Hege Storhaug, HRS
På vei til jobb i dag morges passerte jeg han i Oslo sentrum indre øst. Faren til de fem norskfødte gambiske søstrene som er lemlestet, fire av dem dumpet i Gambia på sjette året, er altså en fri fugl, mens døtrene hans sitter i bur på et annet kontinent. Ja, både faren og moren er siktet for kjønnslemlestelse av fem av deres døtre, men ingenting synes å skje. Foreldrene nekter å medvirke til å bringe de fire jentene hjem til Norge. Jeg innrømmer at jeg gjorde noe jeg ikke pleier å gjøre; jeg stoppet og prøvde å fange blikket hans. Mitt blikk var lite nådig, men han så meg ikke.
Vel installert på jobb kommer beskjeden: Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt og helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen, har innkalt til pressekonferanse for å legge frem ”regjeringens syn på helseundersøkelser og videre tiltak i arbeidet mot kjønnslemlestelse”. Hjertet gjorde et kraftig hopp: Får vi endelig gjeninnført helkroppsundersøkelsen av alle jentebarn i Norge, som ble fjernet i 1993 i kjølvannet av Bjugn-tragedien – til store protester fra Barneombudet og legen, Trond Viggo Torgersen og Den norske barnelegeforeningen? Får vi endelig en meldeplikt inn i loven om kjønnslemlestelse, slik at ikke typisk tilfeldige aktører i barnevernet sitter med påtalemakten når kjønnslemlestelse avdekkes, til stor frustrasjon for politiet? (Jeg har holdt en rekke foredrag for flere politidistrikt siste tiden – senest i går i Buskerud – og for landets familievoldskoordinatorer i politiet i regi av Politidirektoratet i forrige uke, og frustrasjonen er stor over at politiet nærmest fratas oppgaven som påtalemakt ved grov legemsbeskadigelse av barn.)
Det er bare å innrømme det; jeg hadde optimistiske sommerfugler i magen på vei opp til Regjeringskvartalet, og jeg forlot det samme kvartalet en time senere nedtrykt. Regjeringen våger ikke ta de nødvendige grepene. Regjeringen vegrer seg, tror jeg, i frykt for betydelig offentlig støy og ubehag hvis den riktige luten settes inn. Derfor tys det til ”myke” tiltak – som rammer barn brutalt hardt.
Konkret: Hovedtiltaket er tilbud om kliniske underlivsundersøkelse til utvalgte risikogrupper, det vil si bosatte barn fra land der mer enn 30 prosent av jentebarn kjønnslemlestes. (Hva «klinisk underlivsundersøkelse» egentlig betyr er vi mer usikker på; betyr det klinisk observasjon av underlivet eller betyr det gynekologisk undersøkelse? Vi har spurt Barne- og likestillingsdepartementet, men har så langt ikke fått noe svar. De betegner derimot spørsmålet som «godt» – hvilket ikke er helt beroligende). Tilbudet skal gis foreldrene ved skolestartundersøkelsen, i 5. klasse, og i 10. klasse får jenta selv velge om hun ønsker en slik undersøkelse. Da er vi i gang på den kronglete og uoversiktlige aktøravhengige veien. Hvis foreldre ikke tar imot tilbudet, hva så? Da skal ”helsepersonellet vurdere om opplysningsplikten til barnevernet eller avvergelsesplikten inntrer. Er helsepersonellet i tvil, kan det være en god ide å diskutere saken anonymt med barnevernet”, sier Huitfeldt. Hanssens begrunnelse for hvorfor ikke alle skal inkluderes i en ordinær helkroppsundersøkelse, er at det er for ressurskrevende (!). Vel, det var aldri snakk om at dette var ressurskrevende da vi hadde slike undersøkelser, men ser ikke Huitfeldt og Hanssen at de uklare retningslinjene der en og en sak skal vurderes på bakgrunn av skjønn, vil være svært ressurskrevende? Hvor mye enklere hadde det ikke vært for offentlige sentrale aktører, om instruksen var klinkende klar: Hvis et barn ikke tas til helkroppsundersøkelse, som selvsagt inkluderer barns underliv, skal det purres én gang. Hvis barnet fremdeles uteblir, sendes bekymringsmelding til Barnevernet. Barnevernet pålegges da å sørge for helseundersøkelse av barnet. Avdekkes det kjønnslemlestelse, meldes saken automatisk til politiet. I tillegg må Barnevernet pålegges plikt til å sørge for at eventuelle andre søstere også helseundersøkes.
