Hege Storhaug, HRS
SVs programkomité har virkelig klart å skape bølger med forslaget om å innføre obligatoriske helseundersøkelser for blant annet å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. Debatten raser i avisspaltene og i eteren. I Aftenposten gikk Thore langfeldt, sexolog og en person man skulle forvente var opptatt av både likestilt behandling av jenter og gutter, samt åpenhet om kropp, kraftig ut og karakteriserte forslaget om helseundersøkelser for ”grotesk politisk spill”, og påstod videre at SVs politikere er ”maktsyke synsere” (ikke tilgjengelig på nettet). Men det er nok Langfeldt som avslører at han er en synser. Han lirer av seg den ene udokumenterte og urasjonelle påstanden etter den andre, og jeg svarte han i dagens Aftenposten (ikke lagt ut på nettet foreløpig):
Groteske overgrep
Thore Langfeldt mener det pågår et ”grotesk politisk spill” rundt helseundersøkelser av jentebarn. Våre politikere er maktsyke ”synsere”, sier Langfeldt (30/10). Utspillet er en reaksjon på at SVs programkomité vil at alle barn skal få underlivet inkludert i helseomsorgen, ikke bare gutter som i dag. Langfeldts utspill topper seg når han påstår at ”underlivsundersøkelser er et overgrep for de fleste”.
At en observasjon av ytre kjønnsorgan hos jentebarn er et overgrep, er grov synsing. Hvis Langfeldt faktisk mener dette, burde han for lengst krevd at sjekk av gutters underliv avvikles. Langfeldt bør kontakte ekspertisen, barneleger. Trond Viggo Torgersen, både lege og tidligere Barneombud, vil fortelle han at barn reagerer lite på kontroll av underlivet, mens sjekk av ørene synes de fleste barn er svært ubehagelig. Likevel ”tvinges” alle barn gjennom denne kontrollen, tross at forsvinnende få har hørselsproblemer. Det er altså ingen medisinsk begrunnelse for øresjekk. Likeledes burde Langfeldt lytte til barnelegene Dag Bratlid og Arne K Myhre, som i 2004 undersøkte underlivet til 119 jenter i alderen 5-6 år. Langt de fleste barna syntes undersøkelsen var uproblematisk. Det var verre å bli kikket i øret.
Undersøkelser av jenters underliv ble fjernet i 1993 etter Bjugn-tragedien. Media var langt på vei pådriveren gjennom oppslag om ”sex-kontroll” av jentebarn. At Langfeldt følger opp en slik usaklig og uverdig spredning av myter og fordommer levner han liten ære.
SVs programkomité bedriver verken stemmefiske eller synsing. Forslaget om helseundersøkelser daterer seg tilbake til 2005 da Human Rights Service fikk SV, Ap og FrP til å pålegge regjeringen å utrede hvordan helseundersøkelser blant annet kan avdekke og forebygge kjønnslemlestelse. Og, ja, jeg synes det er fantastisk hyggelig at denne tanken følges opp på programnivå i partiet. Det er utålelig at samfunnet vårt som er basert på rettssikkerhet og menneskerettigheter, ikke beskytter de mest sårbare mot barbari mot vergeløse barn.
Redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen, irettesetter også Langfeldt i lørdagens Klassekampen, under tittelsen ”Alarmismen” Braanen sier at avisens hans ikke har støttet helseundersøkelser av alle barn tidligere, men han mener nå at den bekymringen i den norske opinionen som synes å være der for omfanget av lemlesting, bør føre til at man enten undersøker risikogruppene eller alle:
Vi har ikke støttet et slikt forslag, men i stedet tatt til orde for målrettede tiltak mot dem som er i risikosonen. Vi reagerer likevel på hvordan helsekontroll av barn nå framstilles i den offentlige debatten. Sexolog Thore Langfeldt skriver for eksempel i et debattinnlegg i Aftenposten at underlivsundersøkelser nærmest må anses som et overgrep i seg selv, mens SVs Olav Gunnar Ballo forteller at han ikke på noe vilkår vil la sin 22 måneder gamle datter bli undersøkt «i genitaliene».
