Rita Karlsen, HRS
En av dem som ikke akter å la ytringsfriheten bli et gissel av religiøse følelser, er den nederlandske tegneren Gregorius Nekshot. Men også han har tatt sine forhåndsregler, navnet Gregorius Nekshot er et pseudonym, som dertil har et klart budskap: Han tegner til sin død. Nekshot betyr nakkeskudd.
Da TV2 nyhetene i Danmark intervjuet Nekshot i 2008, var han ikke i tvil; hans tegninger skal få folk til å le, og folk som ler, er ikke redd – og er man ikke redd, så er man fri. Nekshots mener at mange er blitt skremt til taushet, og at det knapt finnes noe land som skjønner betydningen av å forsvare ytringsfriheten, dog med et hederlig unntak av Danmark. Den norske regjeringen kan i så måte knuge seg inn i skammekroken.
Ifølge fremtidsforskere Abjiedj Bakas har den europeiske humoren endret seg i løpet av de siste årene. Han forteller til TV2 nyhetene at fremtredende er den selvsensur som utøves i forhold til islam eller muslimer, som han tror bare vil tilta i årene fremover. Blant annet på bakgrunn av drapet på Theo van Gogh i Amsterdam og de danske Muhammed-tegningene har Bakas skrevet en bok om politisk korrekt humor. Samtidig understreker Bakas at denne diskusjonen ikke handler om humor eller tegninger; den handler om makt – og hvem som skal ha makten i Europa i fremtiden.
Intervjuene kan ses på You Tube her:
Men denne maktdelen kan umulig den norske regjeringen ha tenkt så mye på. Sannheten er vel av våre ledende politikere i sentrale posisjoner lever et liv så langt fra virkeligheten at de egentlig ikke vet hva som rører seg i samfunnet. Dertil blir de fulle av angst – og handlingslammet – så snart to begreper dukker opp: islam og rasisme.
Samtidig er det en smule uforstående at Navarsete og Kleppa har slik klokketro på at kristen-Norge ønsker en blasfemilov. Ifølge Dagsavisen.no ønsker ikke Mellomkirkelig råd noen ny blasfemilov. Generalsekretæren Olav Fykse Tveit sier til Dagsavisen at det skal være lov å kritisere ideer og tanker, enten de er religiøse eller ikke. Han mener forbudet mot blasfemi bør gravlegges for godt.
– Religionskritikk er en viktig del av demokratiet, som også kirken og andre trossamfunn kan ha nytte av. Det er styrkende for demokratiet at man løser slike konflikter med offentlig debatt, sier Tveit.
Han forklarer at Mellomkirkelig råd ikke enda har kommet fram til en endelig konklusjon, men at han er svært skeptisk til en gjeninnføring av blasfemiparagrafen i ny forkledning. Han mener den nye loven kan gi en uheldig signaleffekt til autoritære regimer som ønsker å undertrykke innbyggernes religionsfrihet.
– Det pågår en stor internasjonal debatt akkurat nå, fordi man ser en tendens til innstramming av ytrings- og religionsfriheten i flere land. Det er en veldig farlig utvikling som Norge ikke bør bidra til å legitimere, sier Tveit.
Hva Tveit sikter til her kommer ikke klart fram, men jeg ville ikke bli spesielt overrasket om det har noe med FNs menneskerettighetsråd å gjøre. Dertil treffer Tveit spikeren på hodet; det er nettopp forslagets legitimering av den uheldige utviklingen som er farlig. Skjønner ikke regjeringen dette selv?
Men om Mellomkirkelig råd ikke liker det som skjer, så inntar Islamsk råd Norge (IRN) den etter hvert velkjente posisjonen: de vil ikke uttale seg. De har ikke bestemt seg, sier de til Fri Tanke.no. Neste trekk er vel at de må gå til det europeiske fatwarådet for å vite hva de skal si, slik som de måtte da de ikke ville ta avstand for dødsstraff av homofile (en uttalelse de for øvrig enda ikke har klart å stable på bena).
At IRN ikke klarer å gi noen uttalelse om hvorvidt de støtter regjeringens linje er besynderlig, for som Fri Tanke skriver er det tross alt islam som er den religionen som i størst grad, med utgangspunkt i regjeringens ordlyd og forhistorien, søkes vernet i forslaget. Lars Gule er derimot lang klarere, han forlanger et svar fra IRN:
– Nå har det gått to uker siden dette begynte å ta av, og motstanden mot forslaget har bare vokst og vokst. Da blir det fort slik at taushet tolkes som samtykke. Jeg synes to uker burde holde for å gjøre seg opp en mening om en slik sak, sier Gule.
