Rita Karlsen, HRS
Det er det danske Kristelig Dagblad sin journalist Heidi Dachs som har besøkt Museet for Ny Kunst i den tyske byen Karlsruhe. Utstillingen ”Medium Religion” skal ha blitt godt mottatt, selv om mange av kunstverkene rommer potensielt konfliktstoff, og der en rekke av kunstnerne bevisst overskrider grensene til blasfemi.
Men verken kunstnerne eller arrangøren regner med at det vil bli noen skandale av den grunn. Dette begrunnes med at religionene ikke blir kritisert utenfra, men av ”sine egne”. Derfor skal også kunstverkene ses i sammenheng med den kultur de er oppstått i, forklarer kunstner og arrangør Boris Groys.
Ifølge Dachs overskrider likevel utstilling bevisst mange grenser, slik som for eksempel tilfellet er med en rekke foto av den israelske kunstner Oreet Ashery. Hun har tillagt seg en ny identitet som rabbineren ”Marcus Fisher” og latt seg fotografere i svært provoserende stillinger. Blant annet viser hun frem sitt underliv i rabbinertøy. Ashery sier at fotoene skal tolkes som et ledd i hennes søken etter kulturell, religiøs og seksuell identitet.Et annet verk som har vakt betydelig oppmerksomhet er laget av den iranske kunstner Barbad Golshiri. Der er snakk om en hel installasjon med løsthengende vegger og et indre rom. Dachs forklarer at verket fører på villspor, men virker samtidig avslørende og sjokkerende. Det umiddelbart iøynefallende skal være den vegg hvor det vises bilder av åtte iranske kvinner kledd i blå skoleuniformer. Bak veggen lyder lyden av et barn, som gråter voldsomt. Kvinnene virker som kloner, som har mistet deres egen identitet på grunn av tildekkingen og skoledraktene. Til lyden av barnets uendelige gråt lukker kvinnene øynene, og etter hvert blekner skikkelsen på veggen for til slutt å forsvinne helt. For å finne ut av barnegråten, må en gå inn i kunstverkets indre rom. Her troner et fjernsynsapparat på en stol, som viser en film av med en seksårig gutt, som både sørger over de forsvunne kvinner og over den skjebne som de iranske kvinner gjennomlever. Og først ved nærmere ettersyn oppdager man at det slett ikke er snakk om en sørgende gutt, men en imam, forklarer Dachs. Den unge imamen jamrer riktignok, men ikke over kvinnene, derimot over de synder som Allahs folk begår den dag i dag på tross av kvinners tildekning og ensartethet.
Utstillingen forsvarer også ideen om at religion i seg selv utgjør et medium, for eksempel ved en robot som resiterer bibelen i det uendelige. Videre dokumenterer utstillingen at religioner får en stadig voksende politisk dimensjon i media. Ifølge Groys handler det om når vi snakker om religionenes renessanse, så betyr ikke det automatisk at flere mennesker i dag er troende end tidligere. Det er derimot først og fremst snakk om at troen nå er rykket ut av den private sfære og inn i det offentlige rom. Troen er altså ikke lenger en privatsak, og har forlengst erobret media.
Utstillingen er blitt særlig rost i de tyske medier på grunn av sine mange eksempler på film og foto fra kriger, der alle er blitt ført i Guds navn. Ifølge Mitteldeutsche Zeitung beviser de voldsomme videoer og bilder at religion stadig spiller en stor rolle for utbredelsen av angst og elendighet her på jorden.
I en slik kontekst blir regjeringens forslag om å verne ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser ved straffeforfølgelse, helt absurd. Det er nok som Dag og Tid skriver: – Ein farleg paragraf.
NB: Hus å signer oppropet!