Rita Karlsen, HRS
Ali blir slått ned av ghanesisk voldsmann, men ambulansesjåfør Erik tror Alis skade relaterer seg til rus og bringer han ikke til lege. Samboer Mari hevder Erik forlater Ali i parken fordi Ali har mørk hudfarge, en hudfarge hun deler med Ali da hun selv er adoptert. Det viser seg at Ali har pådratt seg hodeskade, og så starter samboerparets kompromissløse vei for å bevise at Erik, politiet, sykehusansatte, hele Norges majoritetsbefolkning, ja, stort sett alle hvite i verden, er rasister og lever godt på kolonitidens herjeringer med Alis søstere og brødre.
De som er med: Ali, Mari og ambulansesjåfør Erik. Ellers medvirkende: ghanesisk voldsmann, en ukjent ambulansesjåfør, sykehusledelsen ved Ullevål, politiet, sykepleier som vitnet hendelsen, politikere, regjeringsmedlemmer, likestillings- og diskrimineringsombudet og media. Bearbeidelse og regi: Nils Nordberg.
Dette er ikke et forsøk på å bagatellisere det som skjedde i Sofienbergparken i Oslo mandag 6. august 2007, men det er et forsøk på å ha et visst humoristisk blikk på den utviklingen saken har tatt. Samboerparet Ali Farah og Mari Kohinoor Nordberg, med noen, men antakelig færre, støttespillere, er fast bestemt på at ambulansesjåfør Erik Schjenkens beslutning om å ikke bringe Ali til lege, er tuftet på at Schjenken er rasist. (Digresjon: Hvorfor definerer Mari Kohinoor Nordberg seg selv så langt som mulig fra det norske samfunnet ved å konsekvent omtale seg som Kohinoor til tross for hennes ”norske” navn Mari?) Farah og Nordberg gir ikke rom for å i det hele tatt vurdere andre forklaringsvariabler. Men ikke bare er Schjenken rasist, han blir også beskyttet av alle andre i dette landet, nettopp fordi ”alle andre” som har noen med saken å gjøre, ifølge Farah også er hvite mennesker. Og ikke nok med at Schjenken er rasist, han er til og med rasist i en større sammenheng. I alle fall er det slik Farah forklarer hvordan han ”ser det” i en oppsiktsvekkende kronikk i Ny Tid. Kronikken er oppsiktsvekkende på flere måter: For det første burde Farah, og samboeren, beskyttes mot seg selv. Det er rett og slett som man håper at det er fordi de enda er så sinte, at de ikke tenker klart. For det andre viser Farahs svart-hvit-tenkning, offer-herre, hvilken fortolkningsramme han selv opererer i, og det tjener ikke hans sak: Det han beskylder Schjenken & co. for (fordi ”vi er svart”), er det han selv forklarer utgangen av hendelsen med (fordi ”dere er hvite”). For det tredje utviser Farah et regelrett hat mot alt og alle som er hvitt, være seg styringssystemer («White trash democracy») eller mennesker, et hat som etter all sannsynlighet både støter mange av hans støttespillere og andre fra seg.
Det kan være at jeg burde ta sjansen på å publisere kronikken i sin helhet her, da jeg tror den kan få betydning i ”en større sammenheng”. Imidlertid tar jeg ikke sjansen på det. Det skyldes at HRS og magasinet Ny Tid verdimessig sett står så langt fra hverandre, at jeg mistenker at redaktør Dag Herbjørnsrud slett ikke ville ha likt det. Jeg oppfordrer derfor alle som ikke har fått med seg Farahs kronikk, til å lese den i sin helhet hos Ny Tid.no, under tittelen: Slik jeg ser det
Jeg betviler også at Herbjørnsruds beslutningsevne var helt på topp da han valgte å sette Farahs omfattende kronikk på trykk. Men til Klassekampen forklarer han dette er noe ”majoritetsnordmenn” bør tåle – mens han passer på å heve seg selv høyt over all kritikk – fordi han ikke definerer seg i ”den kategorien” (!):
– Skal jeg sensurere den, fordi jeg eventuelt ikke liker alt som står der? Det kan være ubehagelig å lese for majoritetsnordmenn, jeg vet ikke helt om jeg skal definere meg i den kategorien. Men jeg har forståelse for at majoritetsnordmenn opplever det som ubehagelig og sterkt. Samtidig finner jeg det vanskelig i mediekonteksten når ambulansesjåføren får åtte sider i A-magasinet til å framstå med sin versjon å ikke la han komme til orde, sier Herbjørnsrud til Klassekampen.no
Ikke bare definerer Herbjørnsrud seg som ikke-hvit nordmann (hva er ellers en ”majoritetsnordmann”? Kanskje en omvendt kokosnøtt – hvit utpå og brun inni? Hjelpe og trøste, for et nivå!), men han synes også å underkjenne den faktum at dette var første gang offentligheten hørte ett eneste ord fra ambulansesjåførene – i motsetning til Farah og Nordberg som har sluppet til i de fleste sammenhenger siden hendelsen for over ett år siden. Ny Tid kåret for øvrig Kohinoor Nordberg til ”Årets nordmann” i fjor.
