Rita Karlsen, HRS
La meg først gjøre som statsminister Jens Stoltenberg og hans høyre hånd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, samt den fungerende justisministeren, kultur- og kirkeminster Trond Giske, i tillegg til et knippe andre politikere, journalister og politiske kommentatorer, og fortelle den opplysningen som hele det norske folk har fått med seg likevel:
– Det blir ingen hijab til politiuniformen under denne regjeringen.
Det tror vi på, for et forslag (eller var det vedtak?) er vel ikke på lang, lang politisk tid blitt lagt så langt ned i skuffen som dette. Spørsmålet er om det er lagt så langt ned etter den klønete behandlingen, at man faktisk ikke klarer å rydde opp etter seg på en forventet måte heller.
Etter å ha fulgt hijab-debatten siden i september i fjor trodde jeg å ha oversikt, men tvilen sniker seg inn. Jeg, og de fleste med meg, har fått med oss at saksbehandlingen har vært klønete, og de fleste synes enige i det, til og med inn i regjeringens øverste rekker. Men etter at saken gikk fra sak (endring av politiuniformreglementet eller ikke endring av politiuniformreglementet) til formalitet versus realitet (hva man kanskje mente å si versus det som blir oppfattet at man sier) og inn i prosessen (hvem hadde sagt hva til hvem til hvilken tid og hvem handlet så på hvilket grunnlag), er jeg begynt å lure på hva jeg lurer på. Derfor trakk jeg et lettelsens sukk da jeg kunne konstatere at dagens Dagsavisen igjen kunne gi meg svar.
La oss så få forklaringen trinn for trinn:
Dagsavisen kjenner innholdet i de to hemmelige regjeringsdokumentene bak diskusjonen om bruk av hijab i politiet. Torsdag 29. januar var den brennbare saken tema på en regjeringskonferanse.
På dette møtet la justisminister Knut Storberget (Ap) fram et regjeringsnotat hvor han gikk inn for at regjeringen skulle gi anledning til å «benytte religiøse hodeplagg» som en del av politiuniformen. Dette betyr i praksis å si ja til politikvinner i hijab.
”Den brennbare saken”? Så langt jeg har fått med meg var saken langt fra brennbar den 29.januar. Det har vel nettopp vært noe av problemet; Regjeringen, om enn uenig i ordlyd eller annet, så hadde de ikke oppfattet hvor brennbar den var.
At Storberget på dette tidspunktet foreslo ”religiøse hodeplagg” til uniformen, var nyheten i gårsdagens VG. Men om han foreslo dette i et R-notat, så gjenstår fortsatt spørsmålet om det ble konkludert.
Dagsavisen forklarer videre:
Etter en diskusjon i regjeringen der flere var kritiske til hijab i politiet, ble ordlyden endret. I vedtaket som er referert i protokollen fra regjeringskonferansen heter det at uniformsreglementet skal endres slik at det «ivaretar religiøse hensyn». Formuleringen om religiøse hodeplagg var altså tatt ut. Endringen er ifølge sentrale kilder Dagsavisen har vært i kontakt med viktig, fordi man i vedtaket fra regjeringen ikke tok stilling til bruk av hijab.
Flere kilder i regjeringsapparatet peker på at man kunne se for seg andre løsninger for muslimske politikvinner som ville dekke til håret, for eksempel å bruke et hårnett eller en større uniformslue. Mens hijab er et religiøst symbol med stor sprengkraft som mange nordmenn er svært skeptiske til, gir ikke andre måter å dekke til håret på de samme assosiasjonene. I protokollen ble det lagt til at utkastet til nytt uniformsreglement skulle utformes i nær kontakt med Arbeids- og inkluderingsdepartementet og at andre berørte departementer skulle trekkes inn.
Religiøse hodeplagg ble altså til religiøse hensyn, og da skulle en slik endring innebære at ”man i vedtaket fra regjeringen ikke tok stilling til bruk av hijab.” Nå er det altså blitt et vedtak, som alle andre har sagt at det ikke var siden de ikke hadde konkludert, og som de fortsatt sier, samtidig med at hijab ikke sorterer under religiøse hensyn? Skulle hijab omdefineres på en praktisk måte slik at det ikke lenger kunne kalles en hijab, kanskje som er fortettet og nedsunket hårnett knyttet foran? Og greit nok at flertallet av det norske folk har sagt klart fra at vi ikke vil ha hijab til politiuniformen, men det skyldes vel å gjøre oppmerksom på at det neppe bare er ”nordmenn” i denne gruppa.
Så over til ”arbeidsuhellet”:
4. februar, bare seks dager etter regjeringskonferansen, sendte Justisdepartementet en e-post til Stavanger Aftenblad der det gikk fram at regjeringen hadde sagt ja til bruk av hijab. Samme dag la departementet ut en lignende melding på sine internettsider. Innholdet i e-posten og meldingen var i tråd med Storbergets opprinnelige forslag, men ikke med regjeringens vedtak. Beslutningen om at reglementet skulle utformes i samråd med berørte departementer var heller ikke tatt hensyn til. Justisdepartementet kom altså med uttalelser som satte hele regjeringens vedtak til side.
Etter det Dagsavisen erfarer, skyldtes dette et «arbeidsuhell» fra en ansatt i embetsverket. Storberget forsvarte i de neste dagene bruk av hijab i politiet. Først den 10. februar kom den midlertidige retretten da justisministeren ba Politidirektoratet komme med forslag til endringer som skulle «ivareta hensynet til en mest mulig nøytral politiuniform og at en aksept av tildekking av hår gis et beskjedent omfang.» Bruk av hijab ble nå ikke nevnt.
På et oppvaskmøte i Aps egen stortingsgruppe den 18. februar kom det sterke protester mot Storbergets hijab-ja. To dager etterpå holdt justisministeren en pressekonferanse der hele forslaget om å endre uniformsreglementet ble lagt på is.
Kan noen forklare meg hvor forklaringen i dette ligger? Hvorfor forsvarte Storberget et arbeidsuhell som om det var et vedtak i perioden 4.-10.februar (da ny pressemelding ble publisert)? Og er alle nå enige om at det var et vedtak?
Nei, da er jeg mer enig med finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen som kaller hijab-debatten ”noe herk”. For akkurat nå er hun mest opptatt av å ikke mene noe om helst om hijab, ifølge Aftenposten.no, som må være oppskriften på politikere som ikke vil ta ansvar. Vi får vel bare vente på neste episode.