Hege Storhaug, HRS
Et av de mest skjellsettende fjernsynsbildene i vår tid knyttet til den såklate æreskulturens brutalitet og groteskhet, står BBC-journalisten Olenka Frenkiel bak i dokumentaren Murder in Purdah (1999) fra Pakistan. Frenkiel besøker et fengsel i Lahore der en far og sønn nettopp har meldt seg etter at familiens datter er tatt av dage. Faren beordret drapet, sønnen utførte det. Faren står i bakgrunnen og flirer sammen med politibetjenter mens sønnen intervjues. Med ett faller disse ordene: ”Jeg er både stolt og skamfull.” Frenkiel bøyer seg frem mot gitteret, og sier spontant: ”How can you be proud and ashamed at the same time?” Den unge mannen svarer uten å nøle: ”I am proud that I killed her, and ashamed that she was my sister.”
Både far og sønn vet at det bare er snakk om timer før de settes fri, for i Pakistan fungerer lovverket knyttet til æresdrap slik: Faren er familiens autoritet. Når han tilgir sønnen for å ha drept datteren hans, faller tiltalen bort.
Ulf Andenæs i Aftenposten har lest den ferske boken Æresdrap. Menn som drep kvinner, skrevet av Ayse Onal. Andenæs sier rett ut at dess mer Onal forklarer fenomenet, jo mer ubegripelig blir det for han.
I metropolen Istanbul skjer mange av æresdrapene i familier som har flyttet inn fra landsbygda. Mange er kurdere. Noen prøver å forklare det med at kurdiske jenter er blitt mer opprørske. I det avsindig splittede Tyrkia, side om side med æresdrapets ukultur, lever ganske mange kvinner et helt moderne liv.
Oftest er det de yngste mennene i familien som blir pålagt å utføre æresdrapene, fordi ung alder gir lavere straff når politi og påtalemyndighet dukker opp. Fengsel anses som en uunngåelig kostnad for å berge æren. I fengselet nyter de høyere respekt enn andre drapsmenn, og blir kalt «offer for lagnaden».
Stundom er kvinner pådrivere. I noen hjerteskjærende tilfeller er det moren som ønsker sin egen datter drept. Som med den tidligere nevnte Remziye: «Mor hennar slo fast at om dei ikkje drap henne, ville dei aldri meir være i stand til å sjå nokon i auga, korkje i Bitlis eller i Sultanbeyli». Andre ganger finner de forfulgte kvinnene støtte og skjulesteder hos andre kvinner.
Andenæs konstaterer at vi historisk i Norge aldri har sett dette fenomenet, såkalte æresdrap, som jeg mener heller mer korrekt bør kalles frykt- eller trusseldrap. For det er dette som er kjernen bak: å spre frykt i omgivelsene, både hos egne kvinnelige familiemedlemmer som kunne tenke seg å bryte den strenge seksuelle og sosiale kodeksen de er pålagt, og frykt hos andre som potensielt kunne prøve seg på familiens jenter og kvinner.
I andre kulturmøter der det fremmede kommer på tvers av vårt eget, kan vi ty til forklaringen at «slik var det jo hos oss en gang i tiden». I likhet med arrangerte ekteskap og krav til ærbarhet. Men drap av egne døtre, mødre og søstre i ærens tjeneste er så vidt jeg vet ukjent i vest-europeisk historie, finnes ikke i middelalderens vesterlandske kilder, og er ifølge ekspertisen ukjent i vestlige rettsforestillinger «så langt tilbake i hedensk tid som vi kan skue». Æresdrap og vold mot kvinner ble regnet som «nidingsverk» og hadde ingen bakgrunn i familiemoralen, skriver middelalderhistorikeren Ole Jørgen Benedictow (Aftenposten 20.4.2005). Vi har ingen erfaring å anvende, heller ikke som ekko i det kollektive ubevisste fra en tilstand i fortiden.
Boken til Onal presenterer ifølge Andenæs en rekke ofre for fryktdrap:
Remziye blir besluttet henrettet av familien, etter at hun hadde rømt hjemmefra i opprør mot familiens mishandling og tyrannisering. Hun greier til slutt å flykte på nytt med sin kjæreste til Østerrike. Der blir de begge snart drept i en mystisk trafikkulykke.
Murat, en ung mann, utfører sin plikt og dreper sin mor Hanim med tre pistolskudd etter at han oppdager utroskap.
Mehmet Sait sier han er stolt over å ha drept søsteren Zehra med to skudd, fordi han ser på sin handling som en nødvendig innsats mot det moralske forfall i samfunnet. Hennes utilgivelige synd var å flytte hjem til sin egen storfamilie fordi mannen hun var blitt giftet bort til hadde skamslått henne med økende råskap.
Mehmet Mirza, en streng far, straffer sin eneste datter Nuran med å slå henne helseløs og stikke henne i benet med kniv fordi hun har gått ut av huset uten lov. Til slutt prøver hun å flykte fra farens overgrep, tilbake til landsbyen der familien kommer fra. Det ender med forferdelse. Etter at storfamiliens menn har rådslått, bestemmer Mehmet seg for å utføre henrettelsen selv. Han kveler sin datter med en kabel, overbevist om at han utfører Guds vilje, og ber deretter sine bønner i håp om å frelse hennes sjel.
Ilyas føler seg vanæret av søsteren Aysel, fordi hun er blitt kilde til sladder i nabolaget. Hun oppfattes som frigjort, og mistenkes for å leve et syndig liv. Ilyas kveler søsteren med egne hender. Under den påfølgende obduksjonen blir det påvist at hun døde som jomfru.
Aziz, en gift mann, er utro mot kona si og forfører niesen Naile, som føder hans barn. Han blånekter farskapet. Historien som fortelles utad er at barnet ble unnfanget ved voldtekt. Nailes bror Bahri får oppdraget å henrette henne, noe som gjennomføres med tre skudd på åpen gate. Barnefaren Aziz deltar i tilskuerflokken på fortauet som bifaller skuddene med å klappe i hendene.
Nevzat, en mann i femtiårene, dreper både sin datter og sin kone på én gang, med pistol. Datteren Yeter var blitt gravid med sin kjæreste, og hans kone Fadime ble fordømt som medansvarlig, fordi hun ikke hadde passet godt nok på datteren sin.
Battal, en ung mann, dreper sin søster Papatya med geværskudd etter at hun har rømt hjemmefra og mot familiens vilje flyttet inn hos mannen hun elsker.
Lignende lister kunne vært utarbeidet i Norge – hvis vi kollektivt kunne bli enige om hva som definerer slike fryktdrap.