Vel, det kan være at vi (andre) majoritetsnordmenn må tåle å lese hvordan Farah ”ser det”, hvilket overhodet ikke betyr at vi verken trenger å akseptere eller respektere hans holdninger. I mine øyne tilkjennegir Farah forkastelige verdier. I tillegg trekker han integreringsarbeidet, da integrering i betydning at alle i dette landet skal ha de samme muligheter til å delta i det norske samfunnet og alle skal ha samme rettsikkerhet, tiår på tiår tilbake. Han reduserer mennesker til raser – og derav rasismedebatten – og låser den til en banal diskusjon om hudfarge; svart/hvit – og grå. Farah skriver:
Forskjellen og mangelen på respekt kan oppstå i mange varianter. Ikke hele tiden, men veldig mange steder og veldig ofte, blir etterkommere av tidligere såkalte kolonifolk motarbeidet og mistrodd. Hederlige familiefedre, koselige mødre, snille tanter, morsomme onkler, fine søstre og, gode brødre: De har blitt trakassert og manipulert av offentlige myndigheter så vel som privatpersoner. Det er en nedverdigelse for oss alle hver gang det skjer. Nå har flere av dem blitt det jeg kaller rasister. De klarer ikke se hvite mennesker som individer. Bare som en grå masse. De kritiserer den grå massen for uten kjærlighet å ha gjort oss til evig underdanige. «White trash democracy» er et papirhelvete som dere kaller sosialdemokrati. Et sosialdemokrati som skal innebære rettssikkerhet. Men som jeg og mange av mine brødre og søstre vet ikke gjelder for oss.
Farahs holdning er navlebeskuende og stengt i en offerrolle-tenkning. Han ser verken seg selv eller andre som individ, men forlanger samtidig at alle andre skal se han og hans brødre og søstere som det.
Bedre blir det ikke av at Farah og Nordberg ikke vil møte ambulansesjåfør Schjenken. Schjenken sa til Klassekampen i går at han gjerne møter dem, men at han ikke vil unnskylde rasisme. Han mente likevel det kunne være sunt for begge parter å snakke sammen. Det ble straks verre etter at han hadde lest Farahs kronikk, hvilket jeg har stor forståelse for. For maken til avvisende holdning som Farah og Nordberg legger for dagen skal en lete lenge etter.
Til Klassekampen i dag sier Farah at kronikken i Ny Tid er et forsøk på ”å avslutte hele greia”. Samtidig skriver Klassekampen at Farah kommer med følgende til dem i en sms:
«Vi lurer på med hvilken hensikt han vil møte oss. For å slippe søksmål, eller har han fått en dypere innsikt?»
Videre viser han til at Schjenken ikke har trukket klagen sin til Likestillings- og diskrimineringsombudet og at han nekter å vedta boten han har fått av politiet.
«Vi tror ikke han har forstått noe. Hvis han har begynt å forstå noe gjør det nok ingenting om han tenker litt mer. Jeg trenger litt hvile,» avslutter Farah.
For meg lukter dette av en ting: penger. Er Farah og Nordbergs videre plan å søke økonomisk erstatning (forkledd som ”oppreisning” for den ”rasismen” de hardnakket påstår å være utsatt for)?
Jeg støtter helt opp om sosialantropolog Inger Lise Lien som mener det er fryktelig trist at Farah har skrevet denne kronikken, og som også tar til orde for at Ny Tid burde beskyttet ham mot seg selv. Lien frykter, som meg, at Farah vil oppnå en motsatt effekt av det han ønsker seg.
– Jeg tror den kan trigge en reaksjon, fordi å anklage noen for å være rasist i en større sammenheng, da blir det uvesentlig hvem du er. Det er sammenhengen din og det faktum at du er hvit og bor i Norge, som gjør at du blir rasist. Han fratar Schjenken hans individualitet, og gjør ham fordomsfullt ansvarlig for den koloniale historien. Det kan virke som han mener at alle som er født og oppvokst her blir rasister, fordi de befinner seg innenfor denne koloniale virkningshistorie. Alle som leser dette kan føle seg støtt, sier Lien til Klassekampen.
Spørsmålet er kanskje hvor lang tid det tar før Likestillings- og diskrimineringsombudet har Farahs kronikk på sitt bord – som anklage om en rasismesak? Eller om man rett og slett bare skal håpe at denne saken, i fredens og forsoningens navn – i en større sammenheng – snart tar slutt?