Rita Karlsen, HRS
HRS har i årevis prøvd å få sentrale myndigheter til å ta ansvar for barn og unge med innvandrerbakgrunn som forsvinner fra Norge. For ingen har noen oversikt eller kontroll med hvor mange barn og unge som faktisk ikke lenger er i Norge. Ingen vet hvor de er, hvor mange det gjelder, hvordan dem har det eller om noen rett og slett kan være utsatt for en forbrytelse. Men uansett hvor mange saker vi har omtalt, så vil verken regjeringen eller andre ta tak i problemet. Tvert om blir HRS beskyldt for å overdrive, hvilket vi i så fall ville være svært fornøyd med – hvis det er riktig. Men det er nok behagelig for de ansvarlige å dytte problemet under teppe. Samtidig kan vi uroe de samme med at vi ikke har noen planer om å gi oss – sannheten skal på bordet.
I rapporten ”Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn” (2004) dokumenterte vi en rekke ”forsvinningssaker”, i tillegg til at vi reiste til Pakistan og besøkte ”norskpakistanske” barn – norskpakistanske i den betydning at barna hadde norsk pass, familie i Norge, men ellers var de pakistanske. De fleste av dem vi snakket med (med tolk, ingen av disse barna behersket lenger norsk, i den grad de hadde behersket det) på ulike skoler hadde far (og eventuelt mor, eller hun var der med dem) et sted i Europa, være seg Norge, Danmark, Spania eller annet land, og alle skulle de dra tilbake når de ble ”voksne” nok. «Voksne nok» var noe forskjellig alt etter om det var jente eller gutt. De fleste guttene skulle reise når de kom i 16-årsalderen (for å bruke retten til videregående opplæring, eventuelt begynne å jobbe). Jentene trodde ikke de fikk dra før de kom i 18-årsalderen. Lærere og rektorer fortalte oss at det hele er en tragedie for de unge selv: Jentene ønsker å utdanne seg, og de fleste av disse ble karakterisert som skoleflinke og flittige. Men de samme kunne ikke regne med noen yrkeskarriere, da deres lodd i livet var å bli hustru og være visum for ektemannen til Vesten. Guttene var derimot i en annen situasjon, de kunne velge om de ville gjøre karriere, noe langt de fleste ikke orket. ”De skal jo til Vesten uansett, og der trenger de ingen utdannelse for å jobbe hos onkelen sin – eller de kan bare heve trygd,” som en av rektorene fortvilt fortalte oss. Han omtalte sin egen skole, der hovedandelen av elevene har familie i Vesten, som en ”Waiting Service before Marriage”.
I rapporten dokumenterte vi at praksisen med å sende barn og unge på langvarige opphold i utlandet både synes omfattende og økende. Flere i Norge fortalte også at det er ”status” å la sine barn være i utlandet. Det var både et uttrykk for respekt for egen kultur, samtidig med at barna fikk de ”riktige” verdier. Det ville gjøre ”alt” enklere når barna ble voksne, og kom tilbake til Norge eller annet land i Vesten. For ”skrekkhistoriene” om barn som var oppvokst i Norge var mange – om gutter som havnet på skråplanet og jenter som tok for stor del i kvinners rettigheter. Skam og ære, kan tjene som stikkord her.
HRS er derfor ikke i tvil om at også mange jenter eller unge kvinner kan være blitt borte fra Norge. Hvor mange er umulig å tallfeste, da mange, antakelig de fleste, ikke blir meldt savnet.
Dette er informasjon som vi har formidlet til både den norske og danske regjering. I Norge skjer ingenting, i Danmark ble opplysningene tatt ytterst alvorlig. Den enkelte kommune fikk i oppdrag å finne ut av hvor mange som kunne være borte fra Danmark, og det ble raskt slått fast at det var vanskelig å tallfeste dette korrekt, men samtidig ble problemet erkjent. Men nå har Danmark kommet til at antallet av jenter og unge kvinner med innvandrerbakgrunn som er forsvunnet, er større enn hva man hittil har antatt.
Politiet er så bekymret over disse forsvinningene at Statsadvokaten for Internasjonale Straffesaker (SAIS) vil undersøke hvor mange av dem som kan være offer for en forbrytelse. Så langt har politiet kun etterforsket de saker som er anmeldt til politiet. Nå har politiet derimot avdekket at et stort antall av de unge kvinner med innvandrerbakgrunn som forsvinner, aldri fører til noen savnetmelding eller anmeldelse. Dette fremgår av det såkalte cpr-registeret.
