Rita Karlsen, HRS
Regjeringens forslag om å tilby jenter i risikogruppen underlivsundersøkelse, synes å lide av mange ubesvarte spørsmål og misforståelser. På gårsdagens pressekonferanse kom det blant annet frem at Regjeringen i for liten grad har tenkt over hvem som faktisk tilhører risikogruppene. At kjønnslemlestelse også foregår i deler av det kurdiske miljøet, syntes å være totalt ukjent for statsrådene. I tillegg forutsettes det at helsepersonell skal vite forskjellen på eksempelvis en mandinko (opp mot 100 % kjønnslemlestelse), en woloff (under 2 % kjønnslemlestelse) eller en serahule (100 % kjønnslemlestelse), alle fra Gambia, eller en kristen fra Senegal (lemlester ikke) kontra en kristen fra Etiopia (opp mot 90 % kjønnslemlestelse). HRS mener det blir særdeles vanskelig å konkret peke ut risikogrupper, og dermed legger man i utgangspunktet opp til etnisk forskjellsbehandling i helsetilbudet for barn.
Vel så viktig er det å få tak i hva Regjeringen faktisk tilbyr. Jakten på innholdet i begrepet ”klinisk underlivsundersøkelse” startet jeg med sekunder etter at BLD sendte ut sin pressemelding. Men pressekontakten var usikker, og henviste meg til ”riktig person”, som ikke tok telefonen, hvorpå jeg sendte en e-post. Spørsmålet lød:
Ser av deres pressemelding at ”klinisk underlivsundersøkelse” skal tilbys visse grupper. Mitt spørsmål er; hva menes med ”klinisk underlivsundersøkelse”? Menes det klinisk observasjon eller gynekologisk undersøkelse, eventuelt annet?
Svaret fra BLD lød:
Det tilbys en underlivsundersøkelse, som skal gjennomføres av kompetent lege.
I utgangspunktet tenkes det på klinisk undersøkelse, dette vil kunne omfatte gynekologisk undersøkelse.
Hvor omfattende undersøkelsen skal være vil også avhenge av behov og hva som er ønskelig fra pasienten.
Dette er i kjent god-dag-mann-økseskaft stil. Og da vil jeg minne alle om at ”klinisk” betyr ”på klinikk”. Jeg sendte derfor et oppfølgingsspørsmål:
Betyr dette at tilbudet ikke omfattes som et tilbud i de ordinære helseundersøkelser som en klinisk observasjon (å se på underlivet), slik helkroppsundersøkelsen var inntil januar 1993?
Men da ble det stille. Derfor startet dagen i dag med å finne svar. Først ringte jeg vedkommende som jeg kommuniserte med i går på e-post, som sa at mitt spørsmål var helserelatert, så det kunne hun ikke svare på, men jeg kunne henvende meg til HOD eller helsedirektoratet. Men vedkommende i HOD, som presisterte at hun var jurist, kunne heller ikke svare meg, og sendte meg videre til direktoratet – hvor vedkommende satt i møte (til kl 14:00). Jeg ringte så statssekretær i BLD, Kjell Erik Øie. En hyggelig sekretær forteller meg at Øie er akkurat kommet inn på kontoret, men han skulle ringe meg bare han fikk ”kommet seg på plass”. Jeg fremførte mitt spørsmål, som hun skulle videreformidle til han. Timene går, og det er ”underlig stille”, som dikteren Obstfelder har uttalt det.
At jeg ringte statssekretær Øie, er relatert til at jeg også har et annet spørsmål til han. I gårsdagens Aftenposten.no hevder Øie at HRS ”tar feil” relatert til vårt forslag om at meldeplikt må innføres. Øie kom seg unna med å hevde dette overfor Aftenpostens journalist, som neppe kjenner denne problematikken i detalj, men Øie selv vet bedre.
