Rita Karlsen, HRS
Jeg regner med at jeg ikke er den eneste på Oslo øst som har registret at det i en muslimsk familie ikke er samme krav til muslimsk bekledning. Det vanligste synet er tildekkede kvinner og jenter, gjerne ned i 3 års alderen, mens menn og gutter er vestlig kledd. Mannen i en eller annen form for dress, gutten i jeans og sprek genser. Det er vel ingen som tviler et sekund på at kvinnen synes det er helt greit å være innpakket, eller som tror at den lilla jenta hemmes et øyeblikk av sin innpakking?
Det er påtakelig at det er profilerte muslimske menn, to av dem mer eller mindre dyrket frem av avisen Aftenposten, der både studenten Muhammad Usman Rana og Venstrepolitiker Abid Raja synes å boltre seg fritt. De er begge skribenter på signert-spalten, og begge bruker spalten flittig til å promotere islam eller pro-Hamas eller kjekkaser som Tariq Ramadan. Eller som i går, da hijabdebatten virkelig tok av etter justisminister Knut Storbergets kuvending, da fant Aftenposten det hensiktsmessig å hente inn Usman Rana og Raja for å delta i avisens nettdebatt om hijaben. Ja, de var vel de absolutt mest perfekte. For oss som sjekket debatten så vi da også hva som skjedde – Usman Rana og Raja forsvarte hijaben med ”nebb og klør”. Og i dag, ja, da finner Aftenposten det like godt å publisere et innlegg av Usman Rana, som var på internett øyeblikkelig. Er det ikke litt påtakelig at pro-hijab raskt gjøres tilgjengelig i space, mens kritiske innlegg, for eksempel Hege Storhaugs innlegg (7. februar) aldri kom på nett, eller innlegg som blir refusert. HRS har mottatt flere refuserte innlegg til Aftenposten, ett av disse publiserte rights.no10. februar, og de har til felles: de er negativ til hijab i politiet.
Det passer nok Aftenposten langt bedre å bruke dem som bifaller avisens syn, som kjent har dem tilkjennegjort på lederplass at de synes hijab i politiet er helt uproblematisk. I dagens tordentale fra Mohammad Usman Rana gyver han løs på de ”forvillede vaktbikkjer”, noe jeg øyeblikkelig tok til inntekt (voff, voff). Og som i sin vinnerkronikk i Aftenposten bruker Rana igjen Aftenposten til å fyre løs med begrepet sekularisme. Forrige gang var det sekulær ekstremisme, nå er det ”vaktbikkjesekularisme”. Vi er visst noen vaktbikkjer som har ”sluppet løs i vårt land”, for slike som oss ville han vel helst ha innelåst eller i bånd? Ikke bare er det noen fæle vaktbikkjer i dette landet, men vi (Norge) har også fått en justisminister som er blitt ”skremt til en svakt skjult ambivalens” og som er blitt ”skyteskiven til de med frykt for det fremmede som har inntatt en militant form i sin streven for at noen tøystykker ikke blir innlemmet i den norske politiuniformen.”
Du kan si mye om oss motstandere av hijab i politiet, men at det er noen som har vært i nærheten av å bruke ”en militant form” må med respekt å melde være en hinsides overdrivelse. Vi har nyttet vår ytringsfrihet i form av det frie ord, altså den samme frihet som Rana tar i bruk når han krever at islam skal få den plass i det offentlige rom som han, og hans trosfeller, mener den har krav på.
Men på toppen av det hele så mener Rana disse som har inntatt denne ”militante form” gjør det ”i sin streven for at noen tøystykker ikke blir innlemmet i den norske politiuniformen.” (min utheving). Det er nesten fantastisk at Rana, som den store forkjemperen for at kvinner skal bruke hijab, degraderer hijaben til noen tøystykker. Dessuten faller det på sin egen urimelighet; hadde dette bare vært noen tøystykker, altså betydningsløse, hvorfor er det da så mye ståk og bråk? Det viser vel hvor maktpåliggende det er for islam at kvinnene bruker hijab.
Så går Rana over til verdinøytraliteten, som han stiller spørsmål ved. Med henvisning til blant annet Arne Johannessen, leder i Politiets Fellesforbund, og Senterpartiets Ola Borten Moe sier Rana: ”Deres definisjon av verdinøytralitet innebærer blant annet at tegn som kan avsløre en religiøs, og da særlig muslimsk, tilhørighet ikke kan inkluderes i vår ordensmakts ytre fremtoning. Analyserer man dybden i argumentet om såkalt verdinøytralitet, er konsekvensen at også muslimskklingende navn, arabisk utseende og visse typer skjegg bør inngå i Politihøyskolen eksklusjonskriterier ved opptak av nye studenter.”
Åj, åj. Fakta viser noe annet enn det Rana vil tro. Verdinøytralitet diskuteres jo faktisk ut fra at hijab skal være tillatt, i motsetning til kippa. Altså gis islam forrang fremfor andre trosretninger. Og en analyse av dybden i argumentet om verdinøytralitet vil ikke avdekke at ”muslimskklingende navn, arabisk utseende og visse typer skjegg” inngår i eksklusjonskriteriene. Rett og slett fordi det ikke har noe med verdier å gjøre, i særdeleshet ikke det som har med utseende å gjøre. Noen kan selvsagt ut fra et verdivalg ta et muslimsk navn eller anlegge et muslimsk skjegg, men det vil være et definisjonsspørsmål. Navn og skjegg kan med andre ord ikke automatisk tillegges en bestemt verdi, men det kan hijab. Dette ”tøystykke” har et verdibudskap.
Ranas forsøk på å blande inn politifolks eventuelle fritidsaktiviteter, eller tidligere roller, som at Johannessen har vært kommunestyrerepresentant, er patetisk. Om politifolk er religiøse, politisk bevisste eller driver med griseoppdrett på fritiden, har ingenting med deres profesjonelle politirolle å gjøre. Tror virkelig Rana at han oppnår noen forståelse med slik argumentasjon?
I Ranas verden oppnås ”genuin nøytralitet” hvis det ”norske politiet blir et speilbilde av den norske befolkning, slik at ulike typer nordmenn kan identifisere seg med en inkluderende politimakt.” Hvorfor skal den norske befolkningen identifisere politiet som noe annet enn politi?
Så kan jo Rana fortsette å drømme om et ”fremtidig Norge der politikvinner med hijab vokter den israelske ambassaden, mens jødiske politimenn med kippa patruljerer norske moskeer”, men jeg merker meg at en av de få muslimske politikvinnene betakker seg for dette: hun sier hun ville oppleve det som ubehagelig. Og det er tross alt slike som henne Rana vil ha inn i hijaben, dette tøystykket uten noen som helst betydning…
To andre muslimske menn som har gjort seg som de fremste talsmenn for å få kvinner til å bruke hijab, er generalsekretær i Islamsk Råd Norge (IRN) Shoaib Sultan og IRNs nestleder Asghar Ali. Dette er for øvrig de samme som nekter å ta generell avstand fra dødsstraff for homofile. I et intervju i Magazinet 23. Januar 2008 sa Sultan: ”Når vi kommuniserer at homofili er synd, sier vi ikke at homofile personer er forkastelige. Moskeene er åpne for homofile muslimer som kommer for å be. Samtidig kan ingen kreve at en religiøs lære skal endre seg i tråd med det som til enhver tid er den rådende politiske oppfatningen.” Men kritikk av islam, er det samme som å si at muslimer er forkastelig? Og den ”rådende politiske oppfatning” skal følge den religiøse lære? Det er vel derfor IRNs kamp for at muslimer skal være korrekt antrukket, gjelder bare kvinner. Således henger deres argumentasjon ikke på greip verken i forhold til deres egen klesstil eller i forhold til ”frihet”. I et innlegg i dagens Dagbladet, under tittelen ”Beskytt trosfriheten”, skriver de to herrene: ”Nekter man muslimske kvinner å bære hijab i politiet så signaliseres det at det ikke er plass til troende mennesker i politietaten. Hijab er ikke et valgfritt plagg man bruker for å ri en motebølge, men en religiøs plikt. Det innebærer at i den grad staten forbyr dette, så griper den rett inn i den enkeltes trosfrihet.”
At et slikt utsagn i det hele tatt kan kobles til frihet, trosfrihet eller annen frihet, skal man faktisk ha god fantasi for å forstå. Kanskje IRN ville få større aksept for sitt religiøse påbud og kvinners religiøse plikt om muslimsk bekledning hvis de faktisk selv var korrekt antrukket? Meg bekjent skal, som et religiøst påbud, muslimske menn ha klær som skjuler kroppsformene, og aller helst skal både shorts og kortermet skjorte unngås. Ideelt sett skal buksene stoppe i ankelhøyde, lengre bukser enn dette ble av Muhammed karakterisert som ”arroganse”. Det er også vesentlig at menns klær ikke skal gi inntrykk av ”å vise seg frem”. Derimot skal klærne, ifølge islam, med all tydelighet skille muslimene menn fra andre religiøse grupper. Klærne skal gi islamsk identitet. Silke, gullfarger og sterke farger på menns klær er bannlyst – det anses som feminint. Oppfyller Sultan, Ali, Rana eller Raja dette?
Så, Rana, kledd i rosa silkeskjorte under den vestlige dressen med buksekanten under ankelen, og som endog har tilkjennegitt at en av hans interesser nettopp er klær, og de andre, som jeg heller aldri har sett i noe annet enn vestlige klær, hva er det som gjør at det er helt uproblematisk for dere å bryte med deres profets befalinger? Hvorfor fører dere ingen kamp for muslimske menns klesstil?
Den dagen skal til og med jeg ta deres utrettelige kamp for å tilsløre den muslimske kvinnen alvorlig, inntil da ser jeg deres kamp som å holde den muslimske kvinnen undertrykt mannen.