Under den heftige debatt om hijab og «snikislamisering» har det fra Regjeringen og andre partier blitt tegnet et bilde av et velfungerende flerkulturelt Norge. For oss er bildet kraftig rokket de siste månedene, ja, «idyllen» som presenteres fra politisk hold fremstår som et komplett selvbedrag og folkebedrag. Vår påstand er: Foran øynene våre forandres Norge i det stille – ikke til bedre. Prosessen har pågått i årtier. Vi er allerede blitt et segregert samfunn, der særlig barn frarøves rettssikkerhet.
Mang en forsker hevder – uten kvalifisert dokumentasjon – at utbredelsen av kjønnslemlestelse i Norge er liten, noe politikerne har støttet seg på. Derav har kunnskap og nødvendig handling uteblitt – på et felt der alle debattanter og politikere er enige om hvor utålelig lemlestelse er. HRS har fryktet at utbredelsen er stor, blant annet fordi tradisjonen er så godt som uløselig knyttet til å kunne gifte bort en datter. Derfor gikk vi ut i felten.
Dumping av barnebruder.
24. november 2008 hadde vi møte med ledelsen for voldsavsnittet i Oslo-politiet som har ansvar for temaet. I medbrakt notat la vi frem konkrete saker der barn kunne ha blitt lemlestet, samt andre forhold vi hadde kommet over: Ekteskap inngått etter sharialover i moskeer med lemlestede norskfødte jenter ned i 13-årsalderen. Typisk giftes de til allerede gifte menn i 40-årene. Dumping av gravide barnebruder for å skjule kriminaliteten. Innvandring gjennom ekteskap med bror eller søster bosatt i Norge. Massivt med flerkoneri, og derav enslige kvinnelige forsørgere som er gift etter sharialoven. Ekteskapene registreres i moskeen, men ikke etter norsk lov. Dumping av søskenflokker på opptil seks barn som ikke får annet skoletilbud i Somalia enn koranskole, ofte jentebarn som antagelig nesten uten unntak lemlestes.
Marginaliserte barn.
Flere av jentebarna som er dumpet, er det høyst uvisst om returneres til Norge – til tross for at de er født her og er borgere av landet. De er våre mest marginaliserte barn. Dette skaper i tillegg nye problemstillinger: Hvor blir det av disse barnas norske pass? Ifølge vår informasjon, selges passene for 10-20000 dollar i Somalia, og nye barn smugles slik inn til Norge (en «høysesong» er julen med travle flyplasser og mindre risiko for å bli stoppet i kontroll).
Jentebarna kan i flere år bli benyttet som rene husslaver (og hustruer) av klanen her, eventuelt at barna (inkludert gutter), ganske raskt ender på asylmottak med voksnes innprentede historie om at de er nyankomne mindreårige asylsøkere. På asylmottaket kan somaliske tolker møte dem som spiller på klanens lag. Slik får barna opphold i Norge, og ender tilbake i klanen som kan gjenta passmisbruket.
Utbredt identitetsjuks.
Vårt inntrykk er at identitetsjuks og flere identiteter er meget utbredt blant somaliere. Dette skapte også betydelig hodebry for politiet da de begynte å etterforske de konkrete sakene om kjønnslemlestelse: Hvem er egentlig foreldrene? Hvem er jenta vi melder bekymring om? Navn og alder korresponderer nødvendigvis ikke med folkeregisteret eller utlendingsregisteret. Oppgitt alder kan vise seg å være en annen enn det klassetrinnet jenta går i tilsier. Foreldrenes mange identiteter opparbeides ved eksempelvis å innvandre gjennom proformaekteskap, gjerne mellom bror og søster, for så etter en tid å søke asyl her som «nyankommen flyktning» under en annen identitet.
Trygd i ulike land.
Foreldre vi har hatt i søkelyset, har endog ofte flere europeiske statsborgerskap, det samme kan barna ha. De ulike identitetene kan brukes til å utløse trygder i ulike land, offentlige boliger kan leies ut, og pass selges i Somalia. Slik kommer nye personer inn i landet, og søker så på et tidspunkt asyl som «nyankommen flyktning».
HRS har fra enkelte hold blitt beskyldt for å overdrive problemene knyttet til innvandringen. Vi har den siste tiden nærmest omtrent daglig latt oss sjokkere over hva vi vitner helt inn blant de såkalt velintegrerte. Men aller mest er vi rystet over den fullstendig rettsløse tilstanden svært mange somaliske barn, særlig jenter, lever under (enten det er her eller dumpet i Somalia).
Vold mot barn.
Ikke minst er fortvilelsen over voldsnivået mot så mange barn overveldende. Vi har grelle eksempler på hvordan barnevernet kan svikte dem. De skal «tåle mer» før de kanskje får hjelp. Ordspråket i en sterkt mishandlet og vanskjøttet barneflokk sier sitt: «Livet er hardt, for jeg er svart.»
Vi mener nå at jenter i aldersspennet fire til 15 år lemlestes. Vi ser også at uttransportering til Somalia og land i Europa, er svært velorganisert. Spor slettes eksempelvis ved at det benyttes pass til jenter som (foreløpig) ikke er lemlestet. Barn «lekker» nær sagt ukontrollert over grensene.
«Fredet» tragisk tilstand.
Vår gnagende uro er at det fremdeles ikke er politisk vilje til å gripe fatt i en virkelighet som ikke er politisk konstruert, og at denne tragiske tilstanden på så mange områder forblir «fredet». Vi oppfordrer derfor vårt politiske lederskap til å dokumentere at våre erfaringer kan avvises.
Med tanke på barna og de kommende generasjonenes mulighet for å leve et fullverdig liv i Norge, og alle politiske uttalte intensjoner om et Norge basert på likestilling, likeverd og rettssikkerhet for alle, er våre krav: *Barn må sikres mot dumping i land som Somalia. *Vi trenger kraftige virkemidler overfor foreldre når barn likevel dumpes, for eksempel å nekte norsk statsborgerskap eller frata allerede innvilget statsborgerskap.
*Obligatoriske helseundersøkelser av jenter for å forebygge og avdekke lemlesting.
*Alle som innvandrer gjennom familiegjenforening må avgi fingeravtrykk. Dette for å stoppe identitetsjuks.
*Skjerpede rutiner for å stoppe inn- og utsmugling av barn, først og fremst ved strengere grense- og passkontroller.
*Skjerpede rutiner for misbruk av pass, for eksempel gjennom kontroll og oppfølging ved gjentatte pass som «mistes».
*Innarbeide rutiner for å avdekke flerkoneri og derav trygdejuks.
*Praksis og ideologi i muslimske trossamfunn må avklares, og det parallelle lovsystemet må få klare konsekvenser.
Egen politienhet.
Det er også vår oppfatning at vi trenger en egen enhet i politiet for å etterforske kjønnslemlestelse grunnet sakenes kompleksitet og omfang. Vi erfarer at Oslo-politiet ikke har nødvendige ressurser, og således tvinges til å prioritere drapssaker. Der handler altså ikke om politiets vilje, men om for liten politisk forståelse av hvor komplisert og omfattende saksbildet er.