Rita Karlsen, HRS
Hadia Tajik har vært en lysende stjerne på den politiske himmel siden hun kom frem fra sitt skjul i Rogaland. Med sine knappe 25 år har hun rukket ”flere utdannelser”, vært journalist og vært politisk rådgiver for to statsråder og statsministeren. (Så langt er hun fortsatt politisk rådgiver). Tajik’s CV er det ikke mange som kan skilte med.
Tajik’s bakgrunn, hennes foreldre er pakistanske, har vært et gedigent fortrinn; hun ble en perfekt rollemodell for regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk (hun startet da også hos integreringsministeren).
Tajik er også en av de første politikerne som har profilert seg sterkt med filmer og familiære historier på Facebook, i alle fall som media har slått stort opp. For eksempel over to sider i Aftenposten og deltakelse i NRKs gullrekke, forrige helg i Grosvold, i kveld i Nytt På Nytt? Hvilke andre politikere kunne forvente en smule av denne oppmerksomheten? Ikke mange – hvis det ikke er noe ”spesielt”.
Det er nok et faktum at Hadia Tajik høster fordeler av sin innvandrerbakgrunn. Norge mangler gode rollemodeller med innvandrerbakgrunn, og ethvert politisk parti med respekt for seg selv prøver å få innvandrere/personer med innvandrerbakgrunn på sin liste. Tajik ble uten tvil oppfattet som et slikt stjernefunn, for Norge generelt og Arbeiderpartiet spesielt, eller motsatt. Hun ble ikke minst et kjærkomment funn etter at Saera Khan hadde rotet seg bort i spåkoner.
Nå kan det synes som om Tajik har gitt ufattelige dårlige råd som politisk rådgiver. Tajik er muslim, og det er vel et fåtall som ikke har fått med seg at hijab er et muslimsk klesplagg. Skulle vi da tro at den største forkjemperen for hijab er å finne i statssekretær Astri Aas-Hansen? Det kan så være, men det må være mulig å tenke begge veier.
Men for valgforsker Frank Aarebrot synes dette helt uinteressant. Han synes medias fokus på Tajik er det mest interessante i hijab-saken.
– Jeg synes noe av det mest interessante ved hijab-saken er hvordan mediene fotfølger Hadia Tajik, sier professor i sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, til Aftenposten.no.
Konklusjonen må være at Aarebrot ikke har skjønt særlig mye av hijab-debatten. Men det er vel her valgforskeren slår igjennom. Derimot blir hans politiske analyser og konklusjoner tafatte, når han ikke ser det prinsipielle i saken. For det handler ikke om, som Aarebrot synes å tro, å påpeke at Tajik ikke bruker hijab (det ser vel for øvrig alle), på samme måte som heller ikke Aas-Hansen bruker hijab (skulle det også være påpekt?). Men det kan handle om at Tajik er muslim, og gir politisk ledelse og andre råd deretter, på samme måte som de samme legger Ap’s premisser til grunn for sine politiske handlinger. Om Tajik og andre ønsker hijab er et helt legitimt valg, men da må en både stå til ansvar for sitt valg og stå til ansvar for hvordan en driver frem prosessen internt i beslutningsapparatet. Her mener tydeligvis Aarebrot at Tajik skal gå fri. Hun er jo mørkere i huden enn gjennomsnittet, og dermed blir medias fokus (fotfølging, som Aarbrot sier) intet mindre enn rasisme (!).
Men tror du ikke journalistenene fokuserer på Tajik fordi hun er har vært mye fremme i media?
– Jo, jeg tror antakelig at det er årsaken. Jeg tror ikke de har rasistiske intensjoner, men resultatet blir likevel rasistisk, sier han.
Han sier han føler ubehag ved det.
– Blant journalistene savner jeg en reflektert holdning til det de gjør. Hajik fremstilles nå som en person som vil pådytte det norske folk hijab, enda hun ikke bruker hijab selv en gang. At hun ikke bruker hijab, burde vært påpekt av pressen, sier Aarebrot. – Dersom både statssekretær og politisk rådgiver hadde vært etnisk norske, ville mediene fokusert på statssekretæren, mener Aarebrot..
Jeg får lyst å spørre: hvor var du Aarebrot mens Hadia Tajik har gått fra det ene media etter det andre og reklamert for seg selv og sin egen karriere? Er ikke det akkurat like rasistisk, om enn med motsatt fortegn?
Det er riktig at en politisk rådgiver ikke kan fatte vedtak, men det kan altså en statssekretær, der grensene for sistnevnte er noe vagt definert. Men det er blitt tatt for gitt innenfor vårt (parlamentariske) styresett at, i alle fall de som er nærmest statsråden og som er håndplukket, er 100 % lojal. Derfor er det vel ikke en eneste statsråd i dette landet som ikke forventer å bli løpende orientert om de vedtak som eget departement fatter. Vi snakker ikke her om en tilrådning lagt på statsrådens bord, vi snakker om et vedtak, dertil et kontroversielt og prinsipielt vedtak. Det kontroversielle burde Tajik, både ut fra utdanning, yrkeserfaring og sin muslimske bakgrunn, være særdeles godt kjent med. Det prinsipielle burde juristen og Ap-veteranen Aas-Hansen være særdeles godt kjent med. Og begge burde være kjent med saksgangsprosedyrene.
I denne sammenheng er det også interessant hvorfor saksbehandlingen var unntatt offentligheten, både i departementet og hos Politidirektoratet.
Regjeringen må gjerne ”frikjenne” både Tajik og Aas-Hansen, men å frita dem fra ansvar er en degradering som ikke hører hjemme noen steder. Mørkhudet eller ikke. Valgforsker Aarebrot burde heller være mest interessert i hva som egentlig har skjedd i denne saken, for det er direkte flaut å dra opp rasismekortet.