Rita Karlsen, HRS
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) var det fem prosent av befolkningen mottok sosialhjelp i 2006. 19 prosent av sosialhjelpsmottakerne var innvandrerer, der 25 prosent var ikke-vestlige. Hva gjelder langtidsmottakere av sosialhjelp, viser tallene (fra 2005) at 40 prosent hadde innvandrerbakgrunn. Bildet er faktisk enda mer nedslående i Oslo: her mottok 46 prosent ikke-vestlige innvandrere sosialhjelp i 2004 (som er siste tilgjengelige statistikk på området). Dette tilsier at en befolkningsgruppe i Oslo på om lag 18 prosent (som ikke-vestlige innvandrere utgjorde i Oslo i 2004) mottok hele 55 prosent av sosialbudsjettet (Oslospeilet nr. 3-4 2006).
Til avisen Vårt Land.no kaller nemndsleder og venstrepolitiker Abid Raja tallene fra SSB for dramatisk.
– Dette er dramatiske tall. Vi har en gruppe i Norge som drar feil vei og belaster velferdsstaten. Sånn kan vi ikke ha det, sier Raja.
Raja sier videre at dette handler om hvilken erfaring en har med seg:
– Når man kommer til Norge har man et annet tanke- og levesett. Man ser ikke at det å betale inn til felleskassa er en gode, og når man får noe gratis, utnytter man det, sier han.
Oppfordringen til innvandrere som utnytter sosialstøtten er klar:
– Ta i et tak!
For at de samme skal ta i et tak, ønsker han at bedrifter som ansetter innvandrere skal belønnes, for eksempel ved at staten prioriterer innkjøp fra disse bedriftene. Hvordan dette skal foregå i praksis sier han ingenting om, hvilket er forståelig da det er et heller lite realistisk tiltak. Skal eksempelvis staten prioritere innkjøp etter andelen innvandrere i en bedrift? Og enda ”verre”: hvem skal defineres som ”innvandrer”? Raja bør nok også lese statens innkjøpsreglement før slike forslag fremmes. Videre mener Raja at det bør iverksettes arbeidskampanjer for å få flere innvandrere ut i arbeid. Slike kampanjer er sikkert av det gode, men kanskje vel så viktig er en holdningsendring hos mange av de som ikke er i arbeid. Når hele åtte av ti pakistanske kvinner er utenfor arbeidsmarkedet, der pakistanske kvinner over 25 år i økende grad går ut av arbeidsmarkedet (eventuelt aldri inn), sier dette med all sannsynlighet noe om et kvinnesyn som ikke harmonerer med Rajas krav. Samtidig har Raja helt rett i at det bør settes krav til innvandrere:
– USA skaper arbeidere av somaliere, mens vi skaper sosialklienter av somaliere. Enkeltpersoner må motiveres til å ta initiativet, mener han.
– Det tjener ikke oss innvandrerne at staten er snillistisk. Vi trenger å bli stilt krav til, sier han til Vårt Land.
Ja, slik taler en nemndsleder som vifter med politiske faner. For det må ikke bli slik at det bare er noen (som han selv, i regi av å ha innvandrerbakgrunn) som legitimt kan sette slike krav, mens andre tillegges alle mulige lumske motiver. For, nei, det tjener ingen, verken den enkelte eller samfunnet, at staten er snillistisk. Derimot tjener det alle at vi er realistisk. Det er vi ikke, til det er det for mye politikk – også for Raja som forsøker å brolegge sin egen vei inn på Stortinget.
For realisme – særlig på innvandringsområdet – møtes gjerne med mistro og beskyldninger om inhumanitet. Når konstituert byråd for velferd og sosiale tjenester, Jøran Kallmyr (FrP) nylig gikk ut med at Oslo ikke ville ta imot flere somaliere, var det få som applauderte. Kallmyr sier at somaliere er vanskelig å integrere, men han kunne like gjerne sagt at dette er en av gruppene som belaster sosialbudsjettet for mye. For byråden, med ansvar for sosialbudsjettet, kjenner helt sikkert tallene bak den gruppen på 18 prosent ikke-vestlige som mottok 55 prosent av sosialbudsjettet i 2004. Der fremkommer det at det er personer fra Somalia, Irak, Iran og Afghanistan som har en vesentlig høyere klientandel enn befolkningsandel. Det er ikke vanskelig å forstå at relativt nyankomne til Norge, fra land som herjes av krig og indre uro eller ikke har et tilfredsstillende utdanningssystem, om system i det hele tatt, kan få problemer i Norge, også med å brødfø seg selv (og familien). Det er da også derfor det er en sammenheng mellom andelen innvandrere og integreringsproblemer. Men denne realismen skal ”det gode” Norge hoppe bukk over. Slik sett blir det helt meningsløst når Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ved Randi Kleven avviser at somaliere i Oslo er dårligere integrert enn andre steder i landet. Det er ikke vanskelig å forstå at hun sier dette i frykt for at somaliere i Norge skal bli (ytterligere) stigmatisert, men særlig realisme er det ikke i utsagnet. Det kan også være at hun har helt rett, men da i betydningen at somaliere er like dårlig integrert over hele landet ved at de i liten grad er økonomisk selvhjupen og bidragsyter til det norske samfunnet. Da bør den samme Kleven ha innsikt nok til å innse at det faktisk er en sammenheng mellom antall og muligheter. Det er både å ville den enkelte somalier og samfunnet det beste.
Men slik skal vi ikke diskutere. Det korrekte er å si: alt går seg til med tiden. Og da hviler de ansvarlige meningsbærerne forhåpentligvis i fred.