Hege Storhaug, HRS
Sverige er det andre landet i Europa etter Frankrike der foreldre er tiltalt og dømt for kjønnslemlestelse. 23. januar i år fulgte Danmark etter med fellende dom i Glostrup. Moren som var tiltalt for medvirkning til kjønnslemlestelse i 2003 av to døtre, og som i dag er ni og 12 år gamle, gråt av glede da hun kun fikk ett år og seks måneder betinget, og seks måneder ubetinget fengsel. Grunnet fire og en halv måned i varetekt, var hun en fri kvinne da dommen ble lest opp. Aktor hadde innstilt på fire års ubetinget fengsel for henne. Men av hensyn til barna (?) og familiens interesse (?), ble dommen såpass mild, skriver Politiken.dk. Spørsmålet er om det ikke heller var foreldrenes interesser som gikk foran barnas.
Begge døtrene er både lemlestet og sydd igjen, som er normen i Sudan. At moren påstod at lemlestelsen skulle være medisinsk behandling, og at hun også påstod at hun selv ikke er lemlestet – men nektet retten å legge frem dokumentasjon på påstanden, sier kanskje det meste om sannhetsgehalten. Moren er fra Eritrea, der 95 prosent av jenter og kvinner lemlestes. Det hadde vært hyggelig om hun var en av de utvalgte som slapp unna barberbladet, men vi tillater oss å tvile på om dette stemmer.
At faren slapp straff, mener vi er svært kritikkverdig. Farens advokat fikk imidlertid god drahjelp av Aud Talle da han påstod at han ikke visste at jentene var lemlestet før dansk helsepersonell undersøkte dem i fjor sommer. Den sterkt kulturrelativistiske antropologen Aud Talle hevdet i retten at:” det kan godt være at han ikke visste noe. Selv om far er imot, er det ikke usedvanlig at mor sørger for det likevel. Omskjæringen er sak mellom kvinner og kvinner. Mennene er ikke innblandet, og den helt konkrete praktiske avtalen om inngrepet blir alltid arrangert av kvinnene. Det kan være vanskelig for oss å forstå at man ikke taler sammen som ektepar, men sådan kan det altså være.”
Hennes vitneutsagn kan langt på vei ha vært avgjørende for frikjennelsen av faren. Talle har i Norge i en årrekke utmerket seg med eksepsjonell tynn forskning på området, samtidig som hun har plassert seg selv som en av de mest kulturrelativistiske fagfolkene på feltet, noe som innebærer også en grov naivitet overfor utbredelsen av kjønnslemlestelse, både her i Skandinavia og i de aktuelle opprinnelseslandene. Talles mantra er at kjønnslemlestelse er helt normalt i visse kulturer, noe som kan sammenlignes med pierching i Vesten, men som hun samtidig hevder er på rask retur både i ulike land og spesielt blant dem i eksil. Hun hevder også, som i rettssalen i Glostrup, at menns ansvar og befatning med praksisen er nærmest fraværende. Dette er slutninger som heldigvis få som arbeider mot kjønnslemlestelse er enig i. Holdningen om at menn ikke har befatning med praksisen er å snu verden på hodet, og særlig her i Vesten er menn blitt enda mer aktive i selve praksisen, grunnet reiser og økonomi: Det koster selvsagt betydelige beløp å dra til den andre siden av kloden, som i saken i Glostrup, der hele familien dro til Sudan.
Dessuten: De kulturer der lemlestelse av jentebarn praktiseres, kan karakteriseres som ekstrempatriarkalske, der jenter og kvinner er fullstendig underlagt gutter og menn. Lemlestelsen handler dertil om at menn skal sikre seg best mulig seksuell kontroll over jentene og kvinnene: Ved å kveste hennes muligheter for seksuell nytelse, forventer man at hun ikke vil falle for fristelsen til å være utro eller å ha sex før ekteskapet. I en slik ”æreskultur”, er en jente og kvinnes antatte renhet (seksuelt), avgjørende for hele slekten/klanens menn sin ære. Kvinnene er pålagt av patriarkatet, i sin egen familie og i omgivelsene, å sørge for at døtrene ”gjøres rene” i tråd med tradisjonen. En jente som ikke lemlestes, vil man få store problemer med å gifte bort: Menn vil ikke ha ”uren vare”, i den forstand at en jente som ikke er lemlestes, anses som en jente som kan ha hatt sex med hvem som helst.
Denne mentaliteten lever i beste velgående blant aktuelle grupper i Norge, noe vi særlig har fått konkret innsyn i den siste tiden etter at vi høsten 2008 startet prosjektet ”Aksjon kjønnslemlestelse”, der målet er å få innsyn i omfanget av kjønnslemlestelse i Norge. Virkeligheten som har møtt oss er meget dyster, og har så langt ført til to siktelser. Vår teori om at kjønnslemlestelse er en rotfestet tradisjon på linje med ufrivillige, kollektivistiske giftermål, synes å stemme foruroligende godt. Vårt inntrykk er at majoriteten av mennene fra kulturer der kjønnslemlestelse praktiseres, vil ikke gifte seg med kvinner som ikke er lemlestet. Det tas som en selvfølge at døtrene skal lemlestes. Kvinnene sørger ofte praktisk for at overgrepet utføres, enten på private ”klinikker” i ulike europeiske land (eksempelvis England, Nederland, Italia), men også i opprinnelseslandene. Menn deltar også i noen tilfeller aktivt, ved å følge jenta ut av landet for lemlestelse. Det har vi konkrete eksempler på.
