Rita Karlsen, HRS
Det var en sjelden svak justisminister som avholdt pressekonferanse i dag. Og siste ord i denne saken er, i alle fall etter denne opptreden, ikke sagt. Det eneste ”hele Norge” har lurt på, er hva som har skjedd i saken og hva hvem kjente til på hvilket tidspunkt. Men det er altså tilhørende ”prosessen” – og den er unntatt offentligheten, på samme måten som saksbehandlingen av hijab-saken var unntatt offentligheten. Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget er antakelig mer interessert i saken enn noen gang.
Samtidig kom det frem at regjeringen trekker forslaget om å godta hijab til politiuniformen, med andre ord forblir politiets uniformsreglement uendret. Nå skal regjeringen komme ”med andre tiltak” som skal sikre en bedre rekruttering av innvandrere til politiet.
Men både prosessen og ordlyden i forslaget som altså nå er trukket, tilsier at debatten må fortsette, men den må løsrives fra hijab. Det må gripes fatt i det sentrale: Hvilke verdier bør Norges befolkning samles om? Dette er ingen politisk beslutning, det er debatt som må tas. Norge må ta en verdiransakelse. Det er like viktig som enhver finanskrise.
Et grunnleggende tema i mange land, er integrering. Det til tross for at ”integrering” verken er selvforklarende eller uttømmende. Noen mener integreringen skal styres etter de allerede rådende verdier i et land, andre mener integreringen er avhengig av at minoritetene tar del i samfunnet på egne premisser. Atter andre mener det er en toveis prosess, en gi-og-ta situasjon. Det eneste vi kan si med sikkerhet er at ingen land har presisert hvilke verdier som ikke forhandles om, samtidig som langt de fleste har sagt klart fra om tradisjoner eller praksiser, som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, de ikke vil ha. Den overordende verdi-debatten har derimot uteblitt.
Når spesiallege, tidligere leder av integreringsrådet i Svendborg, Danmark og medlem av Rådet for Etniske Minoriteter, Medhad Khattab, sier i dag at integreringen er forfeilet fordi halvparten av innvandrerne og deres barn fra muslimske land er parat til å begrense ytringsfriheten for bøker og filmer som kritiserer religion, og at dette er et bevis på at de ikke forstår de rådende verdier i det samfunnet de lever i.
– Jeg kan godt forstå, at indvandrerne siger sådan, men jeg er uenig. Det bekræfter, at integrationen fortsat halter gevaldigt. Vi har koncentreret os om at lære indvandrerne sprog og overset kulturel og demokratisk integration. Der er stort behov for at gå i dybden og lære os indvandrere det kulturelle og demokratiske samspil i det danske samfund, sier Khattab til danske TV2 Nyheter.
Khattab’s tankegang om at integreringen har oversett kulturell og demokratisk integrering, kan enkelt overføres til Norges hijab-debatt.
Foranledningen til den etter hvert så innbitte debatten om hijab var Justisdepartementets og politidirektørens klønete behandling, men det var ikke kanskje først og fremst for eller imot hijab som skapte så voldsomt engasjement. Det var rett og slett at det ble gitt en anledning til å diskutere sentrale verdier i det norske samfunnet. Mange synes å være motstander av at Norge åpner (har åpnet) opp for religiøse symboler på arbeidsplasser eller i roller der en forventer nøytralitet, om det så er religiøst, politisk eller annet.
For at ingen skal være i tvil om HRS’ ståsted, så er vi altså imot hijab og andre verdisymboler enn det som representeres gjennom som Norges riksvåpen, til politiuniformen. Vi er også imot verdisymboler på andre offentlige steder der en skal kunne forvente (personlig) nøytralitet, som eksempelvis i forsvaret, tollvesenet, helsevesenet, i grunnskolen og aller helst i utdanningssystemet generelt. Vi er også av den formening at private bedrifter selv skal få bestemme hvorvidt de ønsker å fremstå verdinøytral, religiøst, politisk eller annet, hvilket de bør nedfelle i ansettelseskontrakten. Vi innser således at vår argumentasjon vil være preget av dette ståstedet.
HRS har ingen betenkeligheter med at enhver i dette landet skal få nyte godt av sin religionsfrihet, eller sitt fravalg av religion, sin ytringsfrihet, eller mangel på ønske om å ytre seg, og for øvrig ha alle muligheter til å være en fullverdig deltaker i det norske samfunnet. Men med enhver frihet eller rettighet følger det plikter, i vårt samfunn innefor rammen av det demokrati og den styringsform vi praktiserer. En av disse ufravikelige pliktene er at ingen har lov til å bruke vold verken for å utøve religion eller ytre seg. Innenfor denne rammen handler religionsfriheten om den enkeltes rett til å utøve sin religion, eller å ikke utøve noen religion, uten at det aktuelle valget fratar noen andre sine rettigheter eller utgjør en trussel mot medborgere eller rikets sikkerhet. Det betyr altså at enkeltpersoner eller grupper ikke kan gjøre som en vil ved å henvise til ”religionsfriheten”. Et kanskje mer illustrerende eksempel i denne sammenheng er ytringsfriheten.
