Rita Karlsen, HRS
EU-landene gjør lite eller ingenting for å hindre rasisme og diskriminering, fastslår EUs overvåkingsorgan for rasisme i en knusende, fersk rapport. Året er 2006, og rapporten kommer fra EUs overvåkningsorgan for rasisme, Det heter at det er særlig diskriminering i forhold til arbeid, bosetting og utdannelse som er alvorlig (se omtale av denne rapporten på for eksempel VG Nett).
I 2009 er konklusjonen den samme, denne gangen med spesielt søkelys på Norge. Konklusjonen lyder som før, og det er fortsatt diskriminering i forhold til arbeid, bosetting og utdannelse som er alvorlig. Men denne gangen har rådets rapport kommet med en ”ny diskrimineringsvariabel”, nemlig i forhold til muslimer.
– Kommisjonen mener det er en klar tendens til å foreta en kobling mellom muslimer som gruppe og vold og terrorisme, sier jusprofessor ved Universitetet i Bergen, Gudrun Holgersen,som eneste norske medlem i rådet, til NRK.no.
En slik holdning er ikke ulikt det som OIC holder på med i EUs menneskerettighetsråd, og som har skapt massiv diskusjon og trusler om boikott av den forestående rasismekonferansen i Genève, den såkalte Durban II.
Men media lar seg gladelig mate med rådets rasismekonklusjoner, og kobler det Siv Jensens (FrP) utspill om ”snikislamisering”, godt hjulpet av Norges medlem i rådet:
– Hvis rapporten hadde vært skrevet i dag, hadde Siv Jensens siste utspill blitt trukket frem som et eksempel på noe som kan bidra å generalisere og stigmatisere, som kan skape fronter i stedet for å bygge bro og fremme integrering, sier Holgersen.
– Det er fare for at man stigmatiserer medlemmene av minoritetssamfunn ved i politiske sammenhenger å omtale grupper, bruke generaliseringer og stereotyper, sier hun.
Med andre ord: ingen debatt, takk.
Men har vi allerede glemt at dette rådet ikke har en altfor stolt fortid?
I 2006 besluttet EU-kommisjonen å legge ned det såkalte rasismesenteret, som da het Europeiske Observasjonssenter for Rasisme og Fremmedhat, EUMC. Den formelle årsaken til nedleggelsen var at EU-landene siden opprettelsen av senteret i 1998 har innført felles regler for flere former av diskriminering. Men det samme senteret hadde en rekke ganger vært utsatt for hard kritikk, både knyttet til å ha en bestemt politisk dagsorden og for svak faglig kvalitet. For eksempel da rådet kom med flengende kritikk av Danmarks behandling av flyktninger og innvandrere, avviste den danske regjeringen flere av rapportens konklusjoner som feilaktige og udokumenterte, og sendte klagebrev til Europarådets generalsekretær. En dansk professor i samfunnsvitenskapelig metode undersøkt rapporten og mente regjeringen kunne ha rett i sin kritikk. Da vakte også stor oppmerksomhet da senteret i 2003 holdt tilbake en rapport om utbredt antisemittisme blant unge muslimer i Europa. I 2006 trakk Mads Bryde Andersen, dr. jur. ved Københavns Universitet, seg som styremedlem. Ifølge Bryde Andersen har ikke bare rådet fått en politisk funksjon, men han mente også det lå langt etter hva gjelder de faglige krav som stilles av EU-rådsforodningen. Han hevdet at det var all grunn til å være kritisk til senteret, ikke minst på grunn av senterets manglende vilje eller evne til å avgrense (og derav definere) de følsomme og ofte politisk betente saker, som de uttalte seg om i sine årsrapporter.
Ifølge Bryde Andersen var rådets viktigste oppgave å gi fellesskapet og EUs medlemsland «objektive, pålitelige og sammenlignbare opplysninger på det europeiske plan om fenomenene rasisme, fremmedhat og antisemittisme … «. Og han understreker at det, som kjent, både var og er stor politisk årvåkenhet til de temaer senteret beskjeftiger seg med. Men Bryde Andersen hevdet at når dets årsrapport kommer, ser man gjerne overskrifter som «Rasismen raser i Europa», men at journalister eller andre sjeldent tar seg bryet med å vurdere de premisser som danner grunnlag for konklusjonene. Jeg bemerker: da, som nå.
Men selv om EUMC ble lagt ned, ble det også besluttet at arbeidet skulle fortsette. Men denne gangen i annen form. EUMC skulle erstattes av en ny organisasjon, som skulle jobbe med en bredere innfallsvinkel på diskriminering basert på grunnleggende rettigheter. Dette ville innbefatte diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse, alder, handikap, seksuell orientering og religion. Kjønnsdiskriminering skulle derimot ivaretas av en annen institusjon. Spørsmålet som mange stilte seg var hvorfor det skulle fungere bedre med en enda bredere innfallsvinkel, når det fungerte dårlig når de skulle arbeide med rasisme og fremmedhat.
Svaret har vel langt på vei gitt seg i dag. Rådet fortsetter slik som det alltid har gjort. Hver og en kan gjøre seg opp sin mening ved å lese rapporten her: ECRI Report on Norway