Hege Storhaug, HRS
Og videre om integreringsutfordringene:
(De) skyldes ikke religion og hvilken gud man tror på. Utfordringene har en sosial, politisk og geografisk forklaring. De skyldes virkeligheten i de landene der flertallet av innvandrerne kommer fra.
Først, sharia bør staves med liten s, hvis ikke Thune faktisk personlig mener at sharia er guddommelig. Dette kan synes som pirk, men i en verdidebatt er det avgjørende å være mest mulig prinsipiell, synes vi. Langt verre er det dog når Thune helt avskriver islam som en integreringsutfordring, og dertil mener at islam er kompatibel med ”individuelle, liberale samfunnsverdier”. Thune lener seg kanskje på ”liberaleren” Abid Raja? Da må vi minne Thune på at Raja mener hijab er obligatorisk, at muslimske kvinner kun kan gifte seg med muslimske menn, at det er en god ide å benytte koranen i rettssalen, at blasfemi skal inn i rasismeparagrafen i straffeloven, osv. Individuelle, liberale samfunnsverdier?
Den grelle mangelen på liberalitet og individualisme, får man bekreftet med et kjapt og overordnet blikk på den muslimske verden generelt. Den store hopen land med dominerende muslimsk befolkning er udemokratiske (Freedom House måler demokratitilstanden årlig i disse landene), preget av intoleranse overfor annerledestenkende og – troende, konformitet og mangel på å sette individets frihet i fokus. Kanskje det mest eklatante eksemplet er hva OIC (organisasjonen av islamske land) selv har formulert, i Cairo Declaration on Human Rights in Islam, den islamske verdens egen menneskerettighetserklæring fra 1990. Denne erklæringen åpner med å fastslå at muslimske nasjoner er overlegne: ”Gud har gjort det islamske troendes fellesskap til den beste nasjonen”. Er dette hva Thune vil kalle liberalt?
Erklæringens ulike artikler sier blant annet dette:
· det er forbudt å ta et liv, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse
· det er en rett å være forskånet fra kroppslig skade, hvis ikke sharia foreskriver en begrunnelse
· foreldre har rett til å velge utdannelse for barna, forutsatt at utdannelsen samsvarer med verdier og prinsipper i sharia
· begge foreldre er berettiget visse rettigheter fra barnas deres etter prinsipper i sharia
· islams natur er ufordervet, og det er forbudt å utøve enhver form for tvang overfor mennesket eller å utnytte dets fattigdom eller uvitenhet for å få det til å konvertere til en annen religion eller ateisme
· alle har rett til bevegelsesfrihet innen rammen av sharia, og alle har rett til å søke asyl i et annet land, hvis ikke bevegrunnen for å søke asyl er en forbrytelse etter sharia
· alle skal kunne nyte godt av sine vitenskapelige, litterære, artistiske eller tekniske produksjoner, hvis de ikke står i motstrid til sharia
· ingen annen straff enn hva som foreskrives i sharia tillates
· alle har ytringsfrihet så lenge den ikke er i strid med sharia
OIC aksepterer altså ikke FNs menneskerettighetserklæring, for sharia anses som guddommelig. Derfor formulerte OIC denne shariaerklæringen som motvekt til FNs menneskerettigheter. Trist, men sant. At islam også fungerer i motstrid til menneskerettigheter i Norge og Europa, burde også Thune ha fått med seg. Hvorfor er så betydelig færre muslimske kvinner i arbeid enn kvinner som tilhører andre religioner som buddhismen, hinduismen, katolisismen og kristendommen? Hvorfor er det så forsvinnende få muslimske kvinner som gifter seg ut av egen religion (med unntak av iranske persere, som – slik jeg kjenner dem – har rygget minst tre skritt bort fra islam i sin søken etter frihet)? Eksemplenes rekke er langt lengre enn dette.
Thune vil også ha oss til å tro at majoriteten muslimer i Norge er flyktninger. De siste 20 årene, har den innvandringen som har gitt opphold til Norge fra ikke-vestlige land, generelt vært slik: Trefiredeler av dem som kommer er familieinnvandring, den resterende fjerdedelen er kvoteflyktninger og asylanter. Hva gjelder asylsøkere, har disse som kjent økt kraftig siste år. Av de rundt 140 000 muslimene i dagens Norge, er en stor andel barn født her. Om lag 30 000 er pakistanere (knapt en håndfull er flyktninger). En annen stor gruppe er tyrkere. Heller ikke flyktninger. Det samme gjelder marokkanere. Thune tenker kanskje særlig på somaliere. Men går han bak UDIs statistikker, vil han finne en høy familieinnvandring her også. Familieinnvandringen gjennom henting av nye ektefeller, har også økt jevnt og trutt de siste årene fra krigslandet Bosnia, det samme gjelder Afghanistan. Jeg kunne fortsatt…
Thunes mener dette er integreringsutfordringen:
(…) at det flerkulturelle Norge nesten utelukkende har rekruttert borgere med muslimsk bakgrunn enten fra områder kjennetegnet av svake statsstrukturer og sterke tradisjonelle landsbykulturer, eller borgerkrig og kaos. Vi tror vi ser islam, men det vi ser er i stor grad overføringer av patriarkalske samfunnssystemer (..).
Har Thune grublet over hvorfor patriarkalske samfunnsstrukturer trivs så godt der islam dominerer? Har han grublet over hvorfor muslimske kvinner er friest i de muslimske landene som har presset islam best mulig i bakgrunnen? Eksempelvis Tunis.
Thunes løsning på integreringen er mer innvandring av arbeidere fra den muslimske verden: ”Økt integrering fordrer arbeidsinnvandring fra muslimske land,” skriver han. Dette for ”å dempe konservative tendenser i norske muslimske miljøer, og for å kunne se islam som den ganske ordinære religionen den er, bak det norske sløret”.
Punktum.
Somalia, Pakistan, Irak, med flere sentrale land i norsk kontekst, har blitt mer konservativt de siste årene. Islamismen er på fremmarsj. En forsker ved NUPI burde både vite og forstå dette. At islam er en ganske ordinær religion (kusinen eller tvillingen til kristendommen, formoder jeg at han mener), er en grov underkjennelse av islams grunnkjerne; guddommelig sharia, og en hellig bok som det påstås er overlevert menneskene via engelen Gabriel, diktert ord for ord av Allah. Med andre ord; en av vår tids største utfordringer i et liberalt samfunn basert på individets frihet.
Det er vanskelig å tolke Thune annerledes enn at han (ubehjelpsomt) prøver å gå i det godes ærend. Å legge slør over faktiske forhold, kan vanskelig karakteriseres som det godes ærend. Ikke minst har muslimene selv fortjent noe helt annet. Verken de undertrykte og kontrollerte kvinnelige studentene i Danmark, eller norskfødte jenter som kjønnslemlestes med imamens ”velsignelse”, kan forvente drahjelp i sin kamp for menneskeverd fra Thune og dets like.