Rita Karlsen, HRS
Oslo Krisesenter mener at skilte og voldsutsatte minoritetskvinner ikke blir fortalt om hvilke rettigheter og plikter de har som sosialhjelpsmottakere og får heller ikke hjelp til å finne seg et midlertidig bosted.
– Brudd på sosialtjenesteloven, sier Kristin Berntsen, sosialkonsulent ved Oslo Krisesenter til Aftenposten.no.
Hun har fra 2005 til 2007 sett på hvilke behov 30 skilte, voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn har, og hvilken hjelp de får fra sosialkontorene, politiet, fastlege og distriktspsykiatriske sentre. I tillegg til at sosialkontorene bryter loven, mener Berntsen at kravene som stilles, er vanskelige eller umulige for kvinnene å oppfylle.
– De kan ikke norsk, er helt ukjente med det norske hjelpeapparatet og attpåtil redde for å gå ut i frykt for å støte på ektemannen eller medlemmer fra svigerfamilien. Da blir det vanskelig for kvinnene å oppfylle sosialkontorenes krav, til forskjell fra etnisk norske kvinner som kommer til Oslo Krisesenter, sier hun.
At det er forskjell på norske kvinner og innvandrerkvinner relatert til hjelpebehov, er noe HRS har kjempet i årevis for å få eksempelvis krisesentrene til å innse. Men mantraet har vært at ”vold er vold”. Det er vi nødvendigvis ikke uenige i, men både organiseringen av volden og hvilken hjelp den enkelte trenger kan være svært forskjellig fra en norsk til en utenlandsk kvinne. Dette avhenger både av hvilket miljø innvandrerkvinnen kommer fra, hvilken type vold hun utsettes for og hva som er hennes sikkerhetsvurdering. Å hevde noe slikt har vært som å banne i kjerka. Vi ”stigmatiserer” og tillegger innvandrerkvinner en ensidig ”offerrolle”, hvilket selvsagt er det stikk motsatte av hensikten. Men det krever at hjelpeapparatet må komme over terskelen og innse at det kan være stor forskjell på hjelpebehovet, deretter må de innhente kunnskap som tilsier at de handler etter kvinnens reelle behov, noe som kvinnen selv nødvendigvis ikke klarer å formidle. Samtidig må hjelpeapparatet trå særdeles forsiktig frem hva gjelder å bruke de samme metoder og strategier som de kanskje med ”stort hell” bruker i ”norske” saker. Innvandrerkvinner kan ha hele familier, og da ikke bare svigerfamilien men vel så gjerne egen familie mot seg, ”frivillig” eller også for dem under ”tvang», i tillegg til motstanden fra store deler av miljøet eller miljøene. I slike situasjoner er også trusselnivået på et helt annet nivå enn ved et ”norsk” tilfelle.
Samtidig nytter det ikke bare å peke på hjelpeapparatet og si at det ikke fungerer godt nok. Det kan ikke være slik at Norge bevisst fortsetter en praksis som produserer sosialklienter, voldsoffer av ulike kategorier, arbeidsløse eller hva det måtte være, uten å se seg tilbake og spørre hva som tilsier at situasjonen blir slik. I mine øyne handler dette om den innvandrings- og integreringspolitikk som føres, og da er jeg villig til å påstå at Norge ikke har noen integreringspolitikk, og at innvandringspolitikken er ute av kontroll. Norge bruker mye penger på integreringstiltak, men svært mange av disse er disse er uten mål og mening. Norge AS bruker rett og slett skattebetalernes penger til å betale seg fri fra problemet, men integreringsproblemene er like stor – og etter min erfaring dertil voksende. At det er vanskelig, for ikke å si umulig, å få en målrettet og resultatorientert integrering henger igjen sammen med at innvandringen er ute av kontroll. Norge klarer ikke å skille mellom ulike type innvandrere, være seg overføringsflyktninger, asylsøkere, arbeidsinnvandrere, familiegjenforente eller famileetablerte, eller om de er her illegalt, og makter heller ikke å ha et bevisst forhold til hvor innvandrere kommer fra. Slike diskusjoner er fraværende knyttet til angsten for stigmatiseringen eller beskyldninger om fremmedfiendtlighet, og dermed får vi heller ikke noen helhetlig politikk på området. Resultatet er at vi knapt vet hvor mange som er i Norge, hvem de er, hvor de kommer fra, hvordan de kom og hvorfor de er her. En slik ”fest” kan få en trist sorti, og det trenger ikke bare være minoritetskvinner som blir sveket i en slik situasjon. Det kan også være mange barn og unge som lider en utålelig skjebne som konsekvens av norsk innvandrings- og integreringspolitikk, eller mangel på sådan.