Da bråket rundt Muhammed-karikaturene pågikk som verst, var det nettopp fra muslimsk hold de sterkeste fordømmelsene kom. Tegningene krenket ”millioner av muslimer” sine religiøse følelser og skulle derfor ikke publiseres. Vi fikk beskjed om å ha respekt for de muslimske religiøse følelsene. Det ble hevdet at ytringsfriheten slett ikke er grenseløs, og selv om man kunne tillate seg å ytre det meste, så var det ingen ytringsplikt og det kunne være klokt å ikke ytre alt mellom himmel og jord. Hvor ble religionsfriheten av i dette bildet? For dem av oss som ønsker å begrense religiøs påvirkning i et samfunn, så er nettopp et av virkemidlene å nøytralisere religiøs hellighet. Dette er sågar blitt betegnet som ”sekulær fundamentalisme”. Samtidig viser dette, som noen av muslimene også bastant henviste til, at ytringsfriheten har grenser, og at den skal benyttes under ansvar. Men grensen går derimot ikke ved krenkelsen av religiøse følelser, men at ytringer kan være til direkte skade på person eller stat. Det var jo derfor det ble ”klokt” å ikke publisere Muhammed-tegningene: noen muslimer tydde til grov vold for å demonstrere sin motstand. For å beskytte både personer og stater ofret man ”de andres” rettigheter, det vil si retten til å krenke noe som for dem ikke er ”hellig”. I våre øyne står det ikke særlig respekt av en slik fremgangsmåte. Det er å gi etter for dem ikke ivaretar sin plikt (å ikke utøve vold). Man tvinger til seg en rettighet man mener å være i besittelse av, på vegne av andres rettigheter som man mener krenker en selv. Man krever respekt for egne valg, samtidig som man ikke respekterer andres valg. Bedre ble det ikke av at man den gang bakte inn trusselen om hvor mange som ble krenket – over 1,5 milliarder muslimer, het det.
Når det denne gangen gjaldt hijab i det offentlige rom, om det så gjelder til politiuniformen eller i rettsapparatet, er det samme kravet om respekt, religionsfrihet, ytringsfrihet, demokratisk deltakelse – samtidig med at man henviste til at man er en minoritet i det norske samfunnet. Argumentasjonen har vært at hijab skal respekteres og godkjennes i alle sammenhenger med henvisning til religionsfriheten, det er ens rett å flagge slike symboler med henvisning til ytringsfriheten, og det er en nødvendighet å bruke hijab for å delta i demokratiet. Det vises i så måte til den religiøse plikten med hijab innefor islam. Det er endog løftet frem som et integreringsspørsmål.
Men ikke alle mener retten til å flagge religiøse symboler, eller andre verdisymboler, i offentlige sammenhenger, er integrering i det norske samfunnet. Tvert om vil flere kunne oppfatte at man forlanger deltakelse i det norske demokratiet for ensidig på egne premisser. Religiøse symboler, i denne sammenheng hijab, representerer for noen kvinneundertrykking, religiøs fanatisme og politisert islam. For andre representerer hijab feminisme, identitet og religiøs hengivenhet. Hvordan avgjøres en slik ”interessekonflikt”? Avgjøres den ved at en gruppe, noen muslimer, får definere dette alene, eller avgjøres det av at samtlige grupper i samfunnet får delta? Spørsmålet er slik sett av prinsipiell karakter, og fortjener derfor å bli løftet vekk fra hijaben, og definert over til det som debatten faktisk handler om: Spørsmålet om hvilke verdier skal det norske samfunnet skal tuftes på og styres etter.
Er det noen grunnleggende verdier vi kan enes om oss borgere av dette landet? HRS har konkretisert slike grunnleggende verdier til å være likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, ytringsfrihet og religiøs frihet. Det tilsier at det ene ikke kan gå på bekostning av det andre, og at ingen kan kreve at deres fortolkning krever forrang fremfor andres, for eksempel at en klan er høyere enn en annen og derav skal ha flere rettigheter. Den religiøse friheten vil på samme måte innebære at de som fravelger enhver religion skal slippe å bli konfrontert med religion i møte med eksempelvis politi eller helsevesen.
Politikken på området må derfor ikke fortsette å overse kulturell og demokratisk integrering. Det er et ansvar som samtlige statsråder, og statsministeren, må ta – først verdimessig, deretter ved handling.