– Det er åpenbart at det er ”alvorlige konflikter” forårsaket av islamkritikk regjeringen er mest bekymret for. Da peker pilen veldig fort på Islamsk råd. Det er rimelig å forvente at de skal ha en mening om dette. Når de ikke greier det, svikter de en viktig del av sitt samfunnsoppdrag, sier Gule.
En annen som er klar i talen er motstanderen av ”den sekulære ekstremismen”, islamisten Muhammed Usman Rana, løftet fram av Aftenposten som kronikkvinner og signertspaltist. Ikke uventet støtter Rana regjeringens forslag om å verne religioner mot krenkelser og sjikane, og med frekkhetens nådegave skyver han økende antisemittisme foran seg.
– Oppblomstringen av hets mot norske jøder i senere tid viser bare at en innstramming er på sin plass, sier Rana til Dagsavisen (lenke over).
Det har neppe gått Rana hus forbi at en rekke undersøkelser av økende antisemittisme i Europa nettopp har økt muslimsk befolkning som forklaringsvariabel, men det er vel en del av historien som ikke interesserer den samme Rana. Det kan også være at Rana bør lese litt nøyere hva koranen sier om jøder. Her er et lite knippe:
5:51 Dere som tror, slutt dere ikke til jøder og kristne! De henger sammen. Den som slutter seg til dem, blir en av dem. Gud leder ikke urettferdige!
5:82 Du vil sikkert finne at jøder og hedninger er de mest fiendtligsinnede av alle overfor de troende. Og du vil finne at de som sier: «Vi er kristne,» er nærmest til å like de troende. Dette fordi det er prester og munker blant dem, og fordi de ikke er hovmodige.
6:146 Jødene sier: «Ezra er Guds sønn,» og de kristne sier: «Messias er Guds sønn.» Dette er faktisk det de sier, og de tar etter det som vantro før dem hevdet. Måtte Gud ta dem fatt! Hvor de er forvridd!
62:6 Si: «Dere som er jøder, om dere påstår at dere er Guds venner fremfor andre mennesker, så ønsk dere da døden, om dere snakker sant!»
I så fall kan dette innebære at koranen som bok vil kunne rammes av det samme lovforslaget, noe som også Torgrim Eggen nylig kommenterte i Bergens Tidende.
Det er derfor mer forståelig at lederen av Det Mosaiske Trossamfund, Anne Sender, ønsker det nye lovforslaget velkommen, men personlig tror jeg Sender vil endre mening når hun får tenkt seg nøyere om. Økende antisemittisme skal bekjempes, men ikke ved et vern av religiøse følelser eller religiøse krenkelser, men som et vern av krenkelse mot individer, som dagens lovverk allerede dekker.
En annen som ikke legger fingrene imellom hva gjelder sitt syn på religionskritikk, er den danske imamen Abdul Wahid Pedersen. I et innlegg på Religion.dk sier han rett ut at religionskritikk er mobbing. Han skriver blant annet:
Hvis man forestiller sig en verden, hvor det er tilladt at sige hvad som helst om hvilken som helst religion, er det ikke vanskeligt at forestille sig, hvilken ufred det vil kunne medføre. For en meget stor del af verdens mennesker, er deres religion lige så vigtig og ukrænkelig som deres egen familie. Er man villig til at løbe den risiko, alene for at sikre journalisters ukrænkelige ret til mobning? Det vil efter min beskedne mening være noget af det mest tåbelige, man kan forestille sig. At mennesker i Danmark og visse dele af Nordeuropa har et meget overfladisk forhold til religion betyder absolut ikke, at dette er tendensen i resten af verden.
( … )
Hvis de alle begyndte at tale nedsættende om hinandens religioner, ville det kunne medføre et kaos af uanede dimensioner. Det er af utroligt stor vigtighed, at vi som mennesker har den smule fingerspidsfornemmelse overfor hinandens ømme punkter, og alene med den krise i erindring, som Danmark blev gerådet ud i grundet de famøse tegninger, ville det være tåbeligt at tro, at hvis man gav journalister og andre penneførere frit slag, ville det kunne have en gavnlig effekt. Og når alt kommer til alt må gavnligheden og almenvældets vel helt naturligt være noget, vi alle kan enes om væsentligheden af. Sætter vi det over styr, sætter vi det hele over styr.
Så eftersom mennesker tilsyneladende ikke selv er i stand til at sætte grænserne, når andre interesser presser på, vil det være i alles interesse at lovgive på dette område, således at ivrige meningsdannere ikke fortsat skal have lov at sætte verden i brand.
Er det bare jeg som får en vemmelig følelse av en innbygd trussel? Eller er det noe en bare må forvente i den pågående maktkampen?
Skriv under oppropet: Nei til straff for religionskritikk