Rita Karlsen, HRS
Vel er Høyres Inge Lønning, medlem av Stortingets presidentskap, innlegg i dagens Dagbladet.no et godt bevis på at dagens regjering er blitt svært så autoritær, men vi skal vel heller ikke glemme at Lønning utgjør en sentral del av opposisjonen. I all fall reagerer jeg på at Lønning bruker en så alvorlig sak rett inn i et valgkamp-opplegg, som et vitnesbyrd på at Stoltenbergs flertallsregjering ikke står for «ordning och reda», og at det heller ikke er slik at partiene ” på den andre siden av midtlinjen i norsk politikk bare er kontroverser og kaos”. At det synes å være etablert en eller annen slags politisk (og folkelig?) aksept for at prinsipielle vedtak tas uten demokratisk behandling, mener jeg er et demokratisk problem. Derimot stiller jeg mer tvilende til at løsningen heter H, KrF, V og/eller FrP, i hvilken som helst koalisjon eller frittstående. Løsningen på det synlige demokratiunderskuddet burde være en offentlig debatt, som involverte, ikke bare de folkevalgte på Stortinget som Lønning argumenterer for, men det norske folk. Til dette er det også å bemerke at det ikke er bare de saker som noen av de folkevalgte reagerer på, som kan gjøre krav på et offentlig ordskifte. I så måte er blasfemisaken et godt eksempel. Det var verken nasjonale eller lokale politikere eller media som reagerte på forslaget. De reagerte først når de ble fortalt at dette utgjorde et problem. Det er for så vidt greit, det kan langt på vei bevise at samfunnsvåkne aktører blir lyttet til, men det er ikke så greit når det ensidig benyttes til å slå politisk mynt.
Lønning skriver blant annet:
Thorbjørn Jagland har rett når han minner om at lover ikke vedtas på bakrommene i regjeringskvartalet. Enda mer rett har han når han påpeker at det minst må kalles et paradoks når noen kan tenke den tanke at nye rettslige avgrensninger av ytringsfriheten skal trumfes igjennom ved å frata en betydelig del av de folkevalgte deres frihet til å ytre seg. Partidisiplin er i sin alminnelighet et tveegget sverd, men den nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra så klart som Jagland i dette tilfelle har gjort.
Jeg registrerer at Lønning er kommet til at blasfemiforslaget er ”egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold”. Det er store ord, og neppe den eneste ”tilgodelappen” som kan tillegges en slik beskyldning. Jeg tenker spesielt på reglementsendringen som åpner for hijab til politiuniformen, men merker meg at Lønning er mer opptatt av snøen som falt i fjor enn å skue fremover. Han eksemplifiserer:
Den forutsigbarhet, ryddighet og stabilitet som skulle prege den utøvende statsmakt bare vi fikk en flertallsregjering, har vi så langt sett lite til. Derimot er eksemplene blitt mange på kortsluttede beslutningsprosesser og lammede samfunnsdebatter etter hvert som det dumpes nye kommunikeer fra de lukkede rom. Noen utvalgte eksempler: Etter lang og engasjert offentlig debatt om EUs tjenestedirektiv kommer det plutselig beskjed om at regjeringen har avgjort saken ved håndsopprekning, og at det med 10 mot 9 stemmer er bestemt at det ikke kommer på tale for Norge å bruke EØS-avtalens reservasjonsrett. Etter en enda lengre og enda mer engasjert offentlig debatt om den forestående gigantinvestering i nye kampfly, der uenigheten mellom regjeringspartiene har vært synlig og hørbar for alle, meddeles det plutselig fra regjeringskvartalet at man har bestemt seg for det amerikanske alternativet. Først mange uker senere får rette vedkommende, den bevilgende statsmakt, Stortinget, melding fra regjeringen om hva den ønsker tilslutning til og hvorfor. Det springende punkt er ikke hvorvidt man er enig eller uenig i det standpunkt Regjeringen i disse sakene har landet på. For egen del har jeg ingenting å utsette på noen av dem. Problemet er at den politiske innsidehandel i regjeringskvartalet avskjærer den frie politiske meningsdannelse og reduserer Stortinget til et slags overflødig vedheng til regjeringsapparatet.Tegnene er like talende som de er