Rita Karlsen, HRS
I dagens Dagsavisen skriver Lily Bandehy (59) at hun fullt ut støtter synet om at hijaben er som en trojansk hest for islamistene.
Bandehy er politisk flyktning fra Khomeini-regimet. Hun skriver:
Jeg er en av mange politiske flyktninger som kom til Norge fordi Norge er et demokratisk samfunn. Grunnloven beskytter rettigheter og likestilling ved hjelp av Stortinget, domstolene og politiet. Politiet skal være nøytralt for å kunne beskytte oss uansett rase, hudfarge og tro. Når en politikvinne går med hijab er hun ikke nøytral. Jeg kom til Norge for å unngå å bli torturert og fengslet av Khomeini-politiet (med hijab). Hvordan kan jeg og andre i min situasjon se og tro på politi i hijab uten å bli minnet om det som vi har opplevd?
Mens Bandehy synes å nyte godt av demokratiets frihet, selv som muslim, er hun ikke like fornøyd med de muslimske stemmene som også hevder å representere henne. Hun mener at konservative muslimer går feil ærend når de tror sharia kan praktiseres i ytringsfrihetens navn:
Noen av dagens norske politikere har hørt så mye på Islamsk Råd og konservative islamister at de har glemt oppgaven med å beskytte demokratiets grunnverdier. De har glemt sine mødres over hundre års kamp for likestilling. De tror at sharialoven skal kunne praktiseres i ytringsfrihetens navn, til tross for at sharialoven er helt motsatt av ytringsfrihet og demokrati. Den er basert på autoritet og diskriminering. På måten disse politikerne praktiserer ytringsfrihet basert på uvitenhet om islam, åpner de veien for konservative krefter med Islamsk Råd i spissen for å rive ned likestillingen i Norge.
I Norge snakker vi om et multikulturelt samfunn under én stat. Men nå vokser konservative krefter sterkt slik at det allerede er parallelle samfunn. Disse kreftene vokser som ugress. Antall moskeer på Grønland er snart større enn grønnsakbutikker. Hvorfor er det slik, og hvorfor hører norske politikere på disse kreftene?
Islamsk Råd har vokst enormt i løpet av få år, fra 1.000 medlemmer til 80.000. Norske myndigheter og media behandler dem som et overhus eller overhode for alle muslimer i Norge. Islamsk Råd er representanter for bakstreverske krefter og må stoppes nå. Det er lettere å få et forbud mot hijab i politiet nå enn om ti år, her kan Norge lære av franske erfaringer med å håndheve sekulære lover.
Mange muslimer fraber seg å bli representert av en organisasjon som Islamsk Råd Norge (IRN), og forteller at de selv oppfatter IRN som så konservativ at de ikke tror at de opererer i integreringens navn, men tvert om fremdyrker parallelle samfunn, større forskjeller mellom muslimer og andre, og kjønnsdiskriminering. Det gledelige er at flere av disse stemmene nå tar til orde offentlig. Det er også gledelig at kvinner med erfaring med å bli tilslørt i kontrollen og undertrykkingens navn, forteller hvordan de reagerer på dette plagget. For som Bandehy sier:
Myndighetene har et særlig ansvar for å arbeide for likestilling og det er nødvendig at menn og kvinner i politiet er nøytrale. Hijab er ikke et nøytralt symbol, akkurat som Ku klux klans hvite hodeplagg ikke er det. En politikonstabel kan ikke være nøytral med Ku klux klan-hodeplagg, de symboliserer rasehat. Hijab symboliserer diskriminering. Hijab er ikke bare et hodeplagg, og de som sier det har ikke viten om islam, eller vil lure folk.
I et intervju i samme avis, oppfordrer Bandehy norske feminister og muslimske kvinner til å ta opp kampen med kvinneundertrykkingen i islam. Bandehy som kom til Norge fra Iran i 1988 utga for et par år siden boken «Jeg kommer fra Iran», der hun blant annet forteller om livet under ayatolla Khomeinis regime. Hun har også i mange år engasjert seg i kampen for homofile muslimers rettigheter.
Bandehy støtter også påstandene om at norsk kvinnebevegelse ignorerer minoritetskvinners mangel på rettigheter som vestlige kvinner tar for gitt.
– De overser problemet og tør ikke ta opp kampen. Dermed svikter de jentene, sier Bandehy til Dagsavisen.
