Hege Storhaug, HRS, publisert i Velsignet helg, 24 – 31. oktober
Professor Thomas Hylland Eriksens stand-up-utspill kunne leses på kronikkplass i Aftenposten i forrige måned (10/09). Ingen motsvar eller oppklaringer har så langt fått lov å komme på trykk – til tross for hvor oppsiktsvekkende, alvorlige og grovt feilaktige påstandene er. Professoren skal tydeligvis beskyttes.
Først noen oppklaringer. Eriksen liker dårlig den brede og velfortjente oppmerksomheten Amal Adens bok, Se oss, har fått denne høsten. Aden beskriver rystende overgrep mot jenter og kvinner i de indre sirklene blant somaliere i Oslo. Hylekoret var umiddelbart på plass: Adens beretning fører til stigmatisering av somaliere, for ”alle somaliere mishandler ikke barna sine.”
Nei, hvem har påstått noe så tåpelig? Ingen. Likevel er dette den typiske reaksjonen hver eneste gang grove overgrep blant nye borgere avdekkes. Budskapet og fortvilelsen over at sa mange av de mest sårbare blant oss, barn og kvinner, lever under nær sagt utenkelige forhold i vår moderne tid, møtes med benektelse og mistenkeliggjøring. Det er en reaksjon som er så uverdig at jeg ikke finner ord for hva som røres opp i mitt indre.
Enda mer oppsiktsvekkende er denne ”faglige” utleggingen fra Eriksen: han påstår at de få jentene som slipper unna kjønnslemlestelse i Somalia, tilhører ”dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet”.
Påstanden kildebelegges (selvfølgelig) ikke. En slik fremgangsmåte kan man tydeligvis fremdeles tillate seg i bredt monn når man tilhører det som kan kalles den forførende godhetsindustrien. Føleri, utopi, og fjollete omgang med alvorlige tema aksepteres.
Dette fenomenet blir ekstra spesielt i Eriksens kontekst. For han har vitterlig i mange sammenhenger gjort det klart at han ikke er særlig glad i religion. Hva som er så ”artig” med å prøve å forføre borgere av dette landet om islam, kan derfor synes som en gåte. Ville han sagt det samme om kristne, eksempelvis at hvis etiopiere blir mer bokstavtro, så får vi slutt på lemlestingen av etiopiske jentebarn? Selvsagt ikke, for det er ingen likebehandling av religioner i dagens samfunn. Islam er gitt en særstilling – av eliten og media. Islam skal beskyttes for saklig kritikk. Beskyttelsen er en del av den påståtte humane, antirasistiske tradisjonen som herjer psyken til det brede lag av maktapparatet i samfunnet vårt – hele tiden på bekostning av beskyttelse og rettssikkerhet til de svakeste.
Mens vi venter på at Eriksen oppklarer sitt utspill, la meg vise konkret hvorfor islam og kjønnslemlestelse dessverre har klare koblinger. Først; hvis Eriksens ”glade budskap” var riktig, må man vitterlig kunne konstatere at islam har mislyktes radikalt med å nå ut med sitt budskap. I sunni-islam (85 prosent av verdens muslimer) er det fire lovskoler. Shafi-skolen, som praktiseres i for eksempel Somalia, betraktet lemlesting som obligatorisk. Ikke så underlig at 98 prosent av jentene i Somalia lemlestes. Maliki-skolen og hanafi-skolen definerer skikken som anbefalt, altså at den har en positiv verdi. I tillegg skal Muhammed ha omtalt samleie ved å vise til at ”to omskårne” kjønnsdeler møtes, altså en implisitt aksept av skikken, og derav begrepet sunna-omskjæring (Muhammeds sædvane), som i de fleste tilfeller fører til at både klitoris og indre kjønnslepper skjæres av. Det tragiske med Muhammeds mange uttalelser om kjønnslemlestelse, er at han aldri tok avstand til praksisen.
Jusstudenten og selverklært islamist, Mudassar Amin, grep begjærlig utspillet til Eriksen, og påstod i et innlegg i samme avis at islamisering av norske muslimer er løsningen for å få bukt med all kriminalitet, fra tvangsekteskap til taxijuks (7/10). Også drap av ”uskyldige”, vil det bli en stopp av, ifølge Amin. Alle som kjenner til islam, sharia og Koranen, vet at Amin med dette bedriver grov manipulasjon, samtidig som han avdekker at islam aksepterer drap av ”skyldige”, i tråd med Muhammeds sunna, som da poeter som hånet han på verselinjer fikk strupen skåret over.
Det mest foruroligende er dette: Den mangelen på kritisk fornuft og kunnskap som ligger som et kvelende teppe over den muslimske verden, ser dagens lys også i et opplyst samfunn som Norge. Tragedien fremelskes av dem som kan smykke seg med makttitler, og ledende medier knebler en fri, saklig og faktabasert debatt. Kanskje saken ”professoren og islamisten”, er et varsel om hva vi kan vente oss frem mot valget i 2009: Alliansen mellom dem som ikke vil ha fakta på bordet om innvandringens konsekvenser, styrkes med avgjørende drahjelp fra media, slik at AS Norge hangler videre mot forlis i en tåkete, mørk ishavsnatt.