Det er en sjelden sterk beretning som fremkommer i helgens A-magasinet i Aftenposten.no. Vi får vite hvordan ambulansesjåfør Erik Schjenken (40) har hatt det siden stort sett et samlet makt-Norge definerte han som rasist. Mens vi leser kjenner vi Schjenkens maktesløshet, vi kjenner hans frustrasjon og vi opplever urettferdigheten. Og kanskje det mest ubehagelige: vi får dokumentert forskjellsbehandling av verste merke. Det som de såkalte antirasistene jobber så hardt imot.
Schjenken forteller hvordan det er å bli stemplet som rasist – og bli fratatt sin identitet og sitt liv.
Det hele startet på ettermiddagens mandag 6. august 2007 da Ali Farah ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo av en mann fra Ghana. Bakgrunnen for hendelsen var at blant annet Farah, sammen med sin samboer Mari Kohinoor Nordberg og deres nyfødte datter, satt nært opp til noen menn som spilte fotball. Farah ba en av de fotballspillende om å slutte å sparke ball i nærheten av barna. Tilsnakket førte til at Farah ble slått ned, og fallet førte til det vi i ettertid fikk vite var en hodeskade. Politi og ambulanse ble tilkalt, der politiet skal ha kommet først. Da ambulansen kom skal Farah ifølge vitner ha vært blødende fra munn og nese og svært omtåket. Omtåket skal han ha tisset på ambulansepersonellet, noe som skal ha fått dem til å opptre lite profesjonelt, blant annet ved å opptre hånlig overfor Farah. Ambulansepersonellet tolket Farahs opptreden som rusrelatert, noe som for øvrig i forhold til domsavsigelsen overfor mannen som slo viste seg å medføre en viss riktighet, da Farah hadde røkt hasj. Men verre var det likevel at de ikke tok med seg Farah til legevakta. De forlot han, og regnet med at politiet ordnet transport. Men Farah tok drosje til legevakta. Her ble det konstatert frykt for hodeskade, og han ble sendt til Ullevål sykehus.
Debatten om saken kokte i ukevis i norske medier. Det kom massiv kritikk mot både politiet og ambulansepersonellet for at de nektet å ta med skadde Farah. Langt de fleste i mediene hevdet at dette var et klart bevis på rasisme. ”Hadde offeret vært en hvit mann kledd i dress” hadde dette aldri skjedd, ble det hevdet fra flere hold. Hendelsen førte også til at folk i Oslo viste sin avsky ved å hindre at ambulanser kom frem, viste dem fingeren og lignende. Og statsråder, politikere og representanter fra ulike etater og frivillige organisasjoner slåss om plass i offentligheten for å fordømme hendelsen, løfte pekefingeren mot rasisme og vise ”handlekraft”.
Ifølge Aftenpostens A-magasinet slo Statens helsetilsyn fast at uttalelsene og ikke å transportere Farah, eller forsikre seg om at politiet gjorde det, var uforsvarlig og i strid med kravene om å yte øyeblikkelig og omsorgsfull helsehjelp. Men det store spørsmålet, som ikke alle hadde tid eller ikke var interessert i å vente på: var det rasisme/diskriminering?
A-magasinets journalist har lest gjennom avhørene Spesialenheten foretok, hvor det fremkommer at vitnene til hendelsen slett ikke var samstemte. Det stemmer heller ikke at politiet ikke skulle frakte Farah, det viste seg at han tok drosje før politibilen ankom. Likevel hadde mange meninger om saken, som viser at for dem var det ikke selv hendelsen og menneskene involvert i den som var det viktigste, det var hvordan de selv ble oppfattet med sine holdninger til den. Dette gjaldt eksempelvis daværende helseminister Sylvia Brustad (Ap), finansminister Kristin Halvorsen (SV), daværende barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap), tidligere justisminister Anne Holt (Ap), likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås, samt at heller ikke sykehusdirektør Tove Strand sto støtt ved ambulansesjåførenes side. Oppsiktsvekkende er det også at medisinsk ansvarlig lege for ambulansesjåførene, som sa at ambulansepersonellet fulgte angitte medisinske prosedyre, blir drapstruet. Av frykt for nye trusler vil hun ikke uttale seg i denne saken til A-magasinet. Det fremkommer videre at da Schjenken kommer tilbake i jobb, er det intet mindre enn OMOD – Organisasjonen Mot Offentlig diskriminering (!) – som i et brev til statsråd Sylvia Brustad skriver:
«Personene som nektet Ali Farah den helsehjelpen han hadde behov for og krav på, er fremdeles i jobb til tross for krav fra flere aktører, deriblant Farah selv, om at vedkommende personer forflyttes fra stillingen der de tilbyr service til publikum … (er) dette er signalet man ønsker å sende til Oslos befolkning, som består av 25 % mennesker med minoritetsbakgrunn?».
