Hege Storhaug, HRS
Det handler om tvangsgifte, frihetsberøvelse, vold, unge kvinner som trues på livet av sine egne, som henrettes av sine nærmeste. Med andre ord særdeles grove overgrep mot enkeltindivid på innsiden av de mest repressive familiestrukturer man kan forestille seg, importert fra den islamske verden som glimrer med fravær av humanitet og menneskerettigheter. Dette er Europas nye virkelighet for et stigende antall unge kvinner. Hvordan møte denne fryktkulturen i frihetens høyborg – Europa?
Rigspolitiet i Danmark iverksatte en sentral registrering av æresrelaterte forbrytelser i 2007. På landsplan er det hittil bokført 280 saker, melder Politiken.dk, antakelig bare toppen av isfjellet. I følge Rigspolitiet, har mange av sakene flere ofre, og i nesten alle sakene finner man flere gjerningsmenn blant kvinnenes familiemedlemmer. Ofrene er unge, de fleste mellom 15 og 25 år gamle. Hvordan møte denne groteske virkeligheten? Megling, Rigspolitiet svarer. Det vises til at av 20 saker som Landsorganisationen af Kvindekrisecentre (LOKK) har meglet i mellom ofre og overgripere, klarte man å nå frem til en løsning/forsoning i hele 19 av sakene. Kan dette stemme? Hvilken ”løsning” ble funnet? Hvilket tidsperspektiv snakkes det om, all den tid man vet at makten kan være mer enn villige til å vente i årevis før æren ”vaskes ren”, som det heter? Videre; hva med straff for forbrytelse? Og, i en kulturdimensjon; ville megling bli ansett som et aktuelt, og endog avgjørende verktøy, dersom en etnisk norsk mann mishandlet og truet hustru og barn? Ville vi tenkt at, ja, det er riktig og viktig at kvinnen og barna forsones med mannen?
Først; ja, æresrelatert vold og overgrep er ofte komplekst fordi mentaliteten er festet i en umodernisert kultur, der empati og humanisme ofte tvinges i bakgrunnen for nådeløse maktskstrukturer som er svært hierarkiske. Kanskje det aller vanskeligste er avhengighet, familiære bånd. I æresdominerte familier oppdras barna til avhengighet, til å være en uløselig del av familie og storfamilie, og i utvidet forstand av stamme, av klan, av egen etnisk gruppe. Som ung har man blitt holdt avsondret fra andre minoriteter og majoriteten. Egen identitet spikres møysommelig til å feste seg på et eller annet nivå innen et autoritært familiesystem der represalier og frykt styrer ens adferd, endog ofte ens utviste meninger og holdninger. Så møter eksempelvis en ung kvinne ”ulykken” en dag; hun forelsker seg i ”feil person”. Hun møtes med trusler, tvang, vold, frihetsberøvelse, og ofte en ekteseng der mannen som skal redde familiens ære venter henne. Vår erfaring er at de fleste gir etter for trusler og tvang. De klarer ikke å se for seg et liv på flukt, et liv helt eller delvis avskjært fra de man tross alt er knyttet til – om enn at båndene er basert på negativitet: frykt, trusler, følelsesmessig manipulasjon, en internalisering av mangel på troen at man klarer seg på egne ben osv. I psykologien er avhengighet og negative kontra positive relasjoner, et velkjent fenomen: Dysfunksjonelle familier, der også overgrep er en sentral faktor, fører til langt større avhengighet familiemedlemmene imellom enn i velfungerende og kjærlige familier. Særlig ofrene er villige til å stå opp og benekte de uverdige forholdene og beskytte overgriperne. Når man da adderer æreskultur til dette bildet, kan krefter som styrer ofrene bli av uante dimensjoner. Individene blir svært ofte viljeløse ofre i et rått, kynisk spill om makt. I tillegg er ofrene oftest unge kvinner – de er gjort avhengige av sine egne og de befinner seg nederst på maktstigen i familiestrukturen. Kanskje de vil løsrive, men de ser ikke hvordan de skal kunne leve et liv uten nettopp sine egne, særlig uten kontakt med søsken og (ofte) en mor.