tallrike. Dagen før Stortingets finansdebatt i høst kunne finansministeren – til alt overmål ved en pressebriefing i Stortingets vandrehall – på det nærmeste dementere hele budsjettforslaget ved å annonsere at en omfattende krisepakke, med store konsekvenser for hele det økonomiske opplegg, ville komme et stykke ut på nyåret. Krisepakken hadde man i regjeringskvartalet attpåtil tenkt å presentere, ikke i Stortinget, men på den første dag i en av Stortingets møtefrie uker.Faktisk skal man lete lenge for å finne en norsk regjering som mer systematisk har neglisjert Stortinget enn det dagens regjering gjør. Siste dag Stortinget hadde møte før jul, fremmet en samlet opposisjon forslag om å be Regjeringen om å utsette ikrafttredelsen av tomtefesteinstruksen til Høyesterett har tatt standpunkt til grunnlovsmessigheten av den storstilte privatisering av fellesskapets eiendom som følger av instruksen. Saken har en lang forhistorie, der regjeringspartiene gang etter gang har valgt å bruke sitt flertall til å kjøre mot rødt lys ved å sette hensynet til Grunnloven til side. Forslaget fra opposisjonspartiene ble behandlet som siste sak i Stortingets siste møte i 2008. Ikke ett medlem av regjeringen fant det bryet verdt å være til stede i stortingssalen.
Lønnings eksempler er viktige nok, men har ikke Lønning og Høyre et selvstendig ansvar? Hvorfor tar han ikke offentlig opp problematiske saker relatert til forslag eventuelt prosesser? For eksempel hørte vi ingenting fra Høyre hva gjaldt Metock-dommens eventuelle betydning for Norges tilsutning til EØS direktiv nr. 38. Stortingets saksordfører på denne saken trakk seg nettopp på grunn av dette. Kanskje det hadde noe å gjøre med at saksordføreren var Per-Willy Amundsen fra FrP? Saken var kanskje slik sett lite egnet til å slå politisk mynt på?
Men det kan være at det viktigste for Lønning er lovforslags behandling i Stortinget, hvorpå han glemmer den betydelige politiske makt som er tillagt, bevisst eller ubevisst, statsforvaltningen. Dette er igjen reglementsendringen for åpning av hijab til politiuniformen et bevis på. Så langt jeg har fått med meg har ikke regjeringen sagt et ord om dette, selv om det er en prinsipiell beslutning, dertil uten oppslutning i folket, og som mange av oss mener vil ha særdeles uheldige konsekvenser. Men det er heller ikke mange andre politikere som har ytret seg på et selvstendig grunnlag. Er det viktigste hvilket, eventuelt hvilke, politiske partier som sitter i regjeringen, enn at vi har parlamentarisk styringssystem som fungerer etter intensjonene? Lønning skriver:
Dagens bilde, der ingen av regjeringspartiene vil vedkjenne seg et lovforslag man har forpliktet seg til å tvinge frem flertall for i Stortinget, er mot denne bakgrunn ikke noe annet enn den foreløpige krone på byggverket for en syntetisk flertallsregjering. Samtidig forbereder statsminister Stoltenberg seg på å kjøre reprise på suksessen fra forrige valgkamp: flertallsregjeringer står for «ordning och reda» som det heter hos vårt nabofolk i øst, mens det på den andre siden av midtlinjen i norsk politikk er bare kontroverser og kaos. Det er, med respekt å melde, et optisk bedrag. For vår demokratiske statsskikk vil en fortsettelse av dagens syntetiske flertallsregjering representere en større påkjenning enn de fleste tenkbare alternativer. For balansen mellom statsmaktene, som hele vår konstitusjon hviler på, vil det, sett fra den lovgivende statsmakts ståsted, være grunn til å si med en lett omskrivning av en berømt replikk fra en av antikkens hærførere «Én slik valgseier til, og det vil være ute med oss!»
I motsetning til Lønning ser jeg for meg andre tenkbare alternativer som kan representere en større påkjenning enn dagens regjering. Spesielt dem som halter etter og ikke klarer å ta prinsipielle valg, gjerne i redsel for at å støte bort noen velgere. Så nå spør jeg: Er du Lønning for eller imot en reglementsendring av politiuniformen som åpner opp for religiøse symboler som hijab? Og, med hvilken begrunnelse?