Hege Storhaug, HRS
Få i Norge er så reflektert rundt verdispørsmålene i vår tid som Hans Rustad, samtidig som han klarer å sette det inn i en historisk og forståelsesfull ramme. Hans kommentar til vårt notat, ”Hvem er Norges befolkning i fremtiden?”, håper vi svært mange tar seg tid til å lese og reflektere rundt. Han griper alvoret i Norge og Europas mangel på selvforståelse – mens i debatt mellom Harald Brunborg og meg på Radio Norge i går, kunne man oppleve den totale kontrasten. I introduksjonen ble det ledd av at når barn fødes her med en mor som også er født her (altså tredjegenerasjon), ja, da spiser de jo lutefisk, så da er de jo nordmenn selv om de er mørke i huden. Jeg skal ikke ta opp ”utfordringen” med tilbehøret – bacon – her, les og nyt heller Rustads kommentar:
Mangel på politisk styring
Human Rights Service har presentert en rapport som burde vært førsteoppslag i både aviser, radio og TV: Oslo får et folkeflertall med innvandrerbakgrunn om 20 år. Ikke fortell meg at det ikke er tall som gjør inntrykk. Når det likevel ikke slås opp, skyldes det at Makta trekker seg tilbake når den konfronteres med det ubehagelige.
Man kan si at Makta leker blindebukk med seg selv. I dette ligger det en stor grad av abdisering. Konfrontert med sjokktallene snur man seg vekk og later som ingenting.
Denne mangel på ansvarlighet er med på å undergrave tilliten, ikke bare mellom folk og styrende, men også innad i hele styringspyramiden. Det tærer på selvtilliten og selvbildet å gå rundt og hele tiden late som.
Vi får et late som-samfunn. Da tar vi et stort skritt mot de samfunn en stor del av innvandrerne kommer fra. Der bruker man «under bordet» som fast uttrykk. Virkeligheten er delt i to: fasaden, svadaen, det man later som, og det alle vet er tingenes virkelige tilstand. Slik begynner Norge også å bli.
Dette er brutale samfunn, korrupte samfunn. Bak svada om likhet og rettferdighet og fellesskap får vi gruppetilhørighet som betingelse for å overleve. Fra en ekstrem individualisme svinger pendelen over til kollektive løsninger. Dette vil av de rødgrønne og sentrumspartiene bli presentert som «fellesskapsløsninger», men det er et nytt tvangsfellesskap som de fleste ville betakket seg for hvis de hadde valget.
Det er ikke det sosialdemokratiske, som sprang ut av og avløste den liberale Venstre-staten, men en ny kollektivisme.Beskyttelse
Den viktigste kampen står om ideologien: antirasisme og diskriminering forvandles fra frigjøring av individet til beskyttelse av grupper. Det er ingen grunn til å stikke under en stol at det er islams hysteriske reaksjon på møtet med moderniteten som utløser dette rop om «beskyttelse». Som humanitær stormakt er Norge bare altfor glad for å yte denne «beskyttelsen».
Tilpasning
Vi lever nå i en overgangsfase hvor spriket mellom ideal og virkelighet er tydelig. Det blir stadig klarere at «beskyttelse» betyr tilpasning, ikke de nyankomnes tilpasning til Europa, men omvendt: europeerne tilpasser seg de nye. Ian Buruma sa dette rett ut da han var i Norge på forsommeren: Europe must acommodate – må tilpasse seg. Hvis det ryker med noen jøder og homofile, er ikke det av eksistensiell betydning. Det sa han med rene ord.
Hvis det var den minste livskraft eller realitetssans igjen i europeisk elite, ville man selvsagt sperret opp øynene av slike uttalelser.
Opplysning i revers
Vi er vitne til en unik historisk prosess: Opplysningstiden settes i revers. I 250-300 år har den historiske utvikling fremmet individets frigjøring. Nå må individet vike for og igjen innordne seg gruppen.
Paradoks
Det er et stort paradoks at dette ikke skjer på vegne av den europeiske befolkning eller europeisk kultur, men for å beskytte en kultur/kulturer som ikke tåler moderniteten. Normalt ville angrep utløse overlevelsesinstinktet, men i Europa er det omvendt: Man kjemper for retten til å gå under.
Finnes det tilsvarende eksempler på frivillig overgivelse i samfunn som tilsynelatende har alt?
Politikk som natur
Saken er ikke et Europa som ikke tåler eller bør kvitte seg med «utlendinger». Saken er den ideologiske komponenten som sier at forvandlingen av våre samfunn til noe helt annet er en naturprosess det ikke går an å gjøre noe med. Vi må bare finne oss i den. Gi plass til det nye.
Det er den resignerte holdningen hos mange som ellers ville reagert. De merker at det ikke finnes noe alternativ. De styrende har skalket lukene og sørget for at det ikke finnes utganger. Ytringsfriheten har allerede svært trange kår.
Blendahvitt Storting
Hvordan harmonerer denne beskrivelsen med diskusjonen om det blendahvite Storting? Viser ikke den det motsatte: at den innfødte eliten kvier seg for å dele makten?
Den kvier seg, men det er de fortvilte bevegelsene til en som henger i gesimsen.
Diskusjonen viser fremfor alt ambivalens: Man ikler seg forskjellige roller. Man kan godt hylle mangfoldet ideologisk, men når det berører en selv nøler man. Dette viser hvor korrumpert politikerne allerede er blitt av sin dobbeltkommunikasjon. Selvsagt skulle de ha frembrakt politikere med innvandrerbakgrunn. De har hatt rikelig tid til det. Men kjennetegnet på det flerkulturelle er hykleri: Det ville betydd å få frem individualister som ville tråkket på noen ømme tær, både blant innvandrermiljøer og norske politikere. I stedet velger man å utsette og hale ut prosessen, og skaper bare frustrasjon.
Document.no: Mangel på politisk styring