekkende, nemlig at det som er sakens kjerne i realiteten er underprioritert:
Sentrale verdier i norsk samfunnsliv, alt fra de demokratiske prinsipper som gjelder deltakelse i norsk samfunnsliv, samt velferdsstatlige prinsipper er underprioritert. I den grad deltakerne opplyses om disse verdiene, dreier det seg om et ensidig informasjonsarbeid der læreren «opplyser» og deltakeren «mottar». Den generelle oppfatningen om at integrering skal skje så fort, bør modifiseres, og Introduksjonsprogrammet bør utvikles i en retning der deltakeren både utrustes med ferdigheter i forhold til arbeidslivet, men også med kunnskap og forståelse for verdier og mekanismer som er inkorporert i den norske velferdsstaten.
Jeg trenger vel ikke nevne at Hero Kompetanse er en privat aktør som nettopp selger disse tjenestene? Jeg kan ikke annet enn å få gratulere Dagbladet med en reklamekronikk (som de dertil har glemt å lese korrektur på). Kanskje Dagbladet heller skulle utfordre Hero Kompetanse på om man kan forvente at nye borgere adopterer og forplikter seg til etablerte verdier og normer? Kan man forvente at den norske velferdsmodellen består? Og kanskje kikke dem i kortene hva gjelder deres egen opplæring – siden sentrale verdier i norsk samfunnsliv, alt fra de demokratiske prinsipper som gjelder deltakelse i norsk samfunnsliv, samt velferdsstatlige prinsipper er underprioritert.