Rita Karlsen, HRS
At ulike innvandrere bruker vold i barneoppdragelsen, burde ikke overraske noen. Langt de fleste innvandrere som får opphold i Norge kommer fra patriarkalske kulturer der vold mot kvinner og barn anses som både legitimt og nødvendig. Og det er vel ingen som tror at en slik praksis legges igjen ved landegrenser.
Men derfra til å ta problematikken på alvor i sin fulle bredde, synes svært lang. For mens Norge satser på ”informasjon” og ”dialog” så er den praktiske realiteten at mange foreldre slett ikke mener det er galt å slå barna, ja, det bare ikke slås, men det piskes med lærer og reimer, bites, lugges, sparkes og ”tuktes” på annen måte.
Foreldre gjør ikke dette fordi de hater sine barn, det er det ingen som tror. De fleste bruker samme metode som de selv har erfart, og som mange dertil mener både er riktig og effektiv. Slik sett er det eneste oppsiktvekkende med det offentlige ordskifte denne gangen, at noen faktisk står frem og forsvarer vold i barneoppdragelsen.
– Det er riktig å slå barn, sier tidligere leder for Somalisk Ungdom i Lillehammer, Mohammed Osman Yusuf, til NRK.no , tilsynelatende helt uoppmerksom på det kontroversielle i utsagnet.
Yusuf innrømmer uten skrupler at han selv ble slått og pisket av sine foreldre, og påpeker at han ikke har tatt skade av det, hvilket heller ikke andre vil gjøre. Han mener at det å slå barn er helt grunnleggende for at barna skal forstå hva de ikke skal gjøre. Ifølge Yusuf opplever mange innvandrere at det nærmest blir umulig å oppdra barna når det første de hører når de kommer til Norge er at det ikke er lov å slå barna.
– Det er ganske mange land der det å slå barna er en del av oppdragelsen. Når man så kommer til Norge og det ikke er lov å slå barna, føler man at verktøykassa er tom, sier Yusuf.
Det som derimot er vel så viktig i denne saken, er hvilke konsekvenser det kan ha utover den vold som barn opplever fra sine foreldre. De samme barna lærer nemlig at slåing, spark og annen vold er virkemidler som gir (kortsiktig) makt. Slik sett er det ikke å undres over at Norge stadig blir et mer voldelig samfunn, der også volden blir råere. Samtidig er det foreldre som er så sterke motstandere av Norges praksis i forhold til barn, at de ikke ønsker å la dem å vokse opp her. Flere foreldre HRS har snakket med, har fortalt at de rett og slett ikke ”tør” å la barna ha sin oppvekst og skolegang i Norge. Ikke bare har vi ”forkastelige” verdier, for eksempel relatert til individets frihet og likestilling, men vi ”forfølger” foreldre som vil barna sitt beste, for eksempel ved å ”slå vett inn i dem”, finne en ”riktig” ektefelle eller kjønnslemleste sin datter slik at hun blir ”godt gift”. Derfor er da også mange som velger å la sine barn vokse opp i foreldrenes opprinnelsesland, og returnere dem hit når dem har ”de riktige verdier” og ”den riktige innstilling”.
Men det skal vi jo ikke snakke om. I alle fall ikke enda.