Men først en liten kommentar fra oss: I en samtale med en somaliskfødt kvinne i dag, som er bestyrtet over den norske regjeringens forslag om å innføre hijab som del av politiuniformen, fortalte hun dette: I Somalia er det forbud for kvinnelig politi å bruke hijab eller lignende tildekning. Det samme gjelder i offentlige skoler. Skoleuniformen har ikke hijab. Noe å tenke på for både regjeringen og enhver? God helgelesning!
Hijab er islamismens uniform (gjengitt med velvillig tillatelse av forfatteren og nettstedet Fritanke.no, hvor kronikk først ble publisert)
Det flerkulturelle samfunn blir ikke mer flerkulturelt om politiet tillater hijab til uniformen. Snarere er det et bevis på at det flerkulturelle samfunn har mislykkes.
Tekst: Walid al-Kubaisi, publisert: 11.2.2009
Aldri i min villeste fantasi hadde jeg forestilt meg at Norge skulle gå inn for ordningen som Politidirektoratet nå har sagt ja til. Det er et trist kapittel i landets historie hvis hijab blir tillatt til politiuniformen. Jeg vet at nordmenn forsvarer hijaben med argumenter hentet fra norsk sammenheng – som respekt for tro og religion, det å gi det flerkulturelle rom til å utfolde seg, respekt for individets frihet og toleranse for forskjeller i klesdrakt og tanker. Men om man hadde dukket litt under overflaten og skaffet seg innsikt i erfaringer fra muslimske land, ville vi nok ikke sett et så avslappet forhold til hijaben.
Hijaben er en islamismens kvinnedrakt, men islamisme er ikke islam. Islamisme er en politisk ideologi derivert fra islam, og en helt bestemt form for tolkning av islam. Det fins muslimske lærde som betrakter islamistene som frafalne muslimer og advarer mot dem som farlig tendens i moderne tid.
Hijaben er en politisk uniform som ble oppfunnet av de islamistiske Muslimbrødrene for drøyt 60 år siden. Beviset er rett og slett alle bilder i oppslagsverk og leksika, som viser at denne drakten ikke fantes før 1950-årene. Muslimske kvinner i de meste fundamentalistiske miljøene har alltid hatt en anstendig klesdrakt som har dekket hår og bryst. Men den har vært noe annet i mote og form enn den islamistiske hijaben. Min mor brukte aldri den islamistiske hijaben. Hennes mor brukte den heller ikke. Det samme gjelder mødrene til de fleste kvinner i Norge som i dag bruker hijab.
Det fins forskjellige klesdrakter som etter muslimsk tradisjon er anstendige og som dekker hår og kropp. De er forskjellige i de ulike muslimske land. Den pakistanske kvinnedrakten er annerledes enn kvinners bekledning i Irak og Syria; i Marokko har kvinner kledd seg forskjellig fra kvinner i Indonesia og Tyrkia. Den islamistiske hijab som politiet nå aksepterer, sletter alle de kulturelle trekkene slik at man ikke vet hvilken kulturtilhørighet den muslimske politikvinnen som bærer hijaben har. Dette er ikke en flerkulturell handling, tvert imot, men en hijab som reduserer de ulike kulturene til en bestemt religiøs tolkning og forståelse.
Det betyr på ingen måte at enhver kvinne som bærer hijab er islamist, liksom en kvinne iført et palestinaskjerf ikke nødvendigvis er palestiner. Men vi har symbolet i et nøtteskall: Islamistene har et prosjekt for å islamisere samfunnet. Og de sier det rett ut at det er det de vil gjøre. Den egyptiske Al-Qaradawi, sentral tenker i Det muslimske brorskap og leder for det europeiske fatwa-rådet, har sagt dette utallige ganger på arabisk TV og på sin arabiske webside. Utsagnene er også blitt oversatt til norsk og publisert på nettet. Og Al-Qaradawi er den som gav fatwaen om demonstrasjonen mot Frankrikes hijab-forbud. Har ikke politiet vurdert dette? Har de ikke eksperter som kan arabisk?