La oss derfor (igjen) forklare: Å innføre en meldeplikt er et forslag knyttet til loven om kjønnslemlestelse. Som HRS nøye har omtalt i boken ”Feminin integrering”, kapittel I0 (”En baby kan ikke sladre”), ble det i 2003 foreslått en ny paragraf knyttet til denne særloven (som ble vedtatt i september 2004). Endringene omhandlet plikt til å hindre brudd på loven. Den såkalte avvergelsesplikten lyder som følgende:
(ny § 2)
Den som gjennom sin yrkesutøvelse eller sitt arbeid får kunnskap om at kjønnslemlestelse som nevnt i § 1 er i gjære, skal uten hensyn til taushetsplikt ved anmeldelse eller på annen måte søke avverget kjønnslemlestelsen. Unnlatelse straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. (vår utheving)
Men som HRS presisterte i 2003, så råder det mye usikkerhet hva gjelder hvilke plikter ulike faggrupper er pålagt i forhold til å tie eller til å berette eller til å melde og/eller til å handle. Etter HRS vurdering, ut fra diskusjoner med ulike faggrupper som skolepersonell, helsetjenestepersonell og jurister, synes den dominerende holdning i praksis å være at taushetsplikten går foran alt annet.
På grunnlag av dette foreslo HRS allerede i februar 2002, i møte med daværende justisminister Odd-Einar Dørum (V), at det burde vurderes i hvilken grad taushetsplikten er til hinder for arbeidet mot kjønnslemlestelse. Mot denne bakgrunn stilte HRS seg positive til innføring av avvergelsesplikten i loven, men mente samtidig at avvergelsesplikten alene ikke ivaretok det faktiske staffbare forholdet ved kjønnslemlestelse. Med andre ord ivaretok ikke forslaget en eventuell straffeforfølgelse ved avdekket kjønnslemlestelse. (Merk at avvergelsesplikten trer i kraft – uten hensyn til taushetsplikten – bare hvis en kjønnslemlestelse kan forhindres). Vi mente slik sett at ny § 2 (se over) var mer å betrakte som en presisering av at profesjonelle grupper, i dette henseende at også helsepersonell, som er underlagt relativ restriktiv taushetsplikt, er pliktige til å avverge et forestående lovbrudd (kjønnslemlestelse).
Men i forarbeidet til lovendringen, ble det derimot også foreslått fra Helsedepartementet at helsepersonell ikke skulle ha anledning til å gi opplysninger om at en kjønnslemlestelse har skjedd, når siktemålet var å melde lovbruddet med tanke på straff.
”Departementet har vurdert om det også bør vere ei plikt til å melde frå om kjønnslemlestingar som allereie er utførte. Å vite at kjønnslemlesting kan påkalla politiet si merksemd i etterkant, kan skremme somme frå å gjere seg skuldige i slike lovbrot. Og blir kjønnslemlesting oppdaga, kan ein meine at det vil gjere det lettare å førebyggje kjønnslemlesting av yngre sysken. Departementet meiner likevel at dei beste grunnane taler for å føre vidare den gjeldande rettstilstanden. Innføring av meldeplikt der kjønnslemlesting har skjedd, utan omsyn til samtykke frå den som er blitt utsett for inngrepet, vil ikkje gi tillit, og kan jamvel hindre at barn og jenter som er blitt kjønnslemlesta, oppsøkjer helsetenesta, lærarar osv. for hjelp, råd og rettleiing.” (Forslag til endringar i lov 15.desember 1995 nr. 74 om forbud mot kjønnslemlestelse, høringsnotat mars 2003:19)
HRS mente at departementet med dette gjorde seg skyldig i en undergraving av loven mot kjønnslemlestelse. Vi gjør oppmerksom på at det i loven heter blant annet at:
”Den som forsettelig utfører et inngrep i en kvinnes kjønnsorgan som skader kjønnsorganet eller påfører det varige forandringer, straffes for kjønnslemlestelse.”