Ifølge Bandehy har kvinnebevegelsen nok av kampsaker å ta av, ikke bare kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, men langt mer hverdagslige hendelser:
– Jeg kjenner for eksempel en ung kvinne fra Midtøsten som ikke får lov av sin mann og svigermor til å gå ut av huset for å handle, gå på skole, jobbe eller lære norsk. Det er mange slike eksempler, sier Bandehy som understreker at hun også kjenner flere muslimske kvinner som ikke undertrykkes av sitt eget miljø.
– Men sharialoven baserer seg på undertrykkelse av kvinner. Denne diskrimineringen lever i mange muslimske miljøer, sier Bandehy.
Bandehy kritikk er helt på linje med informasjonsleder i HRS, Hege Storhaug, sin kronikk i Dagbladet fra oktober 2006, der hun utropte Siv Jensen (FrP) som landets ledende feminist. Her skrev Storhaug blant annet:
For alle oss som i mangfoldige år har stått med begge beina godt plantet på venstresiden i norsk politikk grunnet et intenst forhold til humanisme og beskyttelse av sårbare barn og kvinner, må det være et massivt paradoks at det er formann Siv Jensen som troner i vår tids viktigste feminismekamp.
Ja, du leste riktig: Av profilerte politikere og feminister når ingen Siv Jensen til anklene hva gjelder å ta vår tids viktigste menneskerettslige utfordring like alvorlig som den er. Paradokset er at hvis Frps politikk hadde vært førende de siste 10 til 15 årene, hadde våre nye muslimske jenter og kvinner i langt, langt større grad vært løftet inn i demokratiet og menneskerettigheter. Sviket fra den fastlåste venstresiden og feministene overfor Norges nye jenter og kvinner er formidabelt. Deres naive og hodeløse omfavnelse av den multikulturelle ideologien og den «åpne dørs politikk», har fraranet tusener av jenter og kvinner helt grunnleggende menneskeverd.
Naivistene har således et helt sentralt ansvar for at Norge er blitt et klassedelt samfunn hva gjelder menneskerettigheter, på full fart mot oppsplitting i parallelle samfunn. Det er et så skamfullt svik at det nesten ikke er til å tro.
Men ingen tok budskapet i 2006, tvert om ble det harselert med at Storhaug pekte på Jensen som en feminist, og latterliggjort at hun kåret hennes som Norges ledende feminist. Men som hun skrev:
For hva har de nevnte feministene bidratt med? Nærmest full støtte i debatten om hijab til dette kjønnsapartheidiske symbolet på jenter og kvinner. Full støtte til ikke-vestlig innvandring som i hovedsak handler om å hente nye ektefeller (ofte med søskenbarn), og derav massive overgrep på individnivå. En nærmest total passivitet overfor faktumet at jenter i Norge kjønnslemlestes, som anslås fra eksperthold å ramme 50 prosent av aktuelle jenter bosatt her (Dagbladet.no, 29.08.05). En like nærmest total ignoranse over faktumet at tre av fire pakistanske kvinner står helt utenfor arbeidsmarkedet (SSB-tall). Kampsakene til «gammelfeministene» er fremdeles lengre fødselspermisjon og kortere arbeidsdag med full kompensasjon. Hele tiden saker som kan gi dem et bedre materielt og sosialt liv. Det har tydelig gått dem hus forbi at tusentalls av muslimske kvinner både nektes av sine egne å arbeide, og at mange av dem har fødselspermisjon «året rundt» enten de vil eller ei. Og den nye kampsaken sist 8.mars for ungkalvene, var kampen for å ligge øverst i sengen. Mens i naboleilighetene til Aurdal og Thorkildsen må unge kvinner dele livet med en mann de aldri har ønsket over dørstokken.
Nå er det heldigvis flere som skjønner at feministbegrepet er satt på en kraftig prøve, og at det ikke lenger nytter å lukke øynene for jenter og kvinner som sliter med helt andre problemer enn merkeklær og styreromsplass. Men i det politiserte landskapet krever det selvsagt mot å bidra til kvinnefrigjøring i islams navn, både fordi det handler om islam og FrP. Når noe kommer fra FrP må man nødvendigvis, om ikke annet i anstendighetens navn, være imot. Vel, det var i alle fall slik, men etter hvert som FrP befester seg høyt oppe på meningsmålingene, blir dette klart vanskeligere. For islams del vet vi hvilken sprengstoff som ligger i dette, noe hijab-debatten til politiuniformen sier sitt om. Men å utelate denne debatten, er å gi den til FrP, noe som ikke minst Karita Bekkemellem (Ap) har fått klart frem (NRK RedkasjonEN 3.mars 2009). Derfor er det viktig med kvinner som henger bjella på katta, så får vi håpe det klinger høyt, også på kvinnedagen 8.mars.