Det har opp gjennom århundrene kostet Europa mye blod og smerte å skille stat fra kirke og politikk fra religion. Tillates hijab i politiuniformen svekkes dette skillet. Hijaben er et politisk-religiøst symbol som brukes som offentlig forkynnelsesredskap. Norge er et kristent land med kristendommen som religion, men staten driver ikke med kristen misjon og tillater ikke statlig kristen forkynnelse. Tillates hijaben vil det automatisk bety at staten forkynner islam. Det flerkulturelle samfunn blir ikke mer flerkulturelt om politiet tillater hijab til uniformen. Snarere er det et bevis på at det flerkulturelle samfunn har mislykkes. Et flerkulturelt samfunn innebærer at fremmede kulturer har rett til å bli en del av samfunnet når disse kulturer og religioner integrerer seg i demokratiet. Islam burde da integreres og tilpasses demokratiet, ikke motsatt. Hijab-spørsmålet er et bevis på at islam ikke klarer å tilpasse seg demokratiet, og for å unngå kollisjon integrerer demokratiet seg i islam.
Men her har politiet heller ikke gitt muslimer mulighet til å vise at de faktisk kan være fleksible og tilpasningsdyktige. Hizbullahs gudfar, ayatollah Muhammed Hussein Fadlullah, var den sjiamuslimske lærde som sammen med Al-Qaradawi skrev oppropet som oppfordret muslimer verden over til å demonstrere mot Frankrikes lovforbud mot hijab. Da Fadlullah ble spurt om hva muslimske kvinner skulle gjøre hvis Europa insisterte på lovforbud mot hijab, svarte han: ”Vi kan finne utallige løsninger. For eksempel å utstede en fatwa om at kvinner kan bære parykk som dekker håret.” Hijaben i politiet betyr at islam blir tatt inn uforandret og automatisk overført til Europa istedenfor at muslimer stimuleres til å utøve fleksibilitet i møte med en utfordring.
Nordmenns tidsperspektiv er begrenset, og de fleste politikere og intellektuelle tenker ikke lenger fram i tiden enn 20-30 år. Det virker på meg som nordmenn av frykt for konflikter er villige til å åpne seg for alt mellom himmel og jord – på bekostning av sitt samfunns grunnleggende verdier. Folk stemmer på sine politikere i håp om et bedre liv for seg, men også for de kommende generasjoner. Men hvilken framtid vil Norge oppleve hvis man fortsetter denne grenseløse holdningen med å akseptere verdier som er i kollisjon med utvikling, åpenhet og kompromiss?
Nå vil Norge innføre en ordning fra England, men Norge er ikke England. Ikke har Norge like mange muslimer som England, og ikke har Norge noen kolonialistisk fortid å bøte på med slike hijab-lover, som virker som straff og selvpisking av samfunnet. Heller ikke har vi voldelige islamister i samme antall og med samme makt i miljøene, og vi trenger derfor ikke bruke hijaben i politiet som alibi mot anklager om islamfobi eller rasisme mot muslimer eller som kompromiss i innvandringspolitikk. Og innvandringen er først blitt en del av norsk hverdag bare de siste 20-30 årene.
Burde man da ikke heller vente litt med å gjøre slike ”islamistiske” vedtak, som samtidig påfører mange muslimer problemer? For å tillate hijab vil oppmuntre – og mildt presse – andre muslimske jenter å bære hijab.
Jeg tror jeg var den eneste innvandrer med muslimsk bakgrunn som sendte brev til Politidirektoratet for å advare mot et forhastet vedtak som tillater muslimske kvinner å bli islamistiske politikvinner. (Les brevet her.)
Vi sekulære muslimer frykter ikke lenger først og fremst reaksjoner fra den muslimske minoriteten. Vi frykter nordmenn, norske avisredaktører og en politisk atmosfære som ser positivt på det eksotiske de ikke kjenner, mens de har mindreverdighetsfølelse når det gjelder sine egne verdier og livsstil. På grunn av denne holdningen frykter jeg framtiden.
Walid Al-Kubaisi er forfatter og frilansskribent. Han betegner seg selv som humanist og sekulær muslim.