– Der er ikke registreret en eneste ung kvinde af pakistansk, tyrkisk eller kurdisk afstamning som værende forsvundet i kriminalregistret. Vi har oplysninger fra både ind- og udland, der indikerer, at der kan ligge forbrydelser bag, når en pige fra netop de lande forsvinder. Men familierne skal vide, at vi kommer efter dem, også hvis forbrydelsen er begået i udlandet, sier politiinspektør Niels Larsen, etterforskningssjef hos SAIS, til jp.dk.
Også Farwha Nielsen fra Landsorganisationen af Kvindekrisecentre (LOKK), som ellers opptrer svært så forsiktig for å ikke bidra til ”stigmatisering”, er overbevist om at flere unge kvinner enn dem man har kjennskap til per i dag, er sendt til foreldrenes hjemland mot sin egen vilje. Dette enten for at de skal gjennomgå en ”gjenoppdragelse” eller at de rett og slett er utsatt for en forbrytelse. At kvinner utsettes, eller planlegges å utsettes, for en ”ulykke” under besøk i opprinnelseslandet, er også kjent i Norge. For eksempel døde norskpakistanske Rahila på mystisk vis, og kvinner på krisesenteret i Arendal forteller at det er avdekket slike ”ulykkesplaner”.
At ingen med pakistansk, tyrkisk eller kurdisk opprinnelse ikke er registrert som forsvunnet, henger ikke sammen med den erfaring man har om disse gruppene. De fleste av disse kommer fra land(områder) med streng patriarkalsk kultur, der også tradisjonen med arrangerte ekteskap står sterkt, ikke minst relatert til kontroll av de samme kvinnene. Det er derfor god grunn til å anta at det nettopp innenfor disse gruppene kan oppstå størst gnisninger mellom verdier.
Det er gledelig at det danske politiet ikke lener seg tilbake (med holdningen ”ute av syne, ute av sinn”), men tvert om viser en svært så aktiv holdning. Det danske politiet har ikke flere virkemidler enn det norske hva gjelder kriminelle handlinger begått utenfor landet, men likevel advarer de mot at noen tror at de skal slippe unna. Dette kan det danske politiet gjøre, fordi de vet at de har støtte i regjeringen. Som eksempel kan vi vise til to saker (detaljert omtalte i rapporten fra 2003, op.cit.). Det handlet om to Samira-er, begge av somalisk opprinnelse. Den ene Samira forsvant fra København, den andre Samira forsvant fra Tromsø. Forsvinningene skjedde omtrent samtidig i 2002. Den danske regjeringen gikk raskt ut og forlangte at familien i Danmark øyeblikkelig skulle hente Samira tilbake. Skjedde ikke dette, ville de med øyeblikkelig virkning stoppe alle trygder eller andre økonomiske bidrag til familien. Det ble også truet med at familien måtte betale returen tilbake selv, hvis ikke Samira var tilbake innen få dager. Innen ca. en uke var Samira tilbake på dansk jord. Da fremkom det også at hun slett ikke var datter av familien i Danmark, hun var tatt til Danmark for å heve (mer) barnetrygd. Samira fikk etter få dager fosterfamilie, og tilbakemeldingen er at det går svært godt med henne.
Norske Samira derimot led en helt annen skjebne. Venner av Samira og skolen i Tromsø var sikker på at Samira var bortført til Somalia, nettopp fordi Samira hadde begynt å utvikle seg til en ung kvinne som tok del i sine rettigheter i Norge. Familien løy til politiet om at Samira var i Etiopia (hos sin velstående bestemor). HRS fant bevis for at hun var i Somalia. I tillegg avslørte politiet selv at Samiras pass ble forsøkt misbrukt, da ved at en annen prøvde å ta seg til Norge på hennes pass. Politiet i Tromsø var regelrett fortvilt over at HRS ”forfulgte” saken. For som dem sa; Vi har ingen virkemidler. Vi skulle gjerne sett at Samira kom tilbake til Norge, men hva kan vi gjøre? Dette er politikk.
Men politikerne ville ikke gjøre noe. Vi hadde møter med mange av de ansvarlige, både i departementer og UDI, men de skjulte seg bak at de ikke kunne uttale seg – og langt fra handle – i enkeltsaker. Dessuten mente de samme at det slett ikke var sikkert at Samira hadde det så dårlig i Somalia. Dette visste jo foreldrene best, som dem forklarte oss.
Nå, åtte år etter, er Samira fortsatt i Somalia og familien her. Ingen vet hvordan hun har det, om hun er blitt gift, fått barn, og om hun er blitt ”gjenoppdratt” til en lydig, somalisk ung kvinne. I sommer ble Samiras far norsk statsborger.
Bra, Norges ledende politikere! Dere vet å belønne den som belønnes bør. At det skjer på bekostning av barn og unge kvinner, det er vel slikt som vi bare må leve med?
Hvilken ufattelig skam dette er.