Saken omhandler en libanesisk kvinne som nå unngår å bli utvist fra Storbritannia fordi hennes skilsmisse fra en shariadomstol i Libanon oppleves som kjønnsdiskriminerende i Storbritannia, melder Kristelig Dagblad.dk.
Den libanesiske kvinnen søkte i 2004 om oppholdstillatelse i Storbritannia sammen med sin den gang 8-årige sønn. En shariadomstol i Libanon hadde da gitt henne skilsmisse fra sin voldelige ektemann, men foreldreretten til sønnen fikk hun bare beholde til gutten var 7 år, i tråd med Sharia. Da skulle gutten tilbakeføres til faren.
Kvinnen søkte så asyl i Storbritannia, men hele tre instanser avviste henne med begrunnelsen at det ikke ville være en overtredelse av ”hennes rett til familieliv” hvis hun ble sendt tilbake til Libanon. Men den fjerde og absolutt siste instans var av en annen mening. De fem dommerne i Det Britiske Overhus, The House of Lords, kaller det et åpenbart og skamløst brudd på den europeiske menneskerettighetskonvensjonen hvis hun sendes tilbake til Libanon, nettopp fordi hun da mister foreldreretten til sin sønn. Dommen er enstemmig.
– Sharialoven, slik som den blir anvendt i Libanon, er skapt av menn, for menn og i et mannsdominert samfunn. Den skaper ikke rom for like rettigheter, sier an av de fem dommerne.
Enav de andre fem dommerne, lord Carswell, understreker samtidig at Overhuset følger familielovgivningen i Storbritannia, og også er bundet til å gjøre det.
– Vi kommer ikke med en bedømmelse av loven og institusjoner i noen annen stat. Vårt formål er heller ikke å komme med en bedømmelse, til fordel eller ikke til fordel, for sharialovene, sier lord Carswell.
Hvordan dette henger sammen med at Storbritannia i sommer oppgraderte fem shariaråd til shariadomstoler i landet, sier artikkelen (eller dommen) ingenting om. De muslimske domstolene får lov til å dømme i saker som omhandler skilsmisse, arv, finansielle tvister i familien, barnebidrag, barnefordeling og hustruvold. Akkurat sistnevnte kan det stilles spørsmål ved om det faktisk lar seg gjennomføre, i alle fall hvis vold mot kvinner skal avgjøres via straffeloven. Videre het det at shariadomstolenes avsagte dommer i fremtiden vil kunne ”håndheves”, hvilket jeg har tolket dit hen at dommene skal legges til grunn også hvis de ankes videre, det vil si til landsretten eller alternativt til den høyeste domstolen i England – The House of Lords.
At The House of Lords mener at sharialovgivningen relatert til familiesaker ikke har plass i et moderne samfunn som Storbritannia, kan neppe tjene dommene som avsies av Storbritannias shariadomstoler. Dette kan jo bli svært interessant fremover.
Men det er derimot ikke bare Storbritannia som er i utakt med seg selv, også Norge har sine svin på skogen. Her har en kvinne, også hun fra Libanon, slitt med å få skilsmisse fra sin ektemann. Hun fikk ikke sin muslimske skilsmisse før hun var blitt blind på begge øynene, som følge av eksmannens voldsbruk. Da hun fikk muslimsk skilsmisse i Norge var hun gjenstand for det Islamsk Råd Norge (IRN) kaller ”særbehandling”. Spørsmålet er om ikke norske domstoler burde gripe fatt i den ”særbehandling” – eller mangel på sådan – som muslimske organisasjoner bedriver.