Slik vi tolker dette innebærer det at lovens intensjon er både å gjøre det klart at kjønnslemlestelse straffeforfølges, samt å forebygge kjønnslemlestelse relatert til trusselen om straff. At departementet mener utført kjønnslemlestelse ikke skal meldes, vil med andre ord si at hvis en bare klarer å få gjennomført kjønnslemlestelsen så kan en også være trygg på å slippe straffeforfølgelse – før jenta eventuelt selv anmelder forholdet. Vi mener dette ikke er å ivareta barnets beste, men er mer å betrakte som en beskyttelse av foreldrene ”i kulturens navn”. I tillegg mener HRS dette er å påføre unge jenter (når de er store nok til å fortelle det) et enormt ansvar. Vi mener derfor at det ikke bare er det preventive ved loven som er viktig (å påkalle politiets oppmerksomhet i etterkant og slik sett skremme andre fra å iverksette kjønnslemlestelse, samt å redde yngre søsken fra denne umenneskelige praksisen, selv om dette er viktig nok i seg selv), men det faktiske forholdet at kjønnslemlestelse er forbudt.
Hva gjelder små barn stiller vi oss helt uforstående til departementets tolkning av ”tillit”; jf. departementets frykt for at jenter som er blitt kjønnslemlestet ikke oppsøker helsetjenesten, lærere osv. for å få hjelp, råd og rettledning. Vi kan levende forestille oss treårige Fatima og hennes syvårige søster Alba: Helsevesenet vet Alba er kjønnslemlestet, men syvårige Alba verken vet at hun er kjønnslemlestet eller at det pålegger henne et ansvar ”å gi samtykke til å melde fra om at hun er kjønnslemlestet”. Når Alba som 13-åring får sin første menstruasjon får hun også store helsemessige plager: det kommer for en dag at hun er kjønnslemlestet. Samtidig går det opp for Alba grunnen til at lillesøster Fatima ble så syk på deres siste ferietur til Somalia. Det spørs hva HOD eller BLD ville ha svart hvis Alba ringte for å spørre om hvilket ansvar helsestasjonen og skolen har hatt.
Samtidig faller departementets vurdering på sin egen urimelighet hva gjelder småbarn. Jentebarn kan umulig gi samtykke til anmeldelse av overgrep, og de kan like umulig miste tillit til helsetjenesten eller vegre seg for å søke hjelp og råd. HRS har således argumentert for at loven må ivareta det faktiske forholdet at det er barn som blir kjønnslemlestet, og at den eventuelle tillit som er interessant i dette tilfelle er at vi alle skal ha tillit til at barn vil bli ivaretatt på best mulig måte – hvilket betyr at alle skal unngå å bli kjønnslemlestet. Brudd på loven skal avdekkes, og ved påvist kjønnslemlestelse skal forholdet etterforskes og eventuelt straffeforfølges. I tillegg skal alle nødvendige tiltak settes i verk for å forebygge kjønnslemlestelse – herunder at både påvist kjønnslemlestelse og ved mistanke om eller kunnskap om at kjønnslemlestelse er i gjære, skal dette meldes fra til de rette instanser. Det være seg til politiet eller barnevernet.
Vi har også en rekke ganger påpekt at taushetsplikten berøres ikke ved å melde fra til barnevernet, mens å melde fra til politiet berører taushetsplikten.
I tillegg har vi påpekt at ulike profesjonsgrupper (eksempelvis skolepersonell, barnevern og helsepersonell) ikke er underlagt samme (type) taushetsplikt. Spesielt viktig har det vært for oss å påpeke at skolen har en opplysningsplikt, som dertil synes å stå svært sterkt:
Opplysningsplikten (bruk av forvaltningsloven) er tatt inn opplæringslovens §§ 15-3 og 15-4. I boken av Kjønstad («Taushetsplikt om barn», 2001, kap.4.13) påpeker han at han ikke kjenner til at vi i Norge har lovbestemmelser utenfor forvaltningsloven og sosiallovgivningen som gir læreren/skolen adgang eller plikt til å avgi opplysninger til helseetaten, sosialtjenesten og/eller barnevernet.
