Rita Karlsen, HRS
Da den yngste jenta, som i dag er 10år, på forsommeren 2008 fortalte en av pedagogene på fritidshjemmet at hun og søsteren (12) var blitt kjønnslemlestet under en ferietur til Sudan i 2003, og at de nå igjen skulle på ferie til Sudan – sammen med sin yngre søster som skulle omskjæres – slo pedagogen alarm.
Kommunen meldte saken til politiet, og med rettens tillatelse ble det i juni i fjor foretatt en rettsmedisinsk undersøkelse av de to jentene. Omskjæringen ble bekreftet, og samme dag ble foreldrene anholdt. De satt fengslet til slutten av oktober.
Jentene skal ha forklart at de ble spurt om de ville omskjæres, noe de skal ha sagt at de ønsket.
Jentenes far (60) kom til Danmark som flyktning i 1991. Han fortalte da at han hadde kjempet i en eritreisk opprørsbevegelse mot den etiopiske okkupasjonshæren, og ble utsatt for tortur før han flyktet. I Danmark arbeider han som lærervikar og er aktiv i Islamsk Trossamfunn. Blant annet var han sammen med nå avdøde imam Abu Laban på en reise til Sudan under bråket rundt Muhammed-tegningene.
I en flyktningleir i Sudan skal han ha møtt sin kone (52), også hun med opprinnelse fra Eritrea. Hun kom til Danmark i 1993. Kvinnen skal ha universitetsutdannelse fra Sudan, og forteller at hun har planer om å studere økonomi i Danmark.
Men begge foreldrene nekter ethvert kjennskap til lemlestingen av sine to døtre. Ifølge forklaringen de gav til retten i Glostrup skal jentene ha blitt tatt til en klinikk i Sudan av en tante, og da for behandling mot orm og bakterier, melder TV2.dk.
”Behandlingen” innebar derimot at de ble kjønnslemlestet, noe foreldrene stiller seg helt uforstående til. Moren forfekter at hun trodde at en liten del av forhuden til klitoris skulle fjernes slik at man unngikk at bakterier satte seg der. At en slikt inngrep i seg selv er ulovlig etter dansk rett hevder moren at hun ikke visste. På konkret spørsmål fra påtalemyndighetene ved Anne-Birgitte Stürup om mor virkelig ikke tenkte på omskjæring når en tar sine døtre til en behandling som innbefatter at det skal skjæres i kjønnsdelene, fastholdt moren at hun ikke tenkte på det i det hele tatt. Foreldrene forklarte videre at omskjæring er vanskelig å snakke om, og at det heller ikke var et tema hjemme.
Morens tilsynelatende uvitenhet om lemlestingen faller på sin egen urimelighet, mens det derimot er troverdig at det ikke har vært et samtaleemne i hjemmet. Men det skyldes etter all sannsynlighet at det stilletiende både forventet og vedtatt at deres døtre skal omskjæres, hvilket ikke bør være en spesiell formidlende situasjon. At faren ikke vet, er også det reneste sludder. Gjennom sin tolk skal han ha forklart at han ”stolte på at hans kone ikke ville gjøre det”. Han skal ha ”fått sjokk og blitt svært så overrasket da politiet fortalte at hans døtre var omskåret”. Han unnskyldte seg videre med at han ikke var tilstede da jentene ble omskåret – men kanskje noen skulle spørre han om han var tilstede på den tradisjonelle ”omskjæringsfesten” etterpå? Det finnes sikkert bilder eller video fra denne festen.
Det står heller ikke til troende når den samme faren forteller at en av grunnene til at flyktet fra sitt hjemland nettopp var motstand mot kjønnslemlestelse – noe som anklageren kunne dokumentere aldri hadde vært en del av hans asylsak. Her har nok både far og mor fått ”gode råd” fra sin advokat, for også mor fortalte at hun er motstander av kjønnslemlestelse. Hun hevdet videre at hun selv ikke er omskjært, men nektet samtidig å la dette bli gjenstand for kontroll, ei heller ville hun frigi sin lege for taushetsplikt hva gjaldt dette. Hun hevdet at det er ”en privatsak som ikke har noe med denne saken å gjøre”.
Sosialantropolog Aud Talle er hentet inn som ekspertvitne i saken, hvilket jeg ikke oppfatter som et spesielt godt valg. Talle har tidligere utmerket seg med eksepsjonell tynn forskning på området. Talles mantra er at kjønnslemlestelse er helt normalt i visse kulturer, noe som kan sammenlignes med pierching i Vesten, men som hun samtidig hevder er på rask retur både i ulike land og spesielt blant de i eksil, og det har overhode ingenting med islam å gjøre – og menns ansvar er nærmest fraværende, hvilket er slutninger som enhver som arbeider mot kjønnslemlestelse neppe er særlig enige i.
I retten hevder Talle at det kan godt være at faren ikke visste at døtrene skulle lemlestes. Ifølge Berlingske.dk skal hun ha sagt følgende:
– Det kan godt være at han ikke visste noe. Selv om far er imot, er det ikke usedvanlig at mor sørger for det likevel. Omskjæringen er sak mellom kvinner og kvinner. Mennene er ikke innblandet, og den helt konkrete praktiske avtalen om inngrepet blir alltid arrangert av kvinnene. Det kan være vanskelig for oss å forstå at man ikke taler sammen som ektepar, men sådann kan det altså være, forklarer hun og påpeker at det også er helt alminnelig at det er en bestemor eller, som det påstås i denne sak, en tante, som tar med barna til omskjæringsseremonien.
Men at det er kvinner som utfører lemlestingen fritar ikke mannen for ansvar. Hadde han ikke ønsket at døtrene skulle omskjæres, hadde de neppe heller blitt det. Talles ”tro” på at menns fravær for lemlesting av jentebarn også fritar dem for ansvar, er i mine øyne usedvanlig naivt. En kan jo for eksempel spørre seg om hvem som betaler turen for barna (og mor, eventuelt foreldrene) til Sudan? Om far ikke har kontroll med lemlestingen, så har han nok en viss kontroll med pengene. Det er vel heller liten tvil om at kjønnslemlestelse i hovedsak benyttes som seksuell kontroll av jenter, i betydningen at de skal være ”rene og uberørte” inntil de giftes bort. At det også eksisterer en rekke andre forklaringsvariabler, som for eksempel frykten for at klitoris skal vokse slik at penetrering blir nærmest umulig, mener jeg er av mindre betydning og har nok heller oppstått som ytterligere pressmidler for å beholde praksisen.
For øvrig reagerer jeg på bruken av ordet ”omskjæringsseremoni”. Å kalle et slikt overgrep, der gjerne en rekke kvinner må holde barnet nede, armene fastspent og bena fra hverandre, mens kjønnslepper og klitoris skjæres bort med barberblad, uten bedøvelse, og jenta kanskje sys igjen, burde kalles hva det er: tortur av småjenter. Seremonien er nok heller festen etterpå, en fest den lemlestede jenta med rimelig god grunn ikke er med på. Hun finner neppe særlige gode grunner for å feire sin egen lemlesting senere heller.
La oss håpe at foreldrene får den straff de fortjener, det er antakelig det mest effektive midlet for å få stoppet denne praksisen. Dom i saken er forventet 28. januar.