Hege Storhaug, HRS
Forrige gang skjedde det i beste sendetid i NRKs TV-debattprogram, Antenne 10, i 1990. Temaet var nyankomne muslimske menns kvinnesyn. Ikke tilfeldig, for sommeren 1990 hadde flere norske kvinner opplevd overgrep fra unge nyankomne muslimske menn. Anette Thommessen var modig og forut for sin tid. Hun foreslo at staten skulle kurse nyankomne menn i Norges kvinnesyn.
Utspillet er referert i rapport fra Fafo:
14. juli: Anette Thommessen i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) hevder at utlendinger må sendes på kjønnskurs: «Hvis en muslimsk mann tar seg en tur på badestranden og ser 200 jenter ligge med puppene i været, behøver ikke voldtekt å være så veldig langt unna. Kvinner slik han kjenner dem, er dekket til med slør.»
Utspillet slik det utartet seg på direkten glemmer jeg aldri: Fakhra Salimi snudde seg harmdirrende mot Anette Thommessen og utbasunerte at hun var ”mentalt omskåret”. Reaksjonen til Thommessen var ikke til å ta feil av: Hun kvakk, hun trodde knapt hva hun hørte. Men hun klarte å beholde besinnelsen og var ikke i nærheten av å synke ned på Salimis ynkelige nivå.
Om lag 19 år senere: Fakhra Salimi, som har jobbet i rundt 30 år for å dekke over verdier og praksiser i de muslimske rekkene generelt, og de pakistanske rekkene spesielt, verdier og praksiser som hun mener ikke tåler dagslys, går i strupen på Karita Bekkemellem i VG Nett og prøver å flerre hovedpulsåren hennes. Bekkemellem er ”mentalt omskåret”. Ikke bare Bekkemellem, men ”de kvinnene som jobber for likestilling i Norge i dag”. Altså er vi i HRS inkludert, Anniken Huitfeldt likeså, med mange flere.
Det kan synes som om journalisten i VG er usikker. Mener Salimi virkelig at Bekkemellem er ”mentalt omskåret”? Han spør konkret:
Mener du at Karita er mentalt omskåret?Ja, det kan du sitere meg på, svarer hun.
Bekkemellem har heldigvis både hjerne, hjerte og guts til å levere en replikk:
– Jeg har vært i debatter om religion og likestilling i mange år, og jeg vet at det er mange som ikke ønsker at mine meninger skal komme til uttrykk. Dette viser at jeg kanskje har truffet spikeren på hodet. Jeg er glad for at vi ikke har en blasfemiparagraf her i landet, slik at jeg fortsatt kan si hva jeg mener om religion, sier hun til VG NETT.
Bekkemellem har tydeligvis også forstått hvorfor det slås så hardt og desperat tilbake fra de muslimske rekkene. Et sentralt moment er at de stort sett selvoppnevnte talspersonene, ikke er vant med å få bred motstand for sitt repressive religiøse syn og press om mer religion inn i det offentlige rommet. De er vant med å få det som de vil – akkurat som et barn i trassalderen. Enten det har handlet om A-Møbelsaken , IKEA-hijab, hijab i skolen, hijab på sykehusansatte, eller i forsvaret og tollvesenet, har hijaben fosset frem. Så ble det (nesten) stopp: Et så godt som samlet Norge reiser seg og sier nei til regjeringens planer om å gi etter for hijaben også i politiet. Den pågående runden, blir langt mer utfordrende for hijabens agenter: Å utfordre et nærmest ”hellig nasjonalt klenodium”, den absolutt verdinøytrale politiuniformen, var langt vanskeligere enn hva Salimi-ene og Raja-ene nok hadde forventet seg. Motstanden kom for første gang fra alle hold: forfattere, jurister, redaktører, politifolk sentralt og på gulvet, fru Olsen og herr Jensen, og herr Ahmed og fru Khan. Talspersonene kjemper i disse dager mot vindmøller og går så til de grader tom for fornuftige argumenter at hijaben plutselig omtales blasfemisk som ”et lite tøystykke”. Den pinlige bommerten argumentasjonsmessig, som med all tydelighet vitner om desperasjon fra rekker som har fått alt for mye makt, påpeker Bekkemellem:
Hun mener motstandernes knallharde angrep er et uttrykk for manglende motargumenter.- Det hun sier viser at hun er i desperat mangel av argumenter. Jeg vet at jeg utfordrer veldig sterke miljøer og krefter, som etter hvert har mye makt i samfunnet vårt. Hun gir åpent utrykk for hvordan de ser på norske kvinnelige politikere som er opptatt av likestilling. Det er greit at det norske folk får et innblikk i det, sier Karita.
Ja, det er nettopp dette som er det historiske ved dagens hijab-debatt: ”makten”, i form av minoritet, mørkhudet, eller hva som brukes som ”pressmiddel”, får ikke fritt herje lenger. Flere og flere sier rett ut at hijaben er kvinneundertrykking. Vi begynner endelig å få en mer likeverdig debatt knyttet til islam: Ikke-muslimer våger i større grad å si rett ut hva de mener. Presset fra de muslimske religionskonserverende rekkene har gått for langt. Foten settes ned.
Det er grunn til å forvente at de trassige barna vil bli enda mer ilske. Det får så være. Det handler om hvilke verdier vi skal etterlate til de kommende generasjoner. Vi forhandler ikke om friheten, for størst av alt er friheten.
PS: Ved å ta en titt på debatten i kjølvannet av utgivelsen av Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme , fra 2007, tror jeg min påstand om at ”noe har skjedd” – en oppvåkning i bredere lag av befolkningen – vil være selvforklarende. ”Islamofobi-kortene” føyk rundt ørene mine, og det var ikke måte på hvor kvinneundertrykkende jeg var. Dette forvrengte verdensbildet av oss som ønsker et likeverdig og likestilt Norge er i ferd med å korrigeres. Det er det gledelige.