Videre sier han:
«Forvaltningsloven inneholder heller ikke noe rettsstridsreservasjon som helsepersonelloven § 23 nr.4 (…). Det er imidlertid av mindre betydning fordi forvaltningsloven inneholder mange og skjønnsmessige utformede unntak fra taushetsplikten. Disse dekker de fleste tilfeller som ville blitt fanget opp av en rettsstrids-reservasjon. Forvaltningsloven gir en ganske vid adgang til å kommunisere innen den enkelte etat og en mer begrenset adgang til å kommunisere mellom offentlige organer. Særlig viktig er det at skoleetaten kan gi opplysninger når eleven samtykker, at opplysninger kan gjøres tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten, at opplysninger kan frigjøres til forskning, og at det er en viss adgang til utveksling av opplysninger mellom forskjellige forvaltningsorganer. Skoleetaten må kunne ta opp nesten alle konkrete saker hvor det er behov for samarbeid med helseetaten, sosialtjenesten og barnevernet. Skoleetaten kan i betydelig utstrekning gi taushetsbelagte opplysninger til disse etatene. Og overfor barnevernet har skoleetaten en ganske omfattende opplysningsplikt.» (Våre uthevinger).
Videre heter det (ibid, kap.4.11) i forhold til anmeldelse av lovbrudd:
«Etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr.6 er taushetsplikt ikke til hinder for ’at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jf. også nr.5) om lovbrudd til påtalemyndighet eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølging av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver.’ Denne bestemmelsen regulerer skoleetatens adgang til å gi opplysninger til politi- og påtalemyndighet. Den er uten nevneverdig betydning for skoleetatens adgang til å gi opplysninger til helseetaten, sosialtjenesten og barnevernet. Det gjelder også straffelovens og straffeprosesslovens regler om anmeldelsesplikt og vitneplikt».
Når det gjelder opplysningsplikt overfor barnevernet, sier Kjønstad (ibid, kap.4.12) at etter barnevernloven § 6-4 har offentlige myndigheter plikt til å gi opplysninger til barnevernet:
«… når det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller at det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt … eller … vedvarende alvorlige adferdsvansker».
Kjønstad påpeker at denne bestemmelsen pålegger barnehage, PP-tjenesten, skole og andre offentlige myndigheter en plikt til å gi opplysninger til barnevernet. Med andre ord skal ikke skolens personell sitte med opplysninger om elever som en vet eller tror kan føre til reaksjoner fra barnevern og eventuelt politiet, uten å gi disse opplysningene til barnevernet.
Sett i lys av overnevnte, er det vel få – utenom nettopp HRS – som har gjort et så utstrakt arbeid for å gjøre de ansvarlige oppmerksom på det betydelige ansvaret som påligger skoler og barnehager hva gjelder ”misforståelser” knyttet til taushetsplikt versus opplysningsplikt, noe statssekretær Kjell Erik Øie kjenner til. Derfor blir det regelrett uredelig når han hevder at vi tar feil. Det er nok heller Øie selv som tar feil når han sier at skoler og barnehager er pålagt meldeplikt. De har altså en (ganske omfattende) opplysningsplikt, men den er, som vist ovenfor, slett ikke så klart ”pålagt” som Øie synes å tro.
Derfor foreslo HRS i arbeidet med den nye § 2 i 2003, at paragrafen skulle lyde som følgende:
Den som gjennom sin yrkesutøvelse eller sitt arbeid får kunnskap om at kjønnslemlestelse som nevnt i § 1 er i gjære eller avdekker kjønnslemlestelse, skal uten hensyn til taushetsplikt ved anmeldelse eller på annen måte søke avverget kjønnslemlestelsen eller bevirke til at nødvendig tiltak blir iverksatt. Unnlatelse straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Enhver avdekking av kjønnslemlestelse som er blitt utført på jenter etter bosetting i Norge, vil medføre strafferettslig forfølgelse og de nødvendige tiltak for å sikre barnets beste vil bli iverksatt.
Forslaget står fortsatt fra vår side, selv om Øie, og andre, tror at dette faktisk er ivaretatt.