På pressekonferansen spurte jeg en rekke spørsmål som ble besvart pinlig svakt:
1. Hva er den faglige begrunnelsen for at ikke helkroppundersøkelse av jentebarn, som ble fjernet i 1993 i kjølvannet av Bjugn-tragedien til store protester fra ekspertisen, helsesøstere og barneleger? Det syntes som om Hanssen på bakgrunn av hans vinglete svar, ikke var kjent med at vi hadde slike undersøkelser inntil for kort tid siden. Han begynte å snakke om hvor ressurskrevende det ville være…
2. Hvorfor er ikke en utsatt gruppe som kurdiske jenter fra eksempelvis Nord-Irak, der undersøkelse viser at 60 prosent lemlestes, inkludert i risikogruppen? Huitfeldt trakk en overrakende og fortvilet grimas. Hun visste åpenbart ikke at disse jentene er utsatt for lemlesting, i alle fall ikke i et slikt omfang. Hun kom seg noenlunde i land med å love at risikogruppens ”medlemmer” skulle vurderes utvidet ved behov.
3. Hvorfor innføres det ikke en meldeplikt? I dag er det helt aktøravhengig, typisk i barnevernet, om avdekket kjønnslemlestelse avdekkes? Hanssen svarte at tilliten til helsevesenet som en hjelper, ikke som straffeforfølger, er et sentralt element i helsevesenet vårt. Derfor er ikke helsepersonell pålagt meldeplikt. Han må dermed ha glemt barnas tillit til helsevesenet – at overgrep mot dem burde få konsekvenser etter loven, og slik også gis en preventiv effekt. Men det er altså foreldre som skal beskyttes. Huitfeldt på sin side sa at en lærer derimot, har meldeplikt. Det syntes å råde stor usikkerhet blant våre ansvarlige statsråder hva gjelder taushetsplikt, avvergelsesplikt og meldeplikt knyttet til ulike aktører.
4. Har dere vurdert konkrete tiltak for å stoppe foreldre i å utransportere barn for å skjule lemlesting eller for å lemleste dem, for så å holde dem tilbake i opprinnelseslandet? Dette kan jo bli konsekvensen i mange tilfeller når dette helsetilbudet innføres? Ingen svarte på spørsmålet. Jeg repeterte det, og forvirringen var pinlig påtakelig. De hadde ikke tenkt på problemstillingen, ei heller hadde de tenkt om utvidede virkemidler for å kunne tilbakeføre barn når foreldrene er her. Jeg refererte til mitt møte med den gambiske faren i Oslo sentrum denne morgenen. Huitfeldt bare konstaterte at Norge ikke har utleveringsavtaler med alle aktuelle land.
HRS har imidlertid tenkt på en rekke virkemidler. Knyttet til de fire gambiske jentens som holdes i Gambia: Alle de fire søstrene var registrert bosatte i Norge da politiet åpnet saken igjen i år – fem år etter at de ble flyttet ut av Norge. Folkeregistreringsloven må altså endres, slik at barn som er på lengre opphold i utlandet, dvs. lengre enn det som kan defineres som en normal ferie, registreres med at der er ute av Norge. Dernest må det gis fullmakter til å bruke langt kraftigere lut overfor foreldre når de oppholder seg i Norge, mens barna er i utlandet. Ved berettiget mistanke om omsorgssvikt, eller grov kriminalitet som kjønnslemlestelse eller tvangsgifte, må muligheten for varetekt utvides betydelig, for å presse foreldrene til å hente barn hjem. De må likeledes fratas omsorgen for barna, alle eventuelle trygder og kommunale boliger tas fra dem inntil barna hentes hjem, og de fratas pass slik at de ikke kan forlate Norge og slik unndra seg straffeforfølging.
Tilbudet om underlivsundersøkelser skal ”fases inn i de mest berørte kommunene i 2009”, heter det videre. Samtidig skal alle jenter og kvinner som kommer fra risikoland til Norge, få helsetilbudet innen ett år etter ankomst. Både Hanssen og Huitfeldt prøver videre å få oss til å tro at det holdningsskapende arbeidet fungerer meget bra. De sa: ”Vi er også glade for at vi har fått et så tett samarbeid med de berørte miljøene.” Mer lukkede miljø enn blant de som kjønnslemlester barna sine, finner man ikke.
Vi tror at ”dagens tilbud” er ett skritt nærmere nye tiltak når erfaringen etter all sannsynlighet vil bli at mange foreldre ikke lar barna sine få ta del i det nye helsetilbudet neste år.
En siste ”bekymringsmelding”: På spørsmål fra salen bekreftet Hanssen at det er stor motstand av obligatoriske helseundersøkelser i ”innvandrermiljøene”. To tanker melder seg: Hvem i innvandrermiljøene? Selvsagt ikke barna i risikosonen for kjønnslemlestelse, men deres foreldre. Vi trodde ”barns beste”, etter en rekke konvensjoner, skulle ha forrang? Og, er det slik at innvandrermiljø skal bestemme norsk helse- og rettspolitiske politikk? Skal siste tiårs innvandring føre til kjønnsdiskriminerende helsetilbud? Er Norges befolkning enig i at helsetilbudet i dag til jentebarn skal være dårligere enn det var inntil 29. januar 1993, da Helsedirektoratet fjernet underlivsundersøkelsene av jentebarn?