Så hva med maktforholdet? Selvsagt er det mennene som sitter med makten: Hvis en familiefar oppriktig er motstander av lemlestelse, vet hans hustru dette meget godt. Det er også han som har avgjørende myndighet i familien på alle viktige områder, og det er han som styrer økonomien og betaler for lemlestelsen, inkludert reisen når det gjøres i utlandet.
Hvilken makt en far som er genuint motstander av kjønnslemlestelse har, kan vi illustrere gjennom en venn av oss med gambisk opprinnelse. Mens han var bosatt i Norge, fikk han en datter i Gambia. Han vet godt hva tradisjonen i landsbyen hans er. Alle hans egne kvinnelige familiemedlemmer og andre jenter og kvinner der, lemlestes før treårsalderen. Hvordan skulle han stoppe at hans datter ble utsatt for dette overgrepet før hun kunne komme til Norge ved familiegjenforening? Han ga klar beskjed til familien i landsbyen: ”Lemlestes jenta, får dere aldri en krone mer i hjelp fra meg, og jeg henter henne heller ikke til Norge.” Jenta landet tre og et halvt år gammel i Norge – uskadet.
Den dagen menn sier at de ikke vil ha en hustru som er lemlestet, da er tradisjonen død og begravd. Det er den logiske sannheten. Kvinnene er først og fremst menns forlengede armer grunnet det skjeve maktforholdet. Det betyr derimot ikke at majoriteten av kvinnene oppriktig mener at lemlestelse er det riktige. Det sykelige renhetsidealet og den seksuelle fiksering i slike ”æresbaserte” kulturer, har de fleste kvinnene internalisert.
Det er tragisk at så grov og irreversibel kriminalitet som kjønnslemlestelse, også i dagens Europa lider under offentlige instansers mangel på forståelse, kunnskap og innsikt i hva som er den faktiske virkeligheten. I vårt intenst pågående arbeid, har vi fått innblikk i en meget godt organisert virkelighet, der både kvinner og menn av eksempelvis somalisk opprinnelse, har klart å lage så godt som hermetisk lukkede nettverk og system for å sikre seg mot at norske myndigheter får innsyn i det som vitterlig må kunne karakteriseres som organisert kriminalitet. Trusselnivået overfor barna og de unge, samt utstrakt bruk av manipulasjon, er så høyt, at selv jenter på 15 år, født i Norge, og som lemlestes, ikke våger å anmelde foreldrene. Som ei jente på nettopp 15 år som ble lemlestet i fjor i Somalia. Hun gjorde så kraftig motstand at hun er blitt et samtaletema i byen der lemlestelsen skjedde. En av kvinnene som holdt henne, har bekreftet hendelsen overfor oss. Jenta har ikke fortalt ett ord til en eneste offentlig instans om den groteske hendelsen.
I Norge er det fremdeles ikke politisk vilje til å ta innover seg at kjønnslemlestelse er meget utbredt. Man klamrer seg til forskere som Aud Talle, som hevder at maks to til tre jenter i Norge utsettes for lemlestelse i året (og da legger politikerne på autopilot til disse ordene: ”Men én jente i året, det er selvsagt én for mye”). Naiviteten fører til politisk handlingslammelse. Det lite fruktbare informasjons- og såkalt dialogarbeidet får fortsette, mens flere og flere jenter i Norge vokser opp med foreldre som mentalt fortsatt er nabo med omskjæreren.
Når det gjelder utbredelse av kjønnslemlestelse, er det nå etter vår erfaring langt riktigere å lytte til den unge norsksomaliske kvinnen Amal Aden (pseudonym), som i en sjokkbombe av en bok om forhold blant somaliere i Oslo, skrev kun denne ene setningen om kjønnslemlestelse: ”Omskjæring er ikke noe tema blant somaliere, det er en selvfølge at alle skal omskjæres” (Se oss. Bekymringsmelding fra en unge norsksomalisk kvinne, Aschehoug).
Vi har derimot en berettiget tro på at den naiviteten vi ser i Norge, ikke har de samme gode kårene i Danmark. Viljen til å sette inn nødvendige tiltak innen innvandringsfeltet generelt, er også langt sterkere i Danmark. Vi kjenner dessuten ministeren Karen Jespersen som en sann forkjemper for jenter og kvinners frihet og rettigheter. Derfor skal vi i konstruktive samtaler med Jespersen neste uke om de brutale realitetene vi nå avdekker i Norge, realiteter som nok dessverre også har etablert seg i Danmark. Vår erfaring er at Jespersen har en genuin vilje til stå fast ved verdier som likeverd og likestilling. Kun ved å holde fast ved disse verdiene og la dem ligge til grunn for politikken som føres, kan de mest marginaliserte jentebarna i dagens Europa løftes inn i verdighet.