Vi reagerer på det sterkeste mot å framstille helsekontroll av barn, inkludert rutinemessig kontroll av kjønnsorganet, som et overgrep. Det er et uttrykk for en seksualisering av barns liv og kropper, som vi finner fullstendig søkt og urimelig. En jente blir ikke traumatisert av at en helsesøster undersøker henne nedentil for å se om alt er i orden. Å gi et slikt inntrykk er grovt demagogisk, og på sikt også skadelig, fordi det kan feste seg et inntrykk av at denne formen for dagligdagse kontroller skulle være noe å være redd for. Det er også ubetenksomt å oppfordre folk til ikke å møte til offentlig helsekontroller. Det kan fort utvikle seg til en kamp for parallelle og private helsesystemer. Det er også slik at barn fra tid til annen må gå gjennom ting som kan oppfattes som ubehagelig, for eksempel tannlegebesøk (hvis det er hull!) og vaksinasjoner. Sammenliknet med dette er en underlivsundersøkelse for en bagatell å regne. Men uansett skal voksne i slike situasjoner stille seg ved siden av barnet og si: «Dette klarer du fint, dette er ikke noe å bekymre seg for».
Man kan velge å si at problemet med omskjæring ikke er så stort at vi ikke kan leve med det, og over tid vil det sikkert løse seg av seg selv. Men hvis den norske opinionen ikke kan leve med det, uavhengig av hvor få det er snakk om, og mye tyder på at det er slik, må man iverksette tiltak og undersøkelser, enten rettet mot målgruppen, eller mot alle. Uansett er den omreisende, seksualiserte alarmismen som nå preger debatten til liten nytte.
Braanen har tydelig fanget opp HRS sin flerårige argumentasjon om hvordan jentebarn seksualiseres i debatten om helseundersøkelser. Det er gledelig at flere registerer det uverdige i denne måten å snakke på. Det er også hyggelig lesning når Braanen viser hvilken holdning voksne bør ha i en situasjon som kan være utfordrende eller ubehagelig – men nødvendig – for barnet: ”Dette klarer du fint, dette er ikke noe å bekymre seg for.”
I dag følger Carsten Bleness opp i Dagsavisen. Han vedgår at myndighetene ikke har klart å finne effektive virkemidler mot kjønnslemlestelse. Derfor må obligatoriske helseundersøkelser innføres. Han stiller seg også undrende til dem som måtte mene at slike undersøkelser er et overgrep.
Dagsavisen mener det er riktig å bruke helsekontroll som virkemiddel for å bekjempe kjønnslemlestelse. Dette er et overgrep som heldigvis ikke rammer mange i Norge. Men det er et alvorlig overgrep for dem det gjelder, og som det offentlige ikke har funnet effektive tiltak mot.
Spørsmålet er om obligatorisk undersøkelse er det beste virkemidlet. Prinsipielt bør det ikke være noe i veien for å innføre dette. Gutters underliv blir allerede undersøkt under helsekontroller. Argumentet, som blant annet blir framført fra mindretallet i SVs programkomité, om at en slik undersøkelse er et overgrep mot unge jenter, er underlig. Det bør ikke være noe mer mystisk å undersøke jenter enn gutter.
Et vanskeligere spørsmål er om dette i praksis er det mest effektive tiltaket som kan settes inn. Det er ikke noe i veien for at jenter kan lemlestes etter at de har vært til kontroll. Trolig vil mange som er i faresonen aldri bli tatt med til kontroll i det hele tatt. Men hvis noen ikke møter opp, kan det være grunn til bekymring og varsling. Og at en kontroll finnes, og at den er der for alle, vil være et tydelig signal om at dette er en praksis som ikke godtas i Norge. Det kan være ett viktig skritt for å bekjempe denne uskikken.
At Bleness tror at det ikke er mange jenter i Norge som rammes av lemlesting, kan vi ikke være enige i. Vi har tross alt over 10 000 jenter i Norge i risikosonen, den store majoriteten fra høyrisikoland med en utbredelsesprosent på over 80 prosent, og den største gruppen som virkelig er sårbare er norsksomaliske jenter i alderen 0 – 9 år. Tall HRS har hentet fra SSB (1.januar 2008), viser at denne sistnevnte gruppen nå er på hele 3 700 barn, og i Somalia lemlestes 98 prosent av jentebarn. Tatt i betraktning at eksempelvis en tradisjon som arrangert ekteskap står så sterkt i aktuelle grupper, er det derfor god grunn til å tro at kjønnslemlestelse, som er slik en rotfestet tradisjon, også har slått solide røtter her.
Bleness peker på en sentral problemstilling: Jentene kan lemlestes etter at de har vært til kontroll. Ja, dette stemmer. Derfor er det viktig at jenter helt opp til skolestartundersøkelsen undersøkes, for, som den franske legen Emanulle Piet sier det; jo eldre barnet blir, jo vanskeligere er det å lemleste det uten at det medfører betydelig risiko for foreldrene at det oppdages. Ei jente på syv til åtte år som lemlestes, vil nesten alltid vise adferdsendringer på grunn av den voldsomme karakteren overgrepet har, og dessuten har hun utviklet språk til å kunne fortelle hva som har blitt gjort med henne.