Rita Karlsen, HRS
To sentrale momenter som har blitt påpekt i tilknytning til Siv Jensens (FrP) påstand om at Norge ”snikislamiseres” er at det ikke kan oppfattes som sniking all den tid det er krav som fremsettes i full offentlighet, og det andre er at snikingen ikke foretas av (noen) muslimer, men av (en prinsippløs) regjering og (et politisert og forvirret) byråkrati.
Jeg vil anta at sannheten ligger sånn midt i mellom. Krav kan bli møtt mer positivt enn hva mange kanskje egentlig ønsker, men man håper at å gi etter for krav, gitt at man opplever de som ”relativt” rimelig, vil beholde ro og fordragelighet i kongeriket Norge. Det kan bli mer bråk av å si nei, og derfor opplever vi vel også at ”krav” er blitt innfridd i det stille på bakrommet. Hva gjelder at ”snikingen” ikke først og fremst foretas av (noen) muslimer, er jeg enige. De har ingen grunn til å snike, så langt har det offentlige Norge vært velvillig i tilretteleggingen, det er vel sågar det som heter brobygging og dialog.
Men et viktig spørsmål i denne sammenhengen er hvem de som styrer og steller i dette landet faktisk lytter til?
Svaret på dette spørsmålet kan langt på vei forklare både en eventuell ”islamisering”, med eller uten sniking, og ”debatten om debatten”, jf. formaningene fra for eksempel utenriksminister Jonas Gahr Støre (”En urovekkende debatt”, Dagbladet.no) og avtroppende stortingspresident Torbjørn Jagland (”Advarer mot het debatt”, NRK.no)
HRS har mer enn en gang blitt beskyldt for å overdrive, være for negative, dra analyser for langt med mer, og da gjerne av den aktuelle sittende regjering. Altså de som har ansvaret. For eksempel hevdet vi i 2002 at muslimske kvinner som skilte seg etter norsk lov fortsatt ble ansett som muslimsk gift, da de ikke hadde fikk innvilget muslimsk skilsmisse. Regjeringen svarte med at det er et ”vanskelig problem, men at de jobbet med løsning”. Særlig viktig for dem kan det ikke være, for verken forrige regjering eller denne regjeringen har gjort noe med problemet. I 2003 hevdet vi at andelen norske jenter som kjønnslemlestet er betydelig flere enn det mange synes å tro. Vi gjentok påstanden, med ny dokumentasjon i 2005, men regjeringens reaksjon er den samme: Man setter forskere på saken (ikke hvilke som helst forskere, man er da selektiv) som kan fortelle det de ansvarlig vil høre: Det er ikke mange jenter i Norge som er eller vil bli kjønnslemlestet. I 2004 påsto vi at mange barn med innvandrerbakgrunn har lange opphold i foreldrenes opprinnelsesland, og flere regelrett dumpes der. De ansvarlige svarer på samme måte: (utvalgte) forskere kan fortelle at det ikke gjelder så mange. Den sittende regjering smiler fornøyd; ingen grunn til raske (og kanskje strenge) tiltak. Den samme reaksjonen møter vi i problematikken knyttet til tvangsekteskap, barnebruder, flerkoneri og annet.
Sum: Det er en kamp om troverdighet.
Det er vel ikke mange som regner politikere som spesielt troverdige, i alle fall ikke i et valgår, men da er det en desto større utfordring at det er vårt politiske lederskap som har makten til å sette tema på den politiske dagsorden. Og det er dem som blir konfrontert når media setter tema på dagsorden. Da er det sentralt hvem våre politikere lytter til. Man kan for eksempel være for kjønnsdelt undervisning i svømming og gymnastikk (og eventuelt andre fag i grunnskolen), men stiller man seg da spørsmålet om hvem man lytter til? Er det mange som tror at barn er spesielt opptatt av en slik segregering? Eller når man godtar at jentebarn tildekkes, hvem sitt ”behov” tilfredsstilles? Eller når det er ”så få” jenter som lemlestes og/eller barn som ikke får vokse opp i Norge, hvem er det da man svikter?
Det er derfor forstemmende å høre ”løsningen” fra Katja Jansen Fredriksen, doktorgradsstipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, som kanskje er en av de stemmene som makta vil låne øret til.
Hun forteller på Forskning.no at norske domstoler stadig oftere møter argumenter fra sharia i saker som dreier seg om skilsmisse og barnefordeling. Hun har gått gjennom en rekke saker som har vært i det norske rettssystemet de seneste årene, da med utgangspunkt i ”møtet mellom norsk lov og sharia i familieretten”.
– I det store fleirtalet av dommar vert argument frå sharia trekte fram. Samstundes er muslimske partar i saka redde for å dra argumenta for langt. Dei veit at mange norske dommarar sit med dei same negative tankane om sharia som folk flest, sier hun.
