Rita Karlsen, HRS
Under tittelen ”En flau seier” har Anders Heger en interessant og leseverdig kommentar i dagens Dagsavisen. Han mener at det underligste rundt blasfemisaken, det vil si både dens død, varslede gjenoppstandelse og endelige begravelse, var at alvoret aldri var tilstede i regjeringen.
Han lurer på om de enda ikke har tatt poenget. Han skriver:
Ikke i utgangspunktet, ikke da skitten traff vifta, og ikke da man trakk seg skyndsomt vekk, med den stadig mindre overbevisende replikken på leppene: «det er dere som misforstår».
Man får faktisk inntrykk av at de ennå ikke – selv når slaget er tapt – har tatt poenget.
Vi burde ha luktet lunta allerede ved den første proposisjonens underlige og usammenhengende talemåter. Det så ut som om noen hadde sneket seg inn på justisministerens kontor om kvelden, etter at teksten var ferdigskrevet og alle var gått hjem, og limt på noen linjer helt på slutten. Det luktet «går-det-så-går-det» lang vei. Og ministeriets aksept av lappverket hadde ikke bedre odør, det luktet «ja vel, da».
Heger påpeker videre at han svelger det demokratiske underskuddet som ligger i at minipartier vinner saker over partier med betydelig høyere oppslutning, men har adskillig større problemer med det ynkelige å unndra seg å svare for det dem holder på med:
Selv tilhører jeg ikke dem som føler behov for å skrike opp om demokratisk underskudd fordi om et lite parti vinner over noen store i ny og ne. Den plutselige og selvfornøyde forakten for andres kjøpslåing som har spredt seg i det norske hestehandlerlaug er litt knisframkallende i et land som nesten vennet seg til en statsminister fra KrF.
Nei, det ynkelige lå et annet sted. Det lå i regjerings«kollektivets» (anførselstegnene er nødvendige) reaksjon etter hvert som alvorstunge professorer, illsinte bloggere og fortørnede redaktører oppviste en reaksjon som spente fra løftede øyebryn til falsettrop om hva i h… man hadde tenkt.
Det er justisministeren i en regjering som skal snakke om lover. Det er kulturministeren som skal snakke om journalisters og kunstneres muligheter for å ytre seg. Det er kirkeministeren som skal snakke om livssyn og den slags. Det er utenriksministeren som skal snakke om vårt internasjonale engasjement i ytringsfrihet. Og det er statsministeren som bør snakke om de overordnede linjer, nødvendigheten av at det hele henger sammen i et sett prinsipper, om tankene som ligger i bånn.
Som vi vet er vi for tida (og dette er sagt uten ironi) gudskjelov velsignet med en regjering, en justisminister, en kultur- og kirkeminister og en statsminister som gjerne snakker både lenge og vel, både titt og ofte, både ute og hjemme, både på TV og radio og i avisene om akkurat slike ting.
Bare ikke sist uke. Med ett var de alle voldsomt opptatt på annet hold, med å studere takkonstruksjoner eller skotupper. Så opptatt var de, at det ble kommunalministeriets oppgave å tale om det frie ord, og samferdselsministeriet som tok seg av livssynsproblematikken. Det var dumt og det var feigt. Og det ble rent ut sagt tåpelig, etter at Francis Sejersted kremtet dannet professoralt og pekte på ånden fra Voltaire. Den kongelige norske regjering svarte ved å peke på Liv Signe Navarsete.
Regjeringer kunne tåle å legge seg ut med Sejersted og Voltaire. De kunne tåle skrik og skrål fra verdensberømte forfattere og en samlet presse. Man hadde da viktigere ting å stelle med i regjeringen. Man hadde pengemarkedsrenter og Snåsamenn. Et par hundre år med menneskeretter og grunnlovsprinsipper kunne man tåle å tukle med. Helt til de tunge aktørene kom på banen: Fylkesformennene.
At regjeringen overser alle andre enn fylkesformennene, sier noe om hvordan politikkens vesen har utviklet seg. For det var med fylkesformennene at statsministeren begynte å røre på seg. Men det står liten respekt av en statsminister som skjønner så lite av en prinsipiell debatt at han velger å gi sitt svar på – intet mindre enn Facebook.
Da reagerte Norges statsminister. På Facebook. Det er den første prinsippdebatten om statsmaktens forhold til det frie ord vi har hatt i Norge siden Ytringsfrihetskommisjonen. Og statsmakten svarer på koz-og-klemz-arenaen Facebook. Med noe flåseri om «Life of Brian». Det er en nøktern iakttakelse: Monty Python behandlet emnet mer seriøst og med større innsikt og kunnskap, enn Norges statsminister.
Alle som så Jens Stoltenberg på TV skjønte hvor gjerne han ville vært denne saken foruten, hvor tøysete og unødvendig det hele var, og vi kunne bare gjette på hvor irritert han måtte være på Senterpartiet. Og nettopp der ligger problemet: Han – som de andre – hadde egentlig ikke noen dypere mening, det spilte ingen rolle, de ville bare vekk fra det, kjappest mulig.
Heger tviler enda på at regjeringen forstår hva de selv holdt på å stelle i stand:
Vi skal være glad, selvfølgelig for at misfosteret av en lov er stedt til hvile. Men tilfeldigheten rundt dens død er forstemmende. Nesten så man tenker: Hadde de enda ment det. Hadde det enda ligget en tanke bak. Eller hadde man i det minste våget debatten! Men nei. Saken om respekt for de troende versus retten til fornærmelse ble droppet med den samme likegyldige mine som den ble plukket opp.
Det vil bli stående, som et uomgjengelig historisk faktum, at våren 2009 behandlet helseministeren telefonhealing med større alvor og innlevelse enn stats, justis- og kulturministeren viet ytringsfrihet.
Man kunne bare håpe at Anders Heger hadde hatt samme engasjement overfor regjeringens nye misfoster av en bestemmelse – nemlig å fjerne Norges verdinøytrale politi ved å åpne for religiøse effekter som hijab. Saken er like prinsipiell. Og regjeringen like fraværende. Kanskje hele regjeringen kunne bli helbredet hos Snåsamannen?