Rita Karlsen, HRS
Arbeiderpartiets Saera Khan har av flere vært spådd en strålende politisk karriere. Khan, med røtter fra Bangladesh, er den eneste med innvandrerbakgrunn på Stortinget som ble valgt inn. Senere kom også Akthar Chaudry (SV) inn, på grunn av at SV er med i regjeringen som dermed friga en stortingsplass.
Men nå har Saera Khan selv lagt sin karriere i grus. Da VG for noen uker siden avdekket at Khan har ekstremt høye telefonregninger, rotet Khan seg inn i et virrvarr av løgner og bortforklaringer. Ikke ulikt det som tidligere barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen (Ap) gjorde – for kort tid siden. Det er skremmende at ikke nettopp Khan lærte av den saken. Selv om ikke mange tør, eller ønsker, å si det høyt, så er det nok bare et fåtall som ikke tror at Ramin-Osmundsen ble tildelt statsrådstillingen også ut fra hennes mørke hudfarge. Hun ble et godt ”innvandrer-alibi” for Regjeringen. At hennes innvandringsbakgrunn var knyttet til et overklassesamfunn i Frankrike fikk så være – hun hadde i alle fall mørk hudfarge, så ”vi” ville assosiere henne med ”innvandrer”. Hadde hun vært hvit i huden, hadde neppe statsministeren omtalt henne slik han gjorde ved innsettingen. Og selv hadde hun ikke kunne si at hun var en rollemodell for innvandrere. Da Ramin-Osmundsen rotet seg inn i løgner og bortforklaringer knyttet til hvem hun kjente og ikke kjente relatert til oppnevnelsen av nytt barneombud, var det verste at hun dyttet statsministeren foran seg. Han trodde på henne, og gikk god for henne. Da det viste seg at hun likevel hadde løyet var veien ut kort, men fallhøyden desto større.
Tilbake sto også en ribbet Regjering hva gjaldt å løfte opp og frem noen med innvandrerbakgrunn. Så vidt meg bekjent ble nettopp Saera Khan vurdert til å overta plassen til Ramin-Osmundsen. I dag er nok Ap glad for at de ikke valgte å gå for en slik løsning.
Etter at media har fulgt Khans telefonregning i flere uker, har Khan selv kommet med den ene og andre forklaringen. Hun avviste straks at det gjaldt oppringninger til dyre spåkoner. Det var kanskje én telefon til et slikt formål. Til alt overmål klarte hun å si at det gjaldt hvordan det ville gå med henne knyttet til sin deltakelse på NRKs underholdningsprogram ”Den store klassefesten” – som hun presiserte hun vant. Den ”seieren” viste seg å bli dyr. Den høye telefonregningen, som verken hun eller Stortinget ville offentliggjøre, forble derimot en statshemmelighet. Khan forklarte den med at hun ringte familie i utlandet, men ville ikke si hvem. Deretter var det en kjæreste i hemmelig tjeneste i utlandet. Av sikkerhetsgrunner kunne hun ikke si hvem. Men da forsvarets undersøkelse avkreftet dette, var kjæresten plutselig blitt britisk soldat – med norske aner (!?). Hva i all verden har sistnevnte med dette å gjøre? Så avdekket Dagbladet at heller ikke en britisk soldat på hemmelig oppdrag kunne kontaktes per telefon slik Khan forklarte, og dermed innså vel Khan, eller noen rundt henne, at dette ville hun ikke komme seg unna.
Dette er en personlig tragedie for Khan, slik som det var for Ramin-Osmundsen, men sistnevnte hadde en mer ansvarlig post enn Khan. Likevel har Khan utvist en ansvarsløshet som en forhåpentligvis må lete lenge etter blant våre folkevalgte. Når VG nå forteller at Khan bare i siste kvartal har ringt for 48.000 kr., og at en stortingspolitiker får dekket inntil 20.000 kr. per år, er det nesten ikke som en tror hva en leser. Bedre blir det ikke av at spåkoner forteller at de ba Khan om å slutte å ringe til dem, da de opplevde at dette ble altfor mye. Det er fantastisk at spåkoner viser mer ansvar enn en stortingspolitiker. Da hjelper det så lite at Khan, i etterpåklokskapens navn, sier at hun har betalt tilbake penger til Stortinget for telefonregninger i 2007 – 2008. Dette er altså ikke noe som bare har foregått i en hektisk ”tanketom” periode i høst, men over lengre tid. Det får en også til å stille spørsmål ved Stortingets kontrollrutiner på dette området, som tydeligvis trenger et aldri så lite gjennomsyn.
Saken er også trist for innvandrere – og oss alle andre – i Norge, da også Khan var en rollemodell for personer med innvandrerbakgrunn. Hun var ”beviset” på at det er fullt mulig å komme seg opp og frem, ja, kanskje helt til topps, i politikken. Så svikter hun – ikke først og fremst fordi hun har ringt uten å tenke på kostnadene, men fordi hun tror hun kan lyve seg ut av det. Da beviser hun med full tyngde at hun ikke har tatt noe lærdom av Ramin-Osmundsen-saken, samt at hun ikke skjønner et kvekk av hvordan media fungerer.
Da er det bare å håpe at både Khan og vi alle andre lærer av dette: tillit står sterkt i Norge, og særlig viktig er tillit knyttet til våre folkevalgte. Brytes denne er fallhøyden antakelig så stor at det vil være nærmest umulig å komme tilbake. Og kanskje det verste eller beste: det er bra at det er slik. Det betyr ikke at den det gjelder er et dårlig menneske, men er man blant de øverste folkevalgte fordrer det at man er seg sitt ansvar bevisst. Da nytter det ikke å skylde på at man er ung eller uerfaren – at man ikke skal lyve tilhører barnelærdommen.
Noen aktuelle lenker:
VG: – Tause etter krisemøte om Saera Khan-saken
VG: Spåkoner: – Vi ble nedringt av Saera
Dagbladet: – Forbudt å bruke privat satelittelefon