Hege Storhaug, HRS
Britiske myndigheter har en egen enhet som jobber med tvangsekteskapssaker. I første halvår i år økte antall konkrete saker med 80 prosent, fra 168 saker første halvår i 2007 til 300 saker første halvår i 2008.
De fleste sakene omhandler tenåringer fra Pakistan og Bangladesh (ca 90 prosent). Myndighetene innrømmer at de kun ser toppen av isfjellet og det sies at foreldre er villige til å ta i bruk ekstreme virkemidler for å spore opp barn som prøver å flykte fra tvang og overgrep. Dette er for så vidt ingenting nytt, ei heller at foreldre betaler dusørjegere for å spore opp barn på rømmen.
Jeg tilbrakte personlig to døgn sammen med en dusørjeger i Huddersfield (ved Manchester) i 1994, den pakistanske familiefaren og drosjesjåføren Tahir. Han fortalte åpent om oppdrag han tok for ”fortvilte foreldre” og hvilke metoder han brukte for å spore opp særlig unge britiskpakistanske jenter på flukt. Drosjesjåfører var oftest de avgjørende hjelperne, pluss ansatte ved krisesenter som ble bestukket for å levere ut jentene til familien. Som han sa det; ”uansett hvor jentene gjemmer seg, enten det er i Storbritannia eller i et annet europeiske land, så finner jeg dem alltid til slutt”.
Dette var altså for 14 år siden, og før tvangsekteskap var et anerkjent problem i Storbritannia. Med den dramatiske økningen i antall borgere fra land der ufrivillige ekteskap er en rotfestet del av kulturen, kan man vel knapt forestille seg hvor mange barn og tenåringer som i dag er frarøvet helt elementære menneskerettigheter. Å hevde at situasjonen i Storbritannia er helt ute av kontroll, er nok ikke drøyt. Det samme gjelder for andre europeiske land, inkludert Norge. De fleste ufrivillige ekteskap får det offentlige aldri kjenneskap til. Særlig ikke barneekteskap som skjer i moskeer i storbyer i Skandinavia og andre større europeiske byer, samt alle ekteskapene som inngås i barnas opprinnelsesland etter at de er dumpet der. Både Norge og EU er fullstendig ute av kontroll.
I Storbritannia går de nå langt i å innrømme at dette er den faktiske situasjonen, mens i Norge liker vårt politiske lederskap å smykke seg med handlingsplaner og lov- og forskriftendringer som skal være svært så effektive i kampen mot tvangsekteskap. Utlendingsloven og regler for familiegjenforening skal derimot knapt røres, som økt aldersgrense for å hente ny ektefelle til Norge og et tilknytningskrav som vil styrke barns muligheter for å få oppveksten i Norge. Storbritannia har imidlertid innrømmet at økt aldersgrense kan gi viktig beskyttelse til de yngste som er i faren for tvangsekteskap. I forrige måned økte de derfor alderen for henting av nye ektefeller fra 18 til 21 år – for den utenlandske parten, ikke den britiskboende parten. I tillegg skal domstolene få bedre tilgang til å stoppe forestående tvangsekteskap. Et nesten forsvinnende lite skritt i riktig retning – men likevel et tegn på en begynnende oppvåkning.
Etter å ha lest artikkel i Telegraph.co.uk om situasjonen i dagens Storbritannia, bladde jeg litt i boken jeg skrev for 10 år siden, Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug). Der intervjuet jeg blant andre Hannana Siddiqui, leder av organisasjonen Southall Black Sisters, som hovedsakelig består av kvinner med pakistansk bakgrunn.
Hun fortalte at ungdommen opplevde at ”myndighetene har latt seg forlede av frontfigurene i miljøene ved konsekvent å lytte til deres meninger som er konservative og bakstreverske”. Hun pekte videre på en økende fundamentalisering av miljøene – på beskostning av ungdom og kvinners mulighet til å ta del i de britiske frihetsverdiene: ”Talspersonene, enten de er menn eller kvinner, gjenspeiler den rådende holdningen i miljøene: ’Vi vil ikke ha noen innblanding. Vi vil styre selv.’ Å styre selv betyr først og fremst å videreføre makten over jentene og kvinnene slik de også kontrolleres i opprinnelseslandene. Problemene i innvandrermiljøene feies enten under teppet, benektes fullstendig, eller pyntes på. I tillegg handler det om intern maktkamp om posisjoner og prestisje. Miljøene er lukket, og for eksempel sosialarbeidere har store problemer med å få innpass. Britiske myndigheters samarbeid med talspersonene og lederne er og har vært fullstendig bortkastet tid,” fastslo Siddiqui.
Tja, vi tar nok ikke munnen for full hvis vi sier at Siddiquis 10 år gamle beskrivelse passet vel så godt for Norge i 1998, og er like gjeldende i dag i 2008. Nesten samtlige fremtredende talspersoner og politikere, enten vi snakker om en Afshan Rafiq (H), en Bashe Musse i Somalisk Nettverk, en Akhtar Chauhdry (SV) eller en Khalid Mahmoud (Ap), så har de gjort en formidabel innsats for å pynte på tilstanden og intenst feie alvorlig problematikk under teppet. Og det har de nok blant annet sett seg nødt til for å nå opp i den interne kampen om makt og prestisje i miljøene, miljø som de selvvalgt sitter mer eller mindre fanget i.
HRS har aldri vært og kommer aldri til å bli en del av kampanjen for å undergrave alvorlige overgrep mot nye unge norske borgere. Vi har et berettiget håp om snarlige synlige resultat av den siste tidens konkrete arbeid innen dette svært lukkede feltet.