Rita Karlsen, HRS
Heldigvis har det gått opp for flere og flere i Norge at regjeringens ønske om å fjerne blasfemiparagrafen er et skalkeskjul for å la den gjenoppstå i ny drakt som egen paragraf i straffeloven. Det skal altså bli straffbart å krenke noens, i særdeleshet minoriteters, religiøse følelser. En skal være temmelig naiv for å ikke skjønne at dette handler om (noen) muslimers følelser, som et mer eller mindre direkte resultat av bråket rundt Muhammed-karikaturene.
Slik sett er svaret på Torgrim Eggens innledningsspørsmål i lørdagens BT.no enkelt: Et fornyet rettsvern av religiøse følelser er et muslimsk krav (ikke minst fremsatt av EUs menneskerettighetsråd representert ved OIC). Hvorfor? Svaret er todelt: Enhver kritikk av islam oppfattes og stemples (av noen) som islamofobi, og derav ønsker regjeringen å innføre (symbol)politikk for å synliggjøre disses vern. Ja, man kunne tilføye: i Guds navn, med straffeloven som guide.
Men den samme regjering kan ikke hoste opp et eneste eksempel på hva slike krenkelser egentlig kan bestå av. Det i seg selv burde vært godt nok til at en gang til tok seg tid til å tenke på hvor smart det er å innføre ”slike” krenkelser ved en utvidelse av straffelovens paragraf 185 om rasistiske og hatefulle ytringer.
Torbjørn Eggen har derimot tenkt over hva slike krenkelser kan være. Ikke minst griper han fatt i en ikke ukjent film (”Life of Brian”) og et mer ukjent fotografi (”Piss Christ”). Han skriver:
MONTY PYTHON-FILMEN «Life of Brian», en parodi på Jesu liv og korsfestelse, ble så omstridt i Norge at folk helt glemte hvor morsom den var. Da filmen kom i 1980 måtte folk som ville se den reise til Sverige. Statens Filmkontroll mente at visse av scenene stred mot norsk lov, altså ifølge den såkalte «blasfemiparagrafen» som hadde vært sovende siden 1930-tallet. Filmen ble frigitt ett år senere, med 18-årsgrense.For å gjøre dette ekstra artig: sluttscenene i «Life of Brian» legger seg kloss opptil Koranens versjon av hva som utspilte seg på Golgata. Der står det skrevet (4:157) «Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem.» (Brian blir i filmen korsfestet i Messias´ sted.) Og enda festligere: «Life of Brian» er favorittfilmen til kirke- og kulturminister Trond Giske.( … )
La oss snakke om et kunstverk som regnes som en moderne klassiker: Andres Serranos «Piss Christ» fra 1987. Det er et fotografi av et lite plastkrusifiks som står i et glass fylt med kunstnerens urin. Bildet har vært debattert i tyve år, og med rette. Kunstneren mottok drapstrusler. I USA førte debatten til at Senatet vedtok å omfordele føderale bevilgninger til kunst (de fins over there også), og forby statlig støtte til kunst som kan oppleves som obskøn eller støtende.DET VILLE VÆRT fremmed for dagens norske tenkemåte. Men «Piss Christ» er problematisk. Selv undertegnede, som ikke betrakter Kristus som min personlige frelser, reagerer på bildet med sterke og motstridende følelser. Det er brutalt. For å bringe inn et ikke irrelevant argument: det er også vakkert. Og hvordan skal jeg være sikker på at ikke Andres Serrano med «Piss Christ» prøver å fortelle noe om hvordan vår sivilisasjon behandler Jesu budskap – drukner det i piss, muligens? Kan kunstneren ha hatt andre mål enn bare å «provosere»?Kunsten er altså problematisk nok i seg selv om vi ikke skal bringe inn straffeloven i tillegg. Skal domstolene ta stilling til slike spørsmål som jeg nettopp stilte, er vi tilbake til Mykle-saken i 1957. Et skritt frem og to tilbake. For dersom dette lovforslaget går gjennom, vil en politianmeldelse mot en fremtidig utstilling av «Piss Christ» i Norge være garantert. Det samme ville selvsagt skjedd med Muhammed-karikaturene.