Det er her den første utfordringen melder seg: Hvis hjelpeapparatet går inn for fullt og prøver å tilrettelegge livssituasjonen for ofret slik at hun skal kunne mestre å stå på egne ben, hvor ofte lykkes man? Vi kjenner ingen statistikk over hvordan ofre for æresrelatert vold som har brutt med sine egne har klart seg etter et visst antall år. Men vi har møtt en rekke unge kvinner som har brutt ut etter overgrep – og som har slitt betydelig med psykiske skadevirkninger. En god del gir opp og drar hjem. En god del av disse igjen knekker og lar seg styre av familiens vilje; de lar seg giftes bort. Når LOKK sier de har lykkes i 19 av 20 meglingssaker, ringer varselklokkene våre: Lykkes på hvilken måte? Har ofret firet på sine ønsker for eget liv, sine menneskerettigheter til å leve frie liv, inkludert valg av utdannelse, arbeid og partner? Hvordan kan LOKK og politiet vite hva som skjer ”i morgen”? Ett år eller kun måneder etter en tilsynelatende løsning mellom offer og overgriper – hva vet man om hvordan offerets situasjon er neste år, året etter der igjen? Og kanskje det mest interessante: ville politiet dratt inn eksempelvis Norsk Folkehjelp som meglingsinstans når norske kvinner og menn utsettes for vold, frihetsberøvelse, drapstrusler av sine egne? Altså grov kriminalitet…?
Nå er det ikke slik at HRS mener konsekvent den beste løsningen i saker om æresrelatert vold der unge er ofre, er fullt brudd mellom den unge og familien. Men vi er av den klare oppfatningen at en megling ikke skal tillate at det fires en millimeter på de unges menneskerettigheter til å leve i fravær av trusler og overgrep, at de skal få velge utdannelse og jobb, partner, å leve alene eller sammen med familien (når de er over 18 år). Altså helt i tråd med frihetsverdier Europa har frembrakt, frihetsverdier som klassiske storfamilier her lever langt fra. Det er nettopp her vår tvil til LOKK og liknende prosjekt i Norge melder seg: Det synes å ha etablert seg ulike standarder basert på kulturell bakgrunn, en form for ideologi som går som hånd i hanske med kulturrelativisters oppskattede multikulturprosjekt. Vi ser det i barnevernet, tydelig beskrevet i Amal Adens bok, Se oss. Vi hører om denne forskjellsbehandlingen fra innvandrerorganisasjoner (en forskjellsbehandling som de selv fremelsker), fra politi, gjennom historier i barnevernet og ved krisesentre der den multikulturelle ideologien har godt fortfeste. Den samme holdningen skimtes når Rigspolitiet uttaler seg til Politiken.dk: ”det er vigtigt med kulturel og religiøs forståelse”. Ja, det er viktig, men ikke hvis forståelsen brukes til forskjellsbehandling av ofre og overgripere på bakgrunn av kultur og religion.
Når en far, en bror, en fetter, en mor, eller andre i familien fremsetter alvorlige trusler, så må første reaksjon fra offentlig hold, ført og fremst være straffeforfølgelse. Samfunnet må sette klare grenser, det må markeres i full offentlighet (rettssalen), hva som ikke bare er uakseptabelt, men som faktisk er kriminelt. Da vil lovverket få en viktig konsekvens det er ment å ha; en forebyggende effekt.
Forsvinninger
Statsadvokaten i Danmark har tatt frem forsvinningssaker tilbake til 1994. 30 tilfeller er knyttet til unge jenter og kvinner med innvandrerbakgrunn, der anmelderen – talende nok – ikke er et annet familiemedlem, men enten kommunen eller skolen. I 10 av sakene har man funnet jentene og kvinnene bosatt i utlandet. De resterende 20 forsvinningssakene er uløste. Statsadvokaten er bekymret for at det kan skjule seg æresdrap i denne statistikken. Vel så bekymringsfullt, sies det, er det at ingen av jentene og kvinnene blant de 30 som opprinnelig var meldt savnet, hadde tyrkisk eller pakistansk landbakgrunn, der ”de kulturelt betingede forbrydelser trives bedst”. Statsadvokaten mener fraværet av tyrkiske og pakistanske jenter og kvinner ”er da lidt mærkeligt”.
Ja, det er definitivt merkelig – i et kulturelt lys. Hvor mange forsvinningssaker vi har i Norge, er ukjent. Tallet kommer nok på bordet den dagen vi har en regjering som er villige til å få denne ubehagelige virkeligheten frem i dagslyset, inkludert statistikk nasjonalt over registrerte æresrelaterte forbrytelser. I politiet i Norge er det i hvert fall en voksende erkjennelse av denne kategorien straffbare handlinger. Bare i nær fremtid skal HRS holde foredrag for to politidistrikt og ved politiutdanningen om æresrelatert vold. I fjor var også temaet på dagsordenen på KRIPOS sin årlige nasjonale konferanse. Det manglet langt fra på interesse og engasjement. Med andre ord et lys i det norske mørket.