Dette må i så fall bevise at for OMOD er diskriminering kun et svart/hvitt-bilde, samtidig som Schjenken hadde skaffet seg svært så mektige uvenner. Men om Schjenken hadde fått slippe til, noe han altså ikke fikk på grunn av taushetsplikt, så hadde det antakelig ikke hjulpet. Han var – og kanskje fortsatt er – fanget i et politisk spill.
A-magasinets artikkel får oss til å forstå hvor uendelig uredelig Schjenken er blitt behandlet. Han kan gjenta, som han også gjør i intervjuet, at «jeg har gjort feil, men det gjør meg ikke til noen rasist», uten at de såkalte antirasistene et øyeblikk trer ut av sitt selvforherligende bilde. De kjenner ”sannheten” ut fra egen fortolkning – og der er det ikke plass til nyanser, forklaringer, unnskyldninger eller feil. Men det verste er at de samme ikke synes å fatte rekkevidden av rasistbegrepet (som for øvrig er sterkt utvannet) og at de ikke skjønner hvor belastende det kan være for et menneske å urettmessig bli oppfattet rasist. Til A-magasinet sier sosialantropolog Inger-Lise Lien, også forfatter av boken «Ordet som stempler djevlene», at rasist er noe av det slemmeste vi kan kalle noen, og at det må brukes med varsomhet. Hun sier videre:
– Det er klar diskriminering hvis man ikke yter likeverdig helsehjelp grunnet etnisitet. Men vet man at så er tilfelle i ambulansesaken? Et slikt begrep forklarer liksom alt, og da forsvinner andre mulige forklaringer. Men ingen vil innrømme rasistiske holdninger, så man må se etter et mønster: Har de unnlatt å hjelpe afrikanere før? Eller var det rett og slett en dårlig dag og feiltolkning av situasjonen? Prosessen mot dem må uansett være redelig, sier Lien.
Prosessen mot Schjenken er alt annet enn redelig. Han kan angre på feilen han gjorde resten av sitt liv, men han ble rett og slett en perfekt brikke i et politisk spill. Et spill som handler om at innvandrings- og integreringspolitikk er betent, utfordringer skal forties (ikke minst relatert til at FrP kan tjene på sin ”fremmedfiendtlighet”), mens rasisme er en fanesak for de fleste. Da må vi bare ha rasisme først. I lys av dette er det fullt forståelig at enhver ”brukbar” sak defineres som rasisme, eller at såkalte antirasistiske organisasjoner hyrer inn PR-byrå for å fremme rasisme (en artikkel jeg for øvrig har fått mange positive kommentarer til). Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Den strategi som de såkalte antirasistene har valgt, vil mest sannsynlig føre til økt rasisme. Det bør være stikk i strid med deres ønske, skjønt jeg har mine tvil.
Jeg er derfor helt enig med skribent Sara Azmeh Rasmussen, som i dagens Aftenposten.no tar et oppgjør med dem som tolker det meste som rasisme. Og hun sier det mange tenker: Du er ingen rasist, Erik Schjenken! Azmeh Rasmussens oppfordring om at du bør få æresoppreisning er edel, men realitetene er nok dessverre heller at dem som burde skjemmes over egen atferd i denne saken, jobber hardere for å redde sitt eget skinn enn å ivareta ditt.
Lyspunktet er kanskje at A-magasinets tankevekkende artikkel og Azmeh Rasmussens oppfølging kan få flere journalister til å gi et mer nyansert bilde av den diskriminering og rasisme som skjer i Norge. Den er i alle fall ikke så svart/hvit som noen vil ha det til.