Eggen er heller ikke overbevist, som undertegnede, om at Gud trenger noe særskilt vern – og da kanskje særlig ikke gjennom et lands straffelov. Han tror rett og slett ikke at hun (herlig Eggen!) er så lett å irritere, samtidig som hun besitter de nødvendige virkemidler selv:
DERSOM DET FINS en allmektig Gud, lar hun seg ikke tirre av litt godlynt blasfemi. Hvis det var tilfelle, hadde «Life of Brian» aldri blitt laget eller nådd ut til publikum; et par velrettede lynnedslag eller en syndflod eller noe sånt ville greid biffen. Hemmelig adresse og årvåkne livvakter ville aldri kunnet skåne Salman Rushdie fra Allahs vrede.
Men som Eggen sier; de troendes følelser derimot, det er noe helt annet:
De troendes følelser er åpenbart en annen dans. Personlig er jeg ikke ute etter å tråkke på noens følelser, men i en konfliktsituasjon skal man sette hensynet til en fri meningsutveksling foran hensynet til religiøse grupper. Gud er ingen juridisk person. Det må være tillatt å angripe det man selv oppfatter som en fiksjon eller abstraksjon, eller for den saks skyld kritisere og diskutere det man selv har valgt å tro på. Hva er kristendommen, annet enn resultatet av et «kvalifisert angrep på trosretninger og livssyn» for snart 2000 år siden? Og hva med Koranens evige hakking på både jøde- og kristendom – må vi rett og slett forby hele boken?
Sistnevnte, altså Koranens omtale av jøder og kristne, er i mine øyne et særdeles sentralt poeng. Det kunne også med fordel vært tatt inn andre grupper, for eksempel homofile. Vil et forslag, slik som regjeringen legger opp til, kunne medføre at Koranen som bok må forbys? Akkurat det kan vise seg å bli et interessant tema i fremtiden, for det vil helt sikkert være noen som kan bli provosert nok til å ønske en slik tvist prøvd for retten.Samtidig foregriper Eggen selv argumentasjonen som vil rettes mot han: Han (og hans like) har misforstått:
Men jeg har misforstått helt, vil forslagsstillerne si. Loven er ikke ment å skulle sensurere kunstneriske uttrykk, men å stanse spredning av hatefulle ytringer om andres tro og religiøsitet i ytringsfrihetens slumstrøk, for eksempel i Internett-fora. Spesielt er det vernet om minoritetenes tro som skal styrkes. Dette er imidlertid pakket inn i så ulne begreper (igjen, hva betyr «kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn»?) at en slik lov kan benyttes til nær sagt hva som helst. Når blir et angrep på en idé til et overgrep mot en folkegruppe?
Svaret på sistnevnte er, dessverre kan en tilføye, også enkelt: Angrep på en idé ble et overgrep mot en hel folkegruppe i det enkelte muslimer mener det er slik. Og da må majoriteten legge seg flat for denne (stakkarsliggjorte) minoriteten i vår del av verden.
Men å si noe slikt er som å banne i moskeen, og ”kriminelle meg” ligger slikt sett tynt an i forhold til den fremtidige paragraf 185. Om det så er å stå i ledetog med Djevelen selv, akter jeg likevel å forfekte min og andres rett til å kritisere, endog harselere, med det som måtte være kritikkverdig med uansett religion. Særlig de religioner som tar opp så mye plass i det offentlige rom. Som kjent får en sin lønn i himmelen, men inntil da oppfordrer jeg alle til å skrive under på oppropet ”Nei til straff for religionskritikk”.Eggen avslutter for øvrig sin meningsytring med en viktig påminning: ”Ytringsfrihetskommisjonen ledet av Francis Sejersted foreslo å stryke blasfemiparagrafen i straffeloven. Så skulle vært gjort, og ferdig med det.” Nå må vi i fellesskap påse at det blir slik.