Hege Storhaug, HRS
Det burde være en selvfølge, men er det tydeligvis ikke: Man kan ikke kreve respekt for innholdet i ens religiøse, ideologiske eller politiske meninger. Sagt med Jan Arild Snoens ord: ”Jeg har respekt for å søke sannheten. Det betyr ikke at jeg har respekt for svarene.” I et liberalt, sekulært samfunn, kan man tolerere intoleranse til en viss grad. Derfra er det imidlertid en umulig kobling til å skulle respektere intoleranse. I en kommentar i Dagsavisen.no under tittelen ”Ingen respekt for intoleranse”, skriver Snoen:
Vi må ha respekt for hverandres tro, sier de mange representantene for islam, kristendom og politikk som enten krever sensur, som i saken om blasfemiparagrafen eller selvsensur, som da Muhammed-tegningene ble trykket. Innen FN-systemet forsøker særlig muslimske stater å gjøre det til en global forbrytelse å krenke deres tro. Det skjer i forbindelse med Durban II-konferansen som starter 20. april, og i disse dager behandles et lignende forslag i FNs Menneskerettighetsråd, der Norge så gjerne vil være medlem.
I et sivilisert, liberalt samfunn har vi rett til å ha, praktisere og argumentere for våre overbevisninger, enten de er religiøse eller ikke. Innholdet i disse overbevisningene kan vi ikke kreve respekt for. Jeg har respekt for det å søke sannheten. Det betyr ikke at jeg har respekt for svarene. Vestlige sekulære og liberalere tolererer også det intolerante, inntil en viss grense. Men respektere intoleransen? Aldri.
Verken Koranen eller Bibelen aksepterer homofili. I islam foreskrives dessuten ekstreme straffereaksjoner for homofili. Antirasistisk Senter (ARS) ser ikke ut til helt å ha skjønt dette. De ønsker debatt om hvordan man kan oppnå aksept for homofili i islam og kristendommen, samtidig som islam og kristendommen skal respekteres.
Antirasistisk Senter arrangerer 23. april et debattmøte om homofili og respekt. ”Vi ønsker å diskutere hvordan aksept for homofili og respekt for Islam og Kristendom kan bli integrerte deler av det norske samfunnet”, står det i invitasjonen. Med årets underdrivelse heter det også at de homofile ”opplever motstand i enkelte muslimske religiøse grupper”.
Men islam, og Bibelen for den saks skyld, er da vitterlig veldig klar i sin manglende aksept for homofili. Hvordan kan man samtidig akseptere homofile, og respektere dem som vil straffe de homofile for deres legning, enten i denne eller den neste tilværelsen? Hvordan kan vi ha respekt for Islamsk Råd som ikke tør mene noe om de homofile fortjener dødsstraff eller ikke før Holocaust-tilhengeren Yusuf al-Qaradawi har tolket Koranen og hadith for dem?
Nei, de troende kan bare oppnå min respekt dersom de innser at det som står i deres hellige bøker kan være feil og at det er stort tolkningsrom. Det sitter naturlig nok langt inn, siden mange troende, i vår tid særlig muslimer, mener at bøkene er ufeilbarlige og at det ikke er rom for å tolke den slags ubehageligheter bort.
Ateisten Snoen er fullstendig klar over at verken islam eller kristendommen har respekt for han og hans like. Det tar han ikke så tungt.
Hvilken respekt har kristne og muslimer forresten for oss gudløse? Vel, deres hellige bøker er veldig klare på dette. Vi skal brenne i helvete. Men siden ateister ikke tror på helvete, tar vi det ikke så tungt.
Det er langt tyngre å vitne at en tro praktiseres i full kollisjon med menneskerettigheter.
Verre er det i samfunn der sekulariseringen ikke har kommet så langt som i Vesten, og diskrimineringen av de vantro er langt mer håndgripelig og dennesidig. En afghaner trues nå med 20 års fengsel for å ha publisert en oversettelse av Koranen som de lokale imamene ikke likte. I flere land er det dødsstraff for å forlate islam. En tro praktisert på denne måten fortjener ingen respekt.
ARS trenger nok å ta en intern tankerunde rundt begrepene respekt, aksept og toleranse av intoleranse, i antirasismens navn.