Fredriksen mener også at interessen for problemstillinger omkring norsk rett og sharia er økende, men at domstolene lite lydhøre for argumenter hentet fra sharia. Samtidig sier hun at de fleste muslimer ønsker å forholde seg til norsk rett – men at ”møtet” likevel kan bli konfliktfylt:
– Familieretten skil seg ut ved å vere så sterkt kulturelt og religiøst betinga. Då oppstår det lettare konflikter, sier Fredriksen.
Videre hevder Fredriksen at til tross for at muslimske parter er opptatt av prinsipp fra sharia i familieretten, tenker de likevel – som nordmenn, presiseres det – strategisk for å gå seirende ut av rettssaken. Hun forteller også at hennes gjennomgang av dommer har avdekket at muslimske innvandrere er godt orientert om hvilke rettigheter de har knyttet til det norske rettssystemet. Her skiller kvinnene seg ut som spesielt velinformerte.
Hun understreker videre at norsk rett har gode muligheter til å stoppe praksiser som strider mot alminnelig norsk rettsfølelsen, slik som eksempelvis tvangsekteskap og polygami, men mener at avgjørelsene ikke alltid er til hjelp for kvinner i praksis. Hun drar så eksemplet med skilsmisse: da ved at en skilsmisse etter norsk lov ikke nødvendigvis blir anerkjent etter sharia, slik at kvinnen fortsatt anses som (muslimsk) gift.
Fredriksen mener at en i større grad må tørre å drøfte aktuelle konflikter mellom norsk rett og sharia, og hun savner en debatt om hvilke prinsipper som en skal ta hensyn til og ikke i familieretten. Hun mener dessuten at løsningen i mange tilfeller kan ligge nærmere enn en tror:
– Enkle kontrollspørsmål kan somme tider løyse konflikta. Mellom anna er spørsmålet om skilsmisse ofte avklart i kontrakta partane har skrive under på i henhold til ekteskap inngått i heimlandet.
– Dersom begge partar er samde om innhaldet i kontrakta, er det ikkje nokon grunn til å ikkje vise omsyn til dette i ein norsk rettssak, seier Fredriksen.
Fredriksen tror ikke at vi har noe å tape på å ta hensyn til partenes sine religiøse argumenter i saker der begge parter er enige om å legge sharia-normer til grunn og der disse normene ikke strir med den allmenne rettfølelsen:
– Rettspraksis viser at konfliktene berre vert forverra dersom ein ser bort frå desse argumenta.
– Alternativet til å vise omsyn er at muslimske partar vil ty til andre domstolliknande organ, som mellom anna mekling i moskeane. Khadra-saka har vist oss kva slags konsekvensar dette kan få, seier ho.
Hun ser for seg tre alternativer for å ta hensyn til muslimer sitt ønske om å innarbeide argumenter fra sharia i familieretten:
Man vet neimen ikke om man skal le eller gråte. Fredriksen legger for dagen en holdning til sharia som må kunne betegnes som rimelig naiv. At hun også mener den skal ha livets rett i norsk rettsvesen er etter min vurdering intet mindre enn en snikislamisering. Enda verre er det at sharia-normer etter hennes gjennomgang av dommer allerede synes å ha befestet seg som en del av norsk rettsvesen. La oss uansett prøve å ta henne på orde hva gjelder noen av hennes forslag:
Hun viser til at det i skilsmisser kan ta utgangspunkt i den muslimske ekteskapskontrakten og – hvis begge parter er enige i kontraktens innhold – skal den kunne tas hensyn til i norsk rett. Slik sett skal ”løsningen være nærmere enn en tror”. Jeg vet ikke hvor mange muslimske ekteskapskontrakter Fredriksen har sett, men jeg har sett en del, og de har alle det samme til felles: Punktet som omhandler skilsmisse er strøket ut. Med andre ord tildeles ikke kvinnen (mannen har dette allerede i kraft av sitt kjønn) noen rettigheter hva gjelder skilsmisse. Så kan selvsagt en kvinne være ”tøff nok” i en norsk rettssal til å påstå at hun ikke var enig i at en slik rettighet ikke ble nedfelt da ekteskapet ble unngått, men det er vel en situasjon som kan betviles av flere grunner.
Derimot kan et annet spørsmål stilles til den samme ekteskapskontrakten, og som er et forslag HRS tidligere har fremmet, uten at Fredriksen eller noen andre akademikere har applaudert, nemlig at ekteskapskontrakter som ligger til grunn for familiegjenforening i Norge skal korrespondere med norsk lov. Med andre ord: en muslimsk ekteskapskontrakt der kvinnen ikke er delegert noen skilsmisserett må ved tillegg eller på annen måte tillegges at kvinnen er i sin rett til å skille seg etter de rettigheter som er nedfelt i norsk lov. Hvis ikke dette oppfylles, kan heller ikke kontrakten (som da vil være i strid med norsk lov) benyttes som innvandringsgrunnlag for ektefellen. Det vil være å tilpasse ekteskapskontrakten til norsk lov, og ikke å tilpasse norsk lov til sharia, slik